Ekteskapet

Monsens kritikk av den nye ekteskapsloven er velberettighet, men konklusjonene strander på hennes egen småborgerlighet.

I bunn og grunn er den nye ekteskapsloven et forsøk på å overføre et såkalt ”normalt”, heterofilt kjønnsrollemønster over på homofile par, og loven strander følgelig på sin egen urimelighet. Isteden for å innse at ekteskapet i dag er overflødiggjort av prevensjonsmiddel og velferdsstat, prøver vi i vår kristen-konservative småborgerlighet å tilpasse ekteskapet samtidens krav. Vi antar at parekteskapet som rammen rundt familielivet er naturgitt, til tross for at dagens samlivsformer, med eneforsørgere og samboerskap, sier noe annet.

Og nå skal altså homofile presses inn i den samme rammen; jeg tolker dette som at ekteskapet har utspilt sin religiøse funksjon. Og nei, kristendommen åpner ikke opp for homofilt ekteskap – da fariseerne spurte Jesus om en mann skal ha rett til å skille seg fra sin kone, svarte Jesus: «...fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille»For tiden er det svært så populært å tolke ting ut av virkeligheten.

Dette er imidlertid bare det endelige bruddet; man kan allerede merke ekteskapets svekkede bånd til kristendommen ved stiftelsen av det borgerlige ekteskap. Spørsmålet er hvorfor ikke ekteskapet ble skrinlagt allerede da, og svaret må bli at det hadde tre forskjellige funksjoner: 1. den religiøse, som jeg allerede har vist ugyldig i dag; 2. som ramme rundt barneproduksjon og barneoppdragelse; 3. den arverettsmessige. I tillegg antok man at ekteskapet var den ”naturlige” samlivsform, ettersom det sto så sterkt i den kristne tradisjon.

Jeg skal behandle de to videre punkter mer utførlig i senere avsnitt, men først vil jeg avkrefte myten om ekteskapet som naturgitt. Om vi studerer ursamfunn, vil vi nemlig se at omtrent alle tenkelige samlivsformer har vært brukt: Paring i fleng, gruppe-ekteskap, eneforsørgerskap og parekteskap er bare noen av de mange konstellasjonene som kan finnes. Med «paring i fleng» menes her en samlivsform der både sodomittiske og incestuelle innslag er mulige, mens gruppe-ekteskapet er mer restriktivt.

I boken «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» viser Friedrich Engels hvorledes utviklingen av samlivsformer i hovedsak skyldes enten biologi – som når man forbyr incestuelle forhold – eller endring i samfunnsstrukturen. Eksempelvis innebærer en overgang fra gruppe-ekteskap til parekteskap at morsretten blir erstattet med farsrett – matriarkat med patriarkat. Årsaken er at parekteskapet gir en kontroll av barneproduksjonen, slik at man kan spore slekten langs farslinjen. Før parekteskapet ville farsskapet være så usikkert, at man snarere sporet slekten langs morslinjen. Overgangen ble nødvendiggjort av mannens økte forsørgerrolle som følge av forbedret økonomi.

Innføringen av parekteskapet innebar dermed at kvinnenes stilling ble svakere til fordel for mennenes. Imidlertid skulle kvinnen i mellomfasen mellom gruppe-ekteskapet og parekteskapet, paringsekteskapet, nyte en større frihet. Derfor kunne kvinnen snakke fritt om barn født utenfor ekteskapet, som Agassiz beretter i «A Journey in Brazil» fra 1886: “Barna ... kjenner ofte sin egen mor, for all omsorg og alt ansvar hviler på henne. Om faren vet de ingen ting. Det synes heller aldri å falle kvinnen inn at hun eller hennes barn skal ha noe som helst krav på ham”. Så mye for Monsens snakk om ungenes naturgitte rett til en far, og det heterofile parekteskap som den ”naturlige” samlivsform.

Om vi overfører Engels teori på dagens forhold, kan vi se at idet parekteskapet mister sine tre hovedfunksjoner, så er det også på tide å forkaste ekteskapet som en institusjon. Vi har allerede vist at den religiøse funksjon er borte, og kan derfor gå over til å snakke om ekteskapets funksjon som rammen rundt barneproduksjon og barneoppdragelse.

Det er et ubestridelig faktum at utviklingen av prevensjonsmidler har overflødiggjort ekteskapet som eneste kontroll over barneproduksjonen. I det rike vesten er det nesten et større problem at det er for mye kontroll, idet det blir uforholdsmessig flere eldre enn unge i et land. I et isolert samfunn (dvs. ingen innvandring eller utvandring) kan vi regne to barn per familie for at innbyggertallet skal holdes stabilt, en fødselsrate som ligger langt over den vi ser i europeiske land.

For barneoppdragelses del er ekteskapets funksjon mere viktig, men om vi kun tar for oss Norge, viser det seg at også denne dimensjonen er overflødiggjort. Både kvinner og menn har stort sett økonomi til å fungere som eneforsørgere, og velferdsstaten bidrar med viktige institusjoner som barnehage og skole, som sikrer at omsorgsbyrden ikke kun hviler på den enkelte familie. Det institusjonaliserte ekteskap trengs altså heller ikke som en ramme rundt familielivet.

Når det gjelder ekteskapets juridiske og arverettsmessige funksjon, er det egentlig ikke stort å innvende. Det eneste måtte være å uttrykke det absurde i at ekteskapet skulle være redusert til en pengesak. Idet vi legger til at ekteskapets rettslige funksjon kunne omgåes ved å endre arveretten og annet lovverk tilknyttet eiendom, ser vi at også ekteskapets juridiske funksjon faller fra.

Det institusjonaliserte parekteskap har utspilt sin rolle i dagens samfunn. Det blir derfor absurd å forsøke å endre det for å presse de homofile innenfor disse småborgerlige rammer. Det eneste gledelige ved den nye ekteskapsloven er at den peker mot en framtid der ekteskapet som sådan er oppløst. Vi behøver ikke å frykte en slik oppløsning, slik Monsen gjør; den er en naturlig følge av samfunnets og kulturens utvikling.