«I dag kan det høres idiotisk ut, men i 70-årene var man ikke særlig opptatt av størrelsen på mannlige kjønnsorganer; jeg hadde alle slags fysiske komplekser i ungdommen, bare ikke det. Jeg vet ikke hvem som først tok det opp, antagelig var det homsene, men i amerikanske detektivromaner kommer man også inn på temaet, mens det overhodet ikke berøres av Sartre» - Michel Houellebecq, De grunnleggende bestandeler
Trues seksualiteten av for mye offentlighet? Det bør regnes som positivt at debatten i kjølvannet av det NRK-produserte TV-programmet Trekant har lagt seg inn på dette spor snarere enn den utdaterte problemstillingen «trues offentligheten av for mye seksualitet». Selvsagt er det leit at det enda finnes miljøer i Norge som regner dette som et problem, men vi håper da at denne form for puritanisme vil lukes ut av evolusjonære prosesser i løpet av de neste par generasjoner.
De store seksuelle revolusjoner – Kinsey-rapporten, fri-sex-bevegelsen – kan synes å ligge bak oss, så hva er det igjen for Trekant å utforske? Er vi kanskje på vei mot en verden med for mye åpenhet, der mye av det mystiske ved seksualiteten forsvinner, og etterlater den tom og sjelløs? Vil et samfunn der sex er en vanlig gjenstand for offentlig samtale, være frarøvet den usikkerhet og friksjon som gjør to menneskers seksuelle møte til en sterk opplevelse? Vil vi trivialisere sexen idet vi snakker om den på samme måte som vi diskuterer morgendagens middagsplaner?
Her kan man innvende at sex faktisk er en ganske triviell sak, som ikke egentlig forringes særlig av å sammenlignes med morgendagens spaghetti-med-kjøttboller. Mennesker har sex for å forplante seg, og er av den grunn slik utstyrt at de liker å ha sex for andre formål enn dette også. Samtidig viser vår historie hvorledes seksualitet i de fleste tidligere samfunn har blitt gitt religiøse dimensjoner, da særlig den kvinnelige, selv om denne i de fleste andre sammenhenger ble undertrykt, muligens fordi den ble regnet for så guddommelig at menn fryktet den. Omvendt kan også en rekke religiøse opplevelser – deriblant transe gjennom meditasjon, og opplevelsen av Guds nærvær – ha seksuelle elementer ved seg. Hør godt etter på Bachs Toccata & Fugue i D-moll, og du vil høre kvinnens orgasme.
Sex har altså alltid blitt regnet som en absolutt ikke-triviell sak. Hos Freud er det den skapende kraften som driver oss i vår gjøren og laden, og hos Bach er det utformingen av katedralen i det allerede refererte verket. Huxley – hippie- og fri-sex-bevegelsens åndelige far – poengterte også at det seksuelle og det romantiske hadde det til felles at det rent pirrende, nærmest spirituelle, ved disse opplevelser, kom av den motstanden man opplevde i hignen mot disse. Den fullstendige åpenhets glidemiddel ville gjøre det altfor glatt og mekanisk til å være videre tilfredsstillende.
Frykten for åpenhetstyranniet fremgår også av Huxleys roman «Brave New World», der seksualiteten nettopp er åpen og triviell; kropp og sex betraktes rent instrumentelt som en lynavleder for de kreative impulser som kunne lede folket mot et opprør. Som barn settes gutter og jenter til å leke erotiske leker, slik at de kondisjoneres til å leve et friksjonsløst sexliv, kurert for all seksuell frustrasjon. Seksuell frustrasjon kan nemlig gjøre en til en tenker, som er det verste som kan skje et slikt samfunn. Gjennom soma og følefilm – her er forøvrig den nyeste blockbuster en film som inneholder en bjørneskinnssexscene, så vellaget at man kan føle hvert eneste hår på skinnfellen – blir den seksuelle velvære økt, men sex blir konsumert på lik linje med sko og hårprodukter.
Mot dette setter Huxley utopien i boken «Island», som til forveksling ser ut til å dyrke den samme åpenhet rundt sex og kropp som dystopien; bytte av sexpartner, også innenfor et forhold, regnes som en helt anstendig aktivitet, og man dyrker nytelsen gjennom øvelser av tantrisk sex og inntagelse av rusmiddelet peyote. Bokens antagonist er seksuelt frustrert; han har vokset opp med en mor som fremmer puritanisme i åndelighetens og religionens navn, og har ikke vært i stand til å akseptere sin egen homoseksualitet. Fortrengingen av sunne impulser leder ham til å fetisjere våpen, makt og vold. Derfor er det kanskje ikke så rart at «et fåtall» norske soldater synes krig er bedre enn sex; deres fetisjering av krig kan tyde på at de er dårlige i sengen.
Det sentrale poeng er at menneskene i «Brave New World» er fremmedgjort sin egen seksualitet; seksualiteten betraktes mekanisk og instrumentelt, for å stimulere mennesket rent klinisk. Åpenheten muliggjøres av at mennesket ikke lenger er i stand til å identifisere seg med sin egen seksualitet, noe som blir et bilde på hvorledes de ikke lenger har noen egen identitet; de er ikke lenger individer, men en del av offentligheten, på samme måte som offentligheten fullstendig har overtatt seksualiteten. I «Island» forblir derimot seksualiteten – på tross av samfunnets åpenhet – et personlig anliggende. Den tjener ikke noe samfunnsmessig formål, men utgjør en sentral kvalitet ved livet til enkeltindivider og samlivet mellom flere enkeltindivider. Man går ikke på følefilm for å få en seksuell opplevelse, men man kan ha sex, og snakke om sine opplevelser etterpå. Offentligheten er ikke preget av seksualisering, men kulturen rettferdiggjør seksualiteten som sentral både åndelig og kroppslig, og utenom enkeltmenneskets reservasjoner, er det ingen særlige tabuer.
Åpenhet gjennom fremmedgjøring, og åpenhet gjennom anerkjennelse, er altså det sentrale skillet. Hvor er vi på vei? Der kan synes at dagens form for seksuell åpenhet i stor grad har blitt gjort på næringslivets premisser; sex brukes kynisk av såvel reklameindustri som pornoindustri i kasseautomatens navn. Vi lever i en i høyeste grad seksualisert offentlighet, men i møtet mellom individer, har likevel sex noe skittent over seg; vi betrakter den barmfagre kassedamen på nærbutikken, og fantaserer om å «nedlegge» henne på varebåndet, men biter oss samtidig litt i tungen. Sex overlates til medienes og reklamens sfære, men det er til syvende og sist ikke denne seksuelle åpenhet som er viktig for oss. Det kan med andre ord se ut som sexen overtaes av offentligheten, og fremmedgjøres privatpersonen. Privatlivet vårt blir som sådan deseksualisert, idet den sexen mediene presenterer, egentlig ikke angår oss personlig.
Bidrar Trekant noe særlig til dette bildet? Mulig, men det har nok flere positive effekter, idet programmet formidler noe som strengt tatt burde være dekket av seksualundervisningen i skolen,. Selv visste jeg faktisk ikke at jeg hadde et g-punkt, og tantrisk sex burde være noe man introduserte forsiktig i gymtimene. Vi må imidlertid vokte oss mot å la Dagbladets livsstilsside være vårt eneste møte med seksuell åpenhet. Vi må slå tilbake offentlighetens fremmedgjøring av seksualitet, med en tilsvarende økt åpenhet innenfor privatlivets sfære.
