Forskere – ta ansvar!

Forskere har et moralsk ansvar for hvilken forskning de utfører.  Ikke se på dere selv som passive tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Innlegget ble opprinnelig publisert i Forskerforum 8. januar 2012.

«UiO skal ikke drive med forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning». Slik lyder et av vedtakene som inngår i Studentparlamentets politiske plattform for 2012 og 2013. Vedtaket vekket reaksjoner, og Realistforeningen arrangerte fredag 15/09 en paneldebatt om temaet. I panelet satt blant annet Solveig Figenschou fra Studentparlamentet, og professor Anders Elverhøi, forskningsdekan ved matematisk-naturvitenskaplig fakultet. 

Under debatten kom det frem at formuleringen av vedtaket var klønete, slik at vedtaket enten er uten substans, eller vil komme til å ramme langt utover det intenderte. Jeg vil derfor ikke bruke dette innlegget på å forsvare vedtaket, selv om jeg anerkjenner dets intensjon. Imidlertid kom der noe annet frem i debatten, som jeg synes er langt mer urovekkende enn en klønete formulering: Nemlig professor Elverhøis holdninger til forskernes moralske og politiske ansvar.

Ifølge Elverhøi er forskningen verdinøytral, hvilket han mener er sentralt for å opprettholde den akademiske frihet og uavhengighet. Videre hevdet han at vedtaket bommet fullstendig fordi det istedenfor å rette seg mot forskningens rammevilkår, rettet seg mot den enkelte forsker, og tilla denne et moralsk og politisk ansvar for sin egen forskning. Dette mener Elverhøi er upassende: Forskerne selv skal aldri måtte stilles til ansvar; det er det snarere politikerne som legger rammevilkårene for forskningen som må. Om forskning brukes til formål som ødelegger klima eller tar menneskeliv, er for forskeren uvedkommet; han selv står bare ansvarlig for kvaliteten på forskningen.

Om flere av Elverhøis kolleger deler dette synspunktet, er det særdeles bekymringsverdig, men kan i det minste stå som forklaring på hvorfor det er så vanskelig å få til en omlegging av industri og forskningsmidler: Uten en aksept både for at forskningen er verdibasert, og at forskeren har et moralsk ansvar, er det lite som kan fremdrive de større endringene på systemnivå. Derfor er det viktig å illustrere at dette faktisk er tilfellet.

Det er nok av historiske eksempler på at forskning har vært verdiladet: Det er få som vil hevde at eugenikken – dvs. forskning på rasemessige forskjeller med det formål å sikre god avl – ikke hadde sin bakgrunn i et bestemt verdisyn, eller at menneskeforsøkene under andre verdenskrig var et eksempel på god og uavhengig forskning. Noen vil kanskje hevde at per i dag har forskningen kommet såpass langt at den har kvittet seg med disse barnesykdommene, og antatt en mer verdinøytral form. Min påstand er at dette ikke stemmer.

Det er minst tre elementer ved forskning som gir den en verdiladning: Først er det hvilken forskning som gjøres, hvilket vil avhenge av Elverhøis politisk bestemte «rammevilkår», men også av den enkelte forskers politiske, ideologiske eller personlige holdninger: Man kan forske av nysgjerrighet, av ærgjerrighet, for pengenes skyld, fordi en nær venn døde av kreft, eller fordi man har en filosofisk overbevisning om at rommet ikke har noen privilegert geometri. Her vil enhver forsker være påvirket av det verdisyn som preger dennes samtid, og slik smitter vår tids verdisyn over på forskningen som gjøres.

Samtidens fokus på kreftforskning er et betimelig eksempel på hvordan forskningen styres av forskernes og forskersamfunns verdisyn og interesser. Kreft er i hovedsak et problem som rammer samfunn der befolkningen har en gjennomsnittlig levealder på over femti år, hvilket ekskluderer majoriteten av verdens befolkning. Imidlertid er det heller ikke majoriteten av verdens befolkning som har mulighet til å utdanne seg til leger eller forskere, og det er derfor forståelig at kreftforskningen blir prioritert når forskningsmidler utdeles eller når den blivende medisiner velger spesialisering. Særlig problematisk blir det idet vi samtidig insisterer på at det ikke her ligger et verdispørsmål til grunn, da dette hindrer oss i å iverksette tiltak som søker å motvirke betydningen av forskersamfunnenes kortsiktige interesser for forskningen. Elverhøis holdninger er således svært farlige: Om den enkelte forsker er av den oppfatning at han ikke har et moralsk ansvar, vil denne heller aldri påta seg den ekstra oppgaven det innebærer å tenke igjennom hvorvidt et bestemt forskningsprosjekt er i tråd med ens helhetlige verdisyn. Dermed vinner de kortsiktige interessene.

