Fienden

Jeg har tidligere skrevet om Anders Behring Breivik som et eksempel på Svikeren: Mennesker som i kraft av sin overbevisning, trosser hele sin samtid i et forsøk på å frelse verden fra all vondskap. Jeg vil våge å påstå at Breivik godt kan forståes i lys av dette. Allikevel vil jeg hevde at det ikke alene er nok til å forstå de grusomme ugjerninger begått av dette mennesket. Der hersker er forskjell mellom Bjørneboe og Breivik, og denne forskjellen er ideologisk.

Selv om ideologi har lite betydning for utviklingen av en Svikerpersonlighet, har den en klar betydning for hvordan man utlever sitt messiaskompleks. Behring Breivik levde ikke i et ideologisk vakuum, men ble fremdrevet av idealer som understreker forskjeller snarere enn likheter mellom mennesker og menneskegrupper. Fra slike skiller oppstår fiendebilder, og idet man har etablert en Fiende, er krigens logikk med dens aksept for tap av menneskeliv, farlig nærliggende.

De såkalt islam-«kritiske» bloggerne, og spesielt Fjordman alias Peder Jensen har tatt dette verdensbilde særlig langt, men det har vært tilstede siden Bush-administrasjonen i etterkant av 11. september 2001 lanserte «krigen mot terror». Med dette ble de vestlige samfunn satt i en permanent unntakstilstand, med en diffus og ansiktsløs Fiende som vi måtte verne oss mot. Det eneste vi visste om Fienden, var at han var muslim.

Verden har altså vært i en krigssituasjon siden 11. september 2001, tydeliggjort gjennom to faktiske kriger i Irak og Afghanistan. Og i en krig er det tillatt å ta liv. Breivik dyrket en ideologi der han var en soldat og «frihetskjemper» i en krig vår nasjons militærvesen selv deltar i. Forskjellen er at Breivik så «krigen mot terror» som en deloperasjon i krigen mot den muslimske fare, og i denne krigen var våre regjeringer og våre regjeringers støttespillere selv forrædere og Fiender.

I dette var ble han støttet av de forkvaklede internettmiljøer som lot sin fremmedfrykt dominere så totalt, at de som ikke delte denne er å regne som forrædere. Hva Breivik kjempet mot var et samfunn som tilsynelatende ikke hadde plass til ham, men debattklimaet særlig i disse nettsamfunnene gjorde at han identifiserte Fienden med noe helt annet; med muslimer og hans egenkonstruerte «kulturmarxister».

Dette bildet er ikke ukjent, og vi kjenner historiens mer ekstreme konsekvenser som korstogene, utryddelsen av indianerne i Mexico, heksebrenningene, pogromene, Holocaust og øvrige jødeforfølgelser. Dette er hva Jens Bjørneboe i Kruttårnet omtaler som Heksenes revolusjon; oppblomstringen av et fiendebildet der Fienden blir frarøvet sin menneskelighet, etterfulgt av en klappjakt på disse gruppene. Man konstruerer skiller som muliggjør benektelsen av noe fellesskap med disse, enten de er avlet av Satan, er sjelløse eller har sitt opphav i underlegne raser, nasjoner eller kulturer. Som under annen verdenskrig er det også folk i dag som tyr til biologi og genetikk for å slippe å identifisere seg med den angitte Fienden.

Imidlertid er etableringen av et fiendebilde, eller en «vi-dem»-forestilling, grunnlaget for all form for krigføring. Der er sterke mekanismer i det enkelte menneske, enten disse kommer av biologi eller kultur, som gjør at de finner drap på mennesker avskyelig. Den eneste måten disse mekanismer kan stilnes i en krigssituasjon, er om man konstruerer skiller som hindrer identifikasjon med motparten. Hele krigens estetikk er bygget rundt en slik dehumanisering av soldatene; uniformer og rang gjør at soldatene ser mer ut som tannhjul i et ansiktsløs maskineri, enn medmennesker med familier og venner.

Dagens situasjon, der kriger føres på geriljavis, gjør dette bildet langt mer komplisert; mangelen på bruk av vanlige retningslinjer for krigføring, gjør positiv identifikasjon av Fienden nærmest umulig. Vietnamkrigen, med amerikanernes nådeløse nedslaktning av hele landsbyer og tortur av det som senere viste seg å være sivile, viser hvilke dramatiske konsekvenser et slikt diffust fiendebilde kan ha. I dagens «krig mot terror», har vi hudfarve, ansiktshår og religion som eneste kjennetegn ved Fienden, på tross av at de fleste terrorhandlinger i Europa har blitt begått av europeere drevet av enten nasjonalisme eller kristenfundamentalisme. Imidlertid er selv ikke denne forestillingen helt holdbar, og mistroen og frykten senker seg over våre samfunn.

