Fienden

Jeg har tidligere skrevet om Anders Behring Breivik som et eksempel på Svikeren: Mennesker som i kraft av sin overbevisning, trosser hele sin samtid i et forsøk på å frelse verden fra all vondskap. Jeg vil våge å påstå at Breivik godt kan forståes i lys av dette. Allikevel vil jeg hevde at det ikke alene er nok til å forstå de grusomme ugjerninger begått av dette mennesket. Der hersker er forskjell mellom Bjørneboe og Breivik, og denne forskjellen er ideologisk.

Selv om ideologi har lite betydning for utviklingen av en Svikerpersonlighet, har den en klar betydning for hvordan man utlever sitt messiaskompleks. Behring Breivik levde ikke i et ideologisk vakuum, men ble fremdrevet av idealer som understreker forskjeller snarere enn likheter mellom mennesker og menneskegrupper. Fra slike skiller oppstår fiendebilder, og idet man har etablert en Fiende, er krigens logikk med dens aksept for tap av menneskeliv, farlig nærliggende.

De såkalt islam-«kritiske» bloggerne, og spesielt Fjordman alias Peder Jensen har tatt dette verdensbilde særlig langt, men det har vært tilstede siden Bush-administrasjonen i etterkant av 11. september 2001 lanserte «krigen mot terror». Med dette ble de vestlige samfunn satt i en permanent unntakstilstand, med en diffus og ansiktsløs Fiende som vi måtte verne oss mot. Det eneste vi visste om Fienden, var at han var muslim.

Verden har altså vært i en krigssituasjon siden 11. september 2001, tydeliggjort gjennom to faktiske kriger i Irak og Afghanistan. Og i en krig er det tillatt å ta liv. Breivik dyrket en ideologi der han var en soldat og «frihetskjemper» i en krig vår nasjons militærvesen selv deltar i. Forskjellen er at Breivik så «krigen mot terror» som en deloperasjon i krigen mot den muslimske fare, og i denne krigen var våre regjeringer og våre regjeringers støttespillere selv forrædere og Fiender.

I dette var ble han støttet av de forkvaklede internettmiljøer som lot sin fremmedfrykt dominere så totalt, at de som ikke delte denne er å regne som forrædere. Hva Breivik kjempet mot var et samfunn som tilsynelatende ikke hadde plass til ham, men debattklimaet særlig i disse nettsamfunnene gjorde at han identifiserte Fienden med noe helt annet; med muslimer og hans egenkonstruerte «kulturmarxister».

Dette bildet er ikke ukjent, og vi kjenner historiens mer ekstreme konsekvenser som korstogene, utryddelsen av indianerne i Mexico, heksebrenningene, pogromene, Holocaust og øvrige jødeforfølgelser. Dette er hva Jens Bjørneboe i Kruttårnet omtaler som Heksenes revolusjon; oppblomstringen av et fiendebildet der Fienden blir frarøvet sin menneskelighet, etterfulgt av en klappjakt på disse gruppene. Man konstruerer skiller som muliggjør benektelsen av noe fellesskap med disse, enten de er avlet av Satan, er sjelløse eller har sitt opphav i underlegne raser, nasjoner eller kulturer. Som under annen verdenskrig er det også folk i dag som tyr til biologi og genetikk for å slippe å identifisere seg med den angitte Fienden.

Imidlertid er etableringen av et fiendebilde, eller en «vi-dem»-forestilling, grunnlaget for all form for krigføring. Der er sterke mekanismer i det enkelte menneske, enten disse kommer av biologi eller kultur, som gjør at de finner drap på mennesker avskyelig. Den eneste måten disse mekanismer kan stilnes i en krigssituasjon, er om man konstruerer skiller som hindrer identifikasjon med motparten. Hele krigens estetikk er bygget rundt en slik dehumanisering av soldatene; uniformer og rang gjør at soldatene ser mer ut som tannhjul i et ansiktsløs maskineri, enn medmennesker med familier og venner.

Dagens situasjon, der kriger føres på geriljavis, gjør dette bildet langt mer komplisert; mangelen på bruk av vanlige retningslinjer for krigføring, gjør positiv identifikasjon av Fienden nærmest umulig. Vietnamkrigen, med amerikanernes nådeløse nedslaktning av hele landsbyer og tortur av det som senere viste seg å være sivile, viser hvilke dramatiske konsekvenser et slikt diffust fiendebilde kan ha. I dagens «krig mot terror», har vi hudfarve, ansiktshår og religion som eneste kjennetegn ved Fienden, på tross av at de fleste terrorhandlinger i Europa har blitt begått av europeere drevet av enten nasjonalisme eller kristenfundamentalisme. Imidlertid er selv ikke denne forestillingen helt holdbar, og mistroen og frykten senker seg over våre samfunn.

I krig og kjærlighet er alt tillatt, og dette inkluderer dessverre også å sprenge en bombe i regjeringskvartalet og senere slakte uskyldige ungdommer som deltar på en fredelig sommerleir. Behring Breivik skrev seg inn i et narrativ som både hadde blitt presentert i vanlige media, men klarere på blogger som document.no og Gates of Vienna: Europa var i en krigssituasjon, og Fienden var Islam. Hans messiaskompleks, grunnet stormannsgalskap og manglende bekreftelse fra utenomverden, gjorde ham særlig sårbar sådant tankegods, og gav ham viljen og rettferdiggjørelsen til å la idealene få et ekstremt utfall.

Dette innlegget er ment for å advare mot alle ideologier som konstruerer fiendebilder der Fienden kan identifiseres som bestemte mennesker eller menneskegrupper, enten merkelappen er jøde, muslim eller talibansoldat. Kritikken retter seg samtidig mot hele idéen om en «krig mot terror», og etableringen av en evig krigssituasjon med et diffust fiendebilde, men en naturlig konsekvens er å problematisere krig som sådan; med hvilken rettighet kan vi stemple talibansoldater som Fienden, og på dette viset rettferdiggjøre det å drepe dem? Hva gir oss myndighet til dette, som samtidig fratar Behring Breivik myndighet til å stemple sosialdemokrater som Fienden, og dermed rettferdiggjøres i sine ugjerninger?

Vi vet at Anders Behring Breivik i sitt eget hode var i krig, og etter krigens logikk tillater dette drap på Fienden. Svikerideen tjente bare til at han kunne tillate seg å sette seg på tvers av konsensusmeningen, og bryte de normer og lover som samfunnet lever etter. Hva jeg, i Bjørneboes ånd, benekter, er eksistensen av en Fiende, og dermed nekter jeg å godta krigens logikk. Forskjellen mellom Bjørneboe og Breivik kan dermed uttrykkes i setningen: Der finnes meget det er verdt å dø for, men intet det er verdt å drepe for.