Det andre verdiladede element er hvordan forskningen faktisk gjøres. På dette punktet vitner eksistensen av etiske komiteer om en allmenn aksept for at verdimessige vurderinger her er relevante. Blant annet er det i våre samfunn ikke tillatt å tvinge mennesker, eksempelvis innsatte ved norske fengsler, å underlegge seg forsøk som en del av straffen.

En rekke forskere er forståelig nok temmelig frustrerte over de begrensingene som pålegges dem på grunn av samfunnets verdipolitikk, særlig knyttet til bioetisk lovgivning. Mange anser lovene som hindrer utstrakt stamcelleforskning som et moralistisk hinder for medisinske fremskritt. Det er imidlertid uholdbart å argumentere imot denne formen for regulering på bakgrunn av abstrakte ideer om forskningens uavhengighet; snarere burde man forsøke å vise at de hensyn som taler for stamcelleforskning verdimessig veier tyngre enn de som taler imot.

Etter hvert som forskningen går fremover, og systemene vi studerer blir stadig mer komplekse, blir de etiske problemstillingene det også. Vi er i dag langt nærmere både forståelse av, og kontroll over, menneskekroppen enn vi var for tyve år siden. Det siste vi bør gjøre i denne situasjonen er å, i likhet med Elverhøi, nekte å forholde oss til de moralske problemer som samtidig dukker opp, under dekke av forskningens «verdinøytralitet». Tvert om avkreves en langt sterkere moralsk bevissthet og ansvarsfølelse, både hos den enkelte forsker, og blant forskermiljøet i sin helhet.

Til slutt har vi spørsmålet om hvordan forskningen brukes. Åpenbart vil dette være påvirket av hva samfunnet regner som viktig og riktig bruk av forskningen; i en økonomi drevet frem ved bruk av olje og gass, vil forskningens konsekvenser for olje- og gassutvinningen være det verdimessig avgjørende, mens i et samfunn med en mektig våpenindustri, vil forskningens anvendelse for utviklingen av våpen være det viktigste. Hvordan forskningen brukes er en verdivurdering, her fra samfunnets side, men like gjerne fra forskerens.

Igjen er vi tilbake på Elverhøis fornektelse av den enkelte forskerens moralske ansvar for forskningens konsekvenser. Dette følger imidlertid bare om man aksepterer at forskningen er verdinøytral, og uavhengig av forskerens eller samfunnets verdisyn. Dette har vi sett ikke stemmer; en erkjennelse som på ingen måte er ny: Hver høst deles Nobels Fredspris ut i Oslo, som en konsekvens av Nobels erkjennelse av de dramatiske og grusomme konsekvenser hans forskning hadde – konsekvenser han gjennom sitt testamente tok ansvar for. Poenget er ikke at Nobel ikke gjorde noe godt for verden gjennom sin oppfinnelse, men at han tok ansvar for de medfølgende grusomheter. De aller fleste forskere ønsker anerkjennelse når deres forskning bidrar til å gjøre verden til et bedre sted, men må da også ta ansvar for de eventuelle uheldige konsekvenser av den samme forskningen.

Det klønete vedtaket fra Studentparlamentet har kommet som følge av Elverhøi og hans meningsfellers manglende vilje til å anse seg selv som politiske og moralske aktører, med et akademisk ansvar som burde stå til deres store akademiske frihet. Fordi forskerne selv ikke legger begrensninger, eller uttaler seg om hva deres forskning kan eller bør brukes til, prøvde Studentparlamentet å gjøre det for dem. Dette ledet til et vedtak som rammer langt utenfor sin intenderte målskive, nemlig forskning som gjør det mulig for oljenæringen å forlenge en virksomhet som økonomisk og miljømessig ikke er bærekraftig.

Jeg vil avslutte dette innlegget med en oppfordring til forskerne selv: Ta ansvar! Slutt å skylde på at politikerne ikke tar de rette beslutninger, og still selv krav til hva forskningen deres kan og ikke kan brukes til. Ikke se på dere selv som passive tannhjul i samfunnsmaskineriet, men som samfunnsborgere med innflytelse på maskineriets hensikt.