I krig og kjærlighet er alt tillatt, og dette inkluderer dessverre også å sprenge en bombe i regjeringskvartalet og senere slakte uskyldige ungdommer som deltar på en fredelig sommerleir. Behring Breivik skrev seg inn i et narrativ som både hadde blitt presentert i vanlige media, men klarere på blogger som document.no og Gates of Vienna: Europa var i en krigssituasjon, og Fienden var Islam. Hans messiaskompleks, grunnet stormannsgalskap og manglende bekreftelse fra utenomverden, gjorde ham særlig sårbar sådant tankegods, og gav ham viljen og rettferdiggjørelsen til å la idealene få et ekstremt utfall.

Dette innlegget er ment for å advare mot alle ideologier som konstruerer fiendebilder der Fienden kan identifiseres som bestemte mennesker eller menneskegrupper, enten merkelappen er jøde, muslim eller talibansoldat. Kritikken retter seg samtidig mot hele idéen om en «krig mot terror», og etableringen av en evig krigssituasjon med et diffust fiendebilde, men en naturlig konsekvens er å problematisere krig som sådan; med hvilken rettighet kan vi stemple talibansoldater som Fienden, og på dette viset rettferdiggjøre det å drepe dem? Hva gir oss myndighet til dette, som samtidig fratar Behring Breivik myndighet til å stemple sosialdemokrater som Fienden, og dermed rettferdiggjøres i sine ugjerninger?

Vi vet at Anders Behring Breivik i sitt eget hode var i krig, og etter krigens logikk tillater dette drap på Fienden. Svikerideen tjente bare til at han kunne tillate seg å sette seg på tvers av konsensusmeningen, og bryte de normer og lover som samfunnet lever etter. Hva jeg, i Bjørneboes ånd, benekter, er eksistensen av en Fiende, og dermed nekter jeg å godta krigens logikk. Forskjellen mellom Bjørneboe og Breivik kan dermed uttrykkes i setningen: Der finnes meget det er verdt å dø for, men intet det er verdt å drepe for.

Svikeren

Å lese norsk og europeisk kulturhistorie i etterkant av 22. juli er lettere flau affære; med de grusomme hendelser og mannen bak disse friskt i minne, trekkes linjer som man helst ville ignorere. Særlig dumt av meg var det da å velge denne tiden til å begynne en altfor utsatt lesning av bind to av Tore Rems Bjørneboe-biografi: Født til frihet. Det er særlig betimelig å tvinges til å akseptere Høysterettsadvokat J.B. Hjorts knusende dom over den forfatter som en gang bidro til min åndelige oppvåkning, og som jeg ennå ser på som mitt intellektuelle forbilde: Det er enda godt Bjørneboe aldri hadde makt til mer enn å «skvette blekk og trykksverte».

Det jeg alltid har beundret ved Bjørneboe, er hans dyrkning av den han selv omtaler som Svikeren: Det sosiale utskudd; det til enhver tid mistilpassede individ. En egenskap ved svikeren er dennes evne til å og vilje til å gå motstrøms; i kraft av å bære sannhetens fakkel, tillater svikeren seg å kjempe for et samfunn formet etter eget hode. En sentral del av Bjørneboes verdensbilde er at det er svikeren som i enhver historisk periode er kilden til fremgang og og kulturell utvikling: Han er representert gjennom Sokrates, Jesus, Copernicus, Galilei, Bruno og Semmelweiss. Alle fremstår de for Bjørneboe som revolusjonære som trosset massene og institusjonene i sin kamp for Sannheten. Jeg vil her velge å legge til Hitler og Anders Behring Breivik.

Bjørneboe personifiserer denne skikkelsen allerede i Jonas: Steinerskolelæreren Marx betegnes som et menneske som uansett organisatorisk tilknytning, ville gjøre sitt ytterste for å endre bevegelsen etter hva hans fornuft tilsier er rett og sant. Bjørneboe kaller dette trotskisme, og avslører dermed tidlig sin da skjulte sympati for kommunistiske bevegelser, men det medfører langt mer riktighet å kalle det et messiaskompleks: Det Marx, Bjørneboe, Brevik og også jeg har til felles er et behov for å frelse verden og menneskeheten. Vi har ulike moral- og menneskesyn, og bruker forskjellige midler, men dette er det grunnleggende personlighetstrekk som motiverer vår innsats.

