Norge ut av NATO og Afghanistan!

Slik lød Fredsinitiativets parole, som også var trykket på plakater for å varsle om demonstrasjonen som skulle holdes på Aghanistankrigens 9-årsdag. Oppmøtet var anstendig, men en stor variasjon av grupper – selv om de fleste nok plasserte seg trygt på den venstre fløy – som kom sammen for å fronte en felles sak: Freden.

Det er stadig mer som tyder på at krigføringen i Afghanistan har vært mislykket. I år har rundt 600 utenlandske soldater blitt drept som følge av krigshandlingene, av i alt 2170 siden krigen brøt ut i 2001. I tillegg estimeres antall sivile tap mellom rundt 15. 000 og 35.000. Det er lite statistikk på antall drepte Talibansoldater, men vi kan anslå at det ligger et sted mellom antall drepte utenlandske soldater, og antall drepte sivile. Et forsiktig anslag vil da være at 35.000 mennesker har mistet livet for hva som viser seg å være en komplett meningsløs krig.

Da USA gikk inn i Afghanistan, ble dette forsvart med at terroraksjonen mot Twin Towers, som kostet rundt 3000 menneskeliv, kunne regnes som en krigshandling mot USA, og USAs plassering av tropper i Afghanistan var å regne som en selvforsvarshandling. Vi kan her merke oss at krigen i Afghanistan snart har kostet like mange “vestlige” soldaters liv, og langt flere sivile, som den opprinnelige terroraksjonen ellevte september, 2001. Ved å strekke begrepet om «selvforsvar» tilstrekkelig, kunne USA forespørre støtte fra NATO-landene med grunnlag i NATO-traktatens grunnbestemmelse om at «et angrep på en part var å regne som et angrep på alle».

Politikerne har imidlertid gått tilbake fra å snakke om USAs rett til å gå til krig – kanskje fordi absurditeten i dag er såpass åpenbar at selv ikke den beste diplomat er i stand til å snakke seg fra det – og velger snarere å argumentere utifra det faktum at vi for tiden er i krig, eller “fredsbevarende operasjoner”, som toppolitikerne kaller det. Om vi legger til grunn at disse “fredsbevarende operasjoner” er et faktum, er det politikerens jobb å argumentere for hvorfor opprettholdelsen av disse er å foretrekke fremfor en fullstendig tilbaketrekning. I hovedsak er det tre punkter som går igjen: Operasjonenes nødvendighet for å sikre vestlige sikkerhetsinteresser, demokratisering av Afghanistan, samt kvinnefrigjøring og bygging av kvinneskoler.

Det første poenget er at å tillate Taliban å ta tilbake makten, vil føre til at vi har et land som styres av en terrororganisasjon, som vil kunne benytte sin makt til å foreta terroraksjoner mot Europa og USA. Innvendingen her er at krigsføringene har ført til mer, ikke mindre ekstremisme, og stadig tettere bånd mellom Taliban og terrororganisasjoner.

Her er det viktig å ha det klart at Taliban ikke selv er, eller i det minste var, en terrororganisasjon. Taliban var først og fremst en islamistisk, nasjonalistisk bevegelse, mest interessert i sitt eget lands anliggender, selv om de også var av den overbevisning at et godt samfunn bør følge den rettessnor de mener Koranen utgjør. Deres sympati for terrororganisasjonen Al-Qaida kan best forklares som en forakt for det de selv regner som vestlig imperialisme, en forakt som har fulgt med dem siden de jaget ut Sovjetunionen fra Afghanistan med amerikansk hjelp. Det er grunn til å anta at denne forakten i dag har økt, idet de ser klare paralleller mellom Sovjetunionens inngripen i Afghanistan under den kalde krigen, og amerikanernes inngripen i dag.

Terroren selv kan ikke stoppes ved å gå til angrep mot enkeltland – terrorvirksomhet vil finne sted hvorhen vi har samlet en gruppe mennesker som er villige til å dø for en sak de tror på. En idé kan ikke ødelegges med våpen, men ved å systematisk fjerne de faktorer som gjør at en sådan idé kan vinne oppslutning. Dette er da særlig følelsen av maktesløshet, samt følelsen av at man har intet å tape, men alt å vinne, på å gjennomføre en sådan (u)dåd. USA hadde ingen problemer med å forstå hvordan økonomiske problemer kunne føre til utbredelsen av kommunisme i Europa, men ser ikke ut til å begripe at de samme faktorer kan spille inn i rekrutteringen til terrororganisasjoner. Det ser videre ut til å være økt enighet om at krigen i Afghanistan fører til mer terror, ikke mindre.

