Svikeren

Å lese norsk og europeisk kulturhistorie i etterkant av 22. juli er lettere flau affære; med de grusomme hendelser og mannen bak disse friskt i minne, trekkes linjer som man helst ville ignorere. Særlig dumt av meg var det da å velge denne tiden til å begynne en altfor utsatt lesning av bind to av Tore Rems Bjørneboe-biografi: Født til frihet. Det er særlig betimelig å tvinges til å akseptere Høysterettsadvokat J.B. Hjorts knusende dom over den forfatter som en gang bidro til min åndelige oppvåkning, og som jeg ennå ser på som mitt intellektuelle forbilde: Det er enda godt Bjørneboe aldri hadde makt til mer enn å «skvette blekk og trykksverte».

Det jeg alltid har beundret ved Bjørneboe, er hans dyrkning av den han selv omtaler som Svikeren: Det sosiale utskudd; det til enhver tid mistilpassede individ. En egenskap ved svikeren er dennes evne til å og vilje til å gå motstrøms; i kraft av å bære sannhetens fakkel, tillater svikeren seg å kjempe for et samfunn formet etter eget hode. En sentral del av Bjørneboes verdensbilde er at det er svikeren som i enhver historisk periode er kilden til fremgang og og kulturell utvikling: Han er representert gjennom Sokrates, Jesus, Copernicus, Galilei, Bruno og Semmelweiss. Alle fremstår de for Bjørneboe som revolusjonære som trosset massene og institusjonene i sin kamp for Sannheten. Jeg vil her velge å legge til Hitler og Anders Behring Breivik.

Bjørneboe personifiserer denne skikkelsen allerede i Jonas: Steinerskolelæreren Marx betegnes som et menneske som uansett organisatorisk tilknytning, ville gjøre sitt ytterste for å endre bevegelsen etter hva hans fornuft tilsier er rett og sant. Bjørneboe kaller dette trotskisme, og avslører dermed tidlig sin da skjulte sympati for kommunistiske bevegelser, men det medfører langt mer riktighet å kalle det et messiaskompleks: Det Marx, Bjørneboe, Brevik og også jeg har til felles er et behov for å frelse verden og menneskeheten. Vi har ulike moral- og menneskesyn, og bruker forskjellige midler, men dette er det grunnleggende personlighetstrekk som motiverer vår innsats.

Bak dette behovet ligger en forestilling om at verden slik den er per i dag, er råtten, syndefull, forskrudd, etc., og har behov for en frelser. Det skal heller ikke mye til å finne næring for en slik idé: Vi opplever alle de store ulikhetene mellom de heldige og uheldige, som bare vokser fra dag til dag; her i Vesten har flere opplevelsen av en dehumanisert virkelighet, der kommersialismens klamme hånd styrer mer og mer av våre dagligliv; for det allerede mistilpassede individ står den altomgripende reklamen med sin hyperrealistiske fremstilling av det lykkelige liv som et ytterligere hån mot ham selv; der er en voksende opplevelse av at Vestens politiske, kulturelle og økonomiske hegemoni nå står for fall, og krefter utenfra vil ta over.

Vi har dermed en verden som øyensynlig må frelses, og det mistilpassede individ presenterer seg selv om frelseren. Idet hans ønsker innebærer en total omveltning av det bestående, vil han imidlertid møte stor motstand fra det øvrige samfunn, og han vil fremstå som en Sviker. Svikeren selv regner imidlertid sitt arbeid som en hellig misjon, og kan med hånden på «Also sprach Zarathustra» avfeie motstanden med at den har sitt opphav i massemennesket – i slavemoralen. Et slikt verdensbilde levner rom for en skruppelløs fremgangsmetode, som vi så et eksempel på i årene mellom 1939 og 1945, samt 22. juli 2011.

Jeg, Bjørneboe og Brevik har dette frelserkomplekset og Svikerforestillingen felles; der vi er ulike er i vår identifikasjon av fienden. Jeg, etter inspirasjon fra Bjørneboe, finner råttenskapen i de abstrakte strukturer og systemer som legger rammen for vår hverdag, der enkeltmennesker kun er et ofre for strukturenes manipulasjon. Bjørneboe var modigere, og våget å utvide ansvaret til det også hvilte på myndighetspersoner, med mulighet til å gi et motsvar. Brevik skapte seg en forestilling om en verdensomspennende konspirasjon bestående av muslimer og løst definerte «kulturmarxister» som bevisst gikk inn for å ødelegge hva han så på som den europeisk-kristne kulturarv. For Hitler var det den verdensomspennende jødiske konspirasjon som var opphavet til all verdens jævelskap.

Alt dette er imidlertid bare kontekstuelt utenomsnakk; hadde Brevik vokst opp på 1920-tallet, ville han vært antisemitt, og om han vokste opp i England på slutten av 1500-tallet, ville han ha drept katolikker. Det til enhver tid farlige, er imidlertid forestillingen om seg selv som en frelser og en Sviker. Denne rollen tillater en å stemple sine meningsmotstandere som Fienden, og slik skape en innbildt krigssituasjon, der det tillates å ta liv.

Aldous Huxley omtaler denne mennesketypen som Peter Paner, og er sammen med muskelmenn den fremste trussel for enhver liberal rettsstat. Dette er individer som lever i idéenes, drømmenes og forhåpningenes verden, og som lager sitt eget Neverland for å slippe å møte voksenlivets realiteter. Man kan skille dem fra muskelmenn ved å studere håndleddene, men de kan også avsløres gjennom uttrykk for skuffelse gjennom barndom og ungdom, deres villighet til å la prinsipper gå foran mennesker, og en mistro til den frigjorte kvinne, som behersker seksualiteten på en måte de aldri selv er i stand til. Det er i det minste slik Huxley presenterer typen gjennom antagonisten i Island, som også står bak dette utopiske, sosialliberale samfunnets endelig fall.

Det er ikke uten en viss usikkerhet jeg skriver nettopp dette; samtidig som jeg kjenner til de mørke dyp som kan skjule seg i en Svikers indre, er det ennå en del av meg som deler Bjørneboes oppfatning om at Svikeren er historisk nødvendighet, og fungerer som den drivende kraft i samfunnets utvikling. Uten mennesker som er villige til å stille seg på tvers av konsensusmeningen, og forsvare en sannhet som går utover den etablerte oppfatning, har jeg vanskelig for å se hvordan de store intellektuelle revolusjoner kunne vært gjennomført.

Så lenge vi vedgår at verden er grunnleggende råtten, kan det synes som om Svikeren er en historisk nødvendighet; vi trenger en Sokrates, en Copernicus, en Semmelweiss eller en Bjørneboe for å utfordre det bestående, og slik legge grunnlaget for noe nytt. På samme tid minner Breiviks handlinger oss om at Svikeren også kan utgjøre den største trusselen mot hva vi alle ønsker å verne om; menneskers liv og frihet.

Opprinnelig trykket i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, 7. september 2011