Bak dette behovet ligger en forestilling om at verden slik den er per i dag, er råtten, syndefull, forskrudd, etc., og har behov for en frelser. Det skal heller ikke mye til å finne næring for en slik idé: Vi opplever alle de store ulikhetene mellom de heldige og uheldige, som bare vokser fra dag til dag; her i Vesten har flere opplevelsen av en dehumanisert virkelighet, der kommersialismens klamme hånd styrer mer og mer av våre dagligliv; for det allerede mistilpassede individ står den altomgripende reklamen med sin hyperrealistiske fremstilling av det lykkelige liv som et ytterligere hån mot ham selv; der er en voksende opplevelse av at Vestens politiske, kulturelle og økonomiske hegemoni nå står for fall, og krefter utenfra vil ta over.

Vi har dermed en verden som øyensynlig må frelses, og det mistilpassede individ presenterer seg selv om frelseren. Idet hans ønsker innebærer en total omveltning av det bestående, vil han imidlertid møte stor motstand fra det øvrige samfunn, og han vil fremstå som en Sviker. Svikeren selv regner imidlertid sitt arbeid som en hellig misjon, og kan med hånden på «Also sprach Zarathustra» avfeie motstanden med at den har sitt opphav i massemennesket – i slavemoralen. Et slikt verdensbilde levner rom for en skruppelløs fremgangsmetode, som vi så et eksempel på i årene mellom 1939 og 1945, samt 22. juli 2011.

Jeg, Bjørneboe og Brevik har dette frelserkomplekset og Svikerforestillingen felles; der vi er ulike er i vår identifikasjon av fienden. Jeg, etter inspirasjon fra Bjørneboe, finner råttenskapen i de abstrakte strukturer og systemer som legger rammen for vår hverdag, der enkeltmennesker kun er et ofre for strukturenes manipulasjon. Bjørneboe var modigere, og våget å utvide ansvaret til det også hvilte på myndighetspersoner, med mulighet til å gi et motsvar. Brevik skapte seg en forestilling om en verdensomspennende konspirasjon bestående av muslimer og løst definerte «kulturmarxister» som bevisst gikk inn for å ødelegge hva han så på som den europeisk-kristne kulturarv. For Hitler var det den verdensomspennende jødiske konspirasjon som var opphavet til all verdens jævelskap.

Alt dette er imidlertid bare kontekstuelt utenomsnakk; hadde Brevik vokst opp på 1920-tallet, ville han vært antisemitt, og om han vokste opp i England på slutten av 1500-tallet, ville han ha drept katolikker. Det til enhver tid farlige, er imidlertid forestillingen om seg selv som en frelser og en Sviker. Denne rollen tillater en å stemple sine meningsmotstandere som Fienden, og slik skape en innbildt krigssituasjon, der det tillates å ta liv.

Aldous Huxley omtaler denne mennesketypen som Peter Paner, og er sammen med muskelmenn den fremste trussel for enhver liberal rettsstat. Dette er individer som lever i idéenes, drømmenes og forhåpningenes verden, og som lager sitt eget Neverland for å slippe å møte voksenlivets realiteter. Man kan skille dem fra muskelmenn ved å studere håndleddene, men de kan også avsløres gjennom uttrykk for skuffelse gjennom barndom og ungdom, deres villighet til å la prinsipper gå foran mennesker, og en mistro til den frigjorte kvinne, som behersker seksualiteten på en måte de aldri selv er i stand til. Det er i det minste slik Huxley presenterer typen gjennom antagonisten i Island, som også står bak dette utopiske, sosialliberale samfunnets endelig fall.

Det er ikke uten en viss usikkerhet jeg skriver nettopp dette; samtidig som jeg kjenner til de mørke dyp som kan skjule seg i en Svikers indre, er det ennå en del av meg som deler Bjørneboes oppfatning om at Svikeren er historisk nødvendighet, og fungerer som den drivende kraft i samfunnets utvikling. Uten mennesker som er villige til å stille seg på tvers av konsensusmeningen, og forsvare en sannhet som går utover den etablerte oppfatning, har jeg vanskelig for å se hvordan de store intellektuelle revolusjoner kunne vært gjennomført.

Så lenge vi vedgår at verden er grunnleggende råtten, kan det synes som om Svikeren er en historisk nødvendighet; vi trenger en Sokrates, en Copernicus, en Semmelweiss eller en Bjørneboe for å utfordre det bestående, og slik legge grunnlaget for noe nytt. På samme tid minner Breiviks handlinger oss om at Svikeren også kan utgjøre den største trusselen mot hva vi alle ønsker å verne om; menneskers liv og frihet.

Opprinnelig trykket i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, 7. september 2011