De siste dagene har jeg vært opptatt av «den tynne blå linjen». Dette er symbolet som politifolk over hele landet, inkludert en nåværende statssekretær, opplever at best uttrykker følelsene de har etter at en kollega ble skutt og drept. Et symbol som på flere måter uttrykker skiller mellom folk: skillet mellom politiet og sivilbefolkningen, skillet mellom de lovlydige og de kriminelle, skillet mellom de som fortjener vår solidaritet og de som ikke gjør det (takk til Jon Lien for en gjennomgang av forhistorien til symbolet). Jeg vet ikke hva som er mest bekymringsverdig: hvilke holdninger det er et uttrykk for, eller hvilke holdninger det kan skape. At dette symbolet vekker gjenklang for så mange politifolk vitner i hvert fall om en selvforståelse jeg finner skremmende, og jeg frykter også at bruken av symbolet kan ha en selvforsterkende effekt der flere politifolk tenker «Ja! Jeg er en del av den tynne blå linjen mellom orden og kaos. Og resten av samfunnet skjønner ikke hva dette faktisk innebærer». Da øker avstanden mellom politiet og dem politiet er satt til å beskytte.
I Norge har vi tradisjonelt vært stolte over å ha et politi med et sivilt preg. Dette har ofte blitt påpekt i bevæpningsdebatten, men mye tyder på at dette «argumentet» ikke har den samme retoriske kraften som det en gang hadde. Kanskje vi i en verden preget av mye usikkerhet ønsker å ha et politi som kan være den tynne blå linjen mellom orden og kaos? Handlekraftige, effektive, selvsikre og velutstyrte håndhevere av loven. Vi har jo tross alt en tendens til å se etter og til den type mennesker når vi føler på mye utrygghet; det er ikke uten grunn at mange lar seg lokke av karismatiske sektledere, som jo i det minste gir en illusjon av at de har «funnet ut av det» og «vet hva som må til». Det siste vi da vil, er å bli påminnet at politifolk ofte er like rådløse og usikre som oss selv.
Men faktum er jo at livet er et eneste stort sjansespill. Vi vet aldri når vi vi kommer til å
rulle "snake eyes", selv om enkelte av oss har terninger med flere sider enn andre. Og jeg tenker at vi bør minne oss selv på at de fleste av oss som bor i Norge har blitt gitt terninger med veldig mange sider. Vi har derfor mindre grunn enn de fleste
til å gi bort andre ting vi har kjært for en litt suspekt garanti om at vi ikke kommer til å
rulle enere. Og vi må ikke la oss overbevise om at terningene våre har mye
færre sider enn de egentlig har. De fleste av oss lever tross alt ganske gode og fredelige liv. Vel er det omstendigheter som truer oss også – omstendigheter vi har begrenset kontroll over, i hvert fall på kort sikt – men disse
truslene kan ikke rettferdiggjøre at vi gjør avkall på det som gjør at
vi lever gode liv i utgangspunktet.
Vi vil ikke ha et
militarisert politi som håndhever loven effektivt og brutalt. Vi vil ha rom for
å tråkke litt utenfor samfunnets normer (og ja, det inkluderer også enkelte
lover) uten at det slås veldig hardt ned på. Vi vil ikke at et litt opphisset møte med
politiet kan lede til at man blir skutt. Vi vil ikke ha et politi som unndrar
seg ansvar for dem de er blitt satt til å beskytte – og det inkluderer også dem
som bryter loven – og rettferdiggjør det med sitt krevende samfunnsoppdrag.
Jeg skriver at politiet
skal beskytte oss alle. Det burde være samfunnsoppdraget deres, men jeg er ikke
sikker på om det faktisk er den rollen de utfyller. Jeg mistenker at deres
egentlige oppgave er begrensning: Å begrense møtene mellom majoritetssamfunnet
og det vi kan kalle «den kriminelle underklassen». Samt å opprettholde en følelse av sikkerhet blant majoritetsbefolkningen. Mye av responsen på hendelser som skaper usikkerhet –
skyteepisoder, knivstikkinger på t-banen og ran på åpen gate – bærer preg av det: I en midlertidig periode etter episoden gjennomfører politiet tilfeldige knivvisitasjoner (godt
anvendt til å også lete etter ulovlige rusmidler) som etter alt å dømme kun
fungerer som sikkerhetsteater.
Og populistiske
politikere roper etter mer av dette: innføring av sikkerhetssoner, bevæpning,
mer og kraftigere virkemidler. I brød og sirkus-idiomet er vel dette sirkuset. Noe
jeg sårt savner i disse debattene er data og forskning: Hva er egentlig effekten
av slike tiltak? Blir vi egentlig tryggere av det? Og hvem er det som opplever
de eventuelle positive og negative effektene av tiltakene? Jeg mener å ha lest at
flere møter med politiet leder til at noen blir skutt dersom politiet er generelt
bevæpnet. Er det noe Kongsberg-saken viste, så er det at til tross for eksistensen av
en maktpyramide, kan denne bestiges temmelig raskt i oppildnede situasjoner der
politiet føler seg truet.
Jeg merker meg at heller
ikke politikere som argumenterer imot midlertidig bevæpning og andre tiltak som
bærer preg av å være sikkerhetsteater griper noe særlig til forskningen. De
griper snarere til gamle retoriske virkemidler som hvor flott det er at vi har
et politi med et sivilt preg. Kanskje er dette fornuftig: Kanskje man har sett
at dette for de fleste er mer overbevisende enn tørre fakta om konsekvensene av
et bevæpnet politi og mer tilfeldig kontroll. Eller så kan det hende at jeg tar
feil, og forskningen faktisk viser at vi i stort blir tryggere – og de negative
konsekvensene er små – av slike tiltak. Men da er det rart at dette ikke i
større grad trekkes frem av politikerne som ønsker å innføre disse tiltakene.
Eller så kan det hende at forskningen faktisk ikke finnes, eller er for sprikende,
til at man konkludere med noe som helst. Slik som altfor ofte er tilfellet.
Det som virker å være
klart er at retorikken man har brukt for å forsvare begrenset myndighetskontroll
og maktmidler ikke har den kraften det en gang hadde. Og man kan også spørre
seg om politiet egentlig selv ønsker å ha et sivilt preg, eller ser på seg selv
som en del av sivilbefolkningen. At «den tynne blå linjen» gav gjenklang blant
så mange, vitner i hvert fall om noe annet.