Deretter over til demokratiseringen: For det første er en sådan «eksport av styresformer» svært suspekt, og kan i mange sammenhenger minne om hvordan kolonimaktene rev ned de gamle maktstrukturer i koloniene, og etablerte sine egne, med de resultater historien har vist oss: Uten hensyn til de gamle stammeordningene, delte kolonimaktene opp Afrika i et sjakkbrettmønster, og enda i dag finner man det problematisk å få disse tradisjonelle samfunnstrukturen til å gå opp i den moderne.

For det andre ser det ut til å være mislykket: Korrupsjonen øker i takt med økt opiumshandel, som Taliban tidligere var i stand til å slå ned på; den jevne afghaner har intet forhold politikerne vestlige land har gått god for, og på landsbygden vil man ha større loyalitet til en lokal krigsherre – som kan sikre trygghet for befolkningen i området – enn til en sentralmakt som har vist seg impotent.

Kvinnefrigjøringen har derfor lenge stått som kronargumentet for den norske toppolitiker, for her kan de nemlig vise til resultater: Det har blitt bygd «kvinneskoler» med hjelp fra vestlige styrker! Spørsmålet blir imidlertid hvem det er som får anledning til å gå på disse kvinneskolene. Er det husmoren på landsbygden med en stor familie å sørge for, samt en mann som ikke er særlig vel bevandret i europeisk feminisme? Eller er det den velhavende kvinne i byene, med en mann som har studert ved Harvard eller tilsvarende vestlig universitet?

Særlig professor Matlary ved institutt for statsvitenskap ser ut til å trekke frem kvinnefrigjøringen som et sentralt argument for Vestens tilstedeværelse i Afghanistan; en uttrekning av styrkene vil lede tilbake til et barbari der unge kvinner blir brent med syre om de utfordrer styrets syn på kravene til kvinnens anstendighet. I vestlige øyne – da også inkludert undertegnedes – er en sådan praksis grusom og horribel, men undertegnende er også av den oppfatning at å meie ned mennesker med et maskingevær, utslette dem med en rakett, eller slakte dem med ubannede dronefly, er vel så grotesk, og det siste nesten mer grusomt. Vesten mistet enhver form for moralsk overlegenhet de måtte ha overfor Taliban idet de valgte å bruke militære midler for å fremme sitt budskap.

Krigen i Afghanistan skiller seg fra krigene før andre verdenskrig, idet partene nekter å anerkjenne hverandre som likeverdige mennesker. Det kan hende det skyldes opplevelsen av krigens absurditet krever at soldatene dyrker krigføringen på hedonistisk grunnlag som et surrogat for mening: Idet den patriotiske følelsen av å forsvare ens lands interesser uteblir, er soldaten tvunget til å søke innhold i krigens kameratskap, i spenningen eller i pengene. Han kjemper da ikke for noen sak større enn ham selv, og drapet av medmennesker er vanskeligere å forsvare. For å akseptere realiteten må man anta at motstanderen ikke er medmennesker.

I kortfortellingen «Fienden» av Erich Maria Remarque beskrives en episode fra skyttergravene i første verdenskrig, der franske og tyske soldater trosset sine offiserer for å sende gaveleveranser til hverandre. Soldatene så hverandre som mennesker, der tilfeldigvis hadde havnet på motsatte sider i en konflikt rundt saker som egentlig ikke angikk dem. De kunne følgelig identifisere seg med hverandre som offere i et delt jævelskap.

Krigføringen i Afghanistan er et tegn på en vestlig sivilisasjon som har mistet siste rest av uskyldighet. Retorikken som benyttes vitner om en instrumentalisering av «våre» såvel som «deres» soldater; der snakkes om å skape en «profesjonell» soldatkultur, som om drap i en nasjons tjeneste kun var nok et ledd for å drive samfunnsmaskineriet fremover. Krigen i Afghanistan, og de manglende reaksjoner på den, vitner om en dehumanisert og passivisert vestlig befolkning, og uten en brå oppvåkning, vil vi fortsette på veien mot barbariet.

Først publisert i Husbjørnen, 1. utgave