Bør ikke straffe livsstilsvalg

Nedkortet versjon først publisert i papirutgaven til VG 25/01-17, og i VG+ samme dag.

Ruspolitikken bør være evidensbasert og tuftet på allmenne retts- og rettferdighetsprinsipper. Det nytter da ikke å fortsette å spikke på dagens forbud: Vi kan ikke vedgå at straff ikke hjelper for de som trenger hjelp, og samtidig insistere på å straffe dem som ikke trenger det.

Det er vanskelig å finne et solid prinsipielt grunnlag for forbudet mot bruk av ulike rusmidler. Det var også derfor straffelovskommisjonen i 2002 foreslo å fjerne straffehjemmelen for bruk og besittelse av illegale rusmidler. Bakgrunnen for dette var at de mente straffehjemmelen brøt med skadefølgeprinsippet - at man kun skal straffe handlinger som skader vesentlige interesser eller er til skade for andre - et ellers allment akseptert prinsipp i moderne straffelovgivning. At dette ikke ble fulgt opp da regjeringen noe senere la frem sitt forslag til ny straffelov, vitner om ideologisk blindhet på feltet.

Også fra et rettighetsperspektiv er forbudet kritikkverdig. Tidligere høysterettsdommer Ketil Lund har uttalt at særlig forbudet mot psykedelika er menneskerettslig tvilsomt, og Human Rights Watch publiserte i 2013 en rapport som pekte på hvordan kriminaliseringen undergraver menneskerettighetene. Særlig retten til privatliv står sentralt: Hva du gjør i din egen stue, på skogstur eller på soverommet bør i utgangspunktet ikke påtalemyndigheten ha noe med å gjøre. Dette innså vi da vi avkriminaliserte homofili i 1973.

Mina Gerhardsen - leder for Actis (tidligere Avholdsfolkets Landsråd) - gav i sitt innlegg i VG på torsdag uttrykk for manglende empati med folk som velger annerledes enn majoritetsbefolkningen. Her skriver hun blant annet at “et økt fokus på helsehjelp handler ikke om å legge til rette for bruk for de som ønsker å ruse seg på illegale rusmidler”, og viser med det at hun ikke ser det prinsipielle problemet med å straffe folk for deres private livsstilsvalg.

Dette er hun dessverre ikke alene om. At hensynet til privatliv er lite ivaretatt i dagens politikk illustreres godt av hvordan politiet har blitt gitt utvidede myndigheter for oppklaring av brudd på narkotikalovbestemmelsene, der terskelen for ransaking og overvåkning er langt lavere enn for alvorlig kriminalitet. Dette altså for saker der det etter moderne rettstradisjon burde være straffefrihet. Det er også sjokkerende at en leder i Norsk Narkotikapolitiforening i sin rolle som politi kan pågripe og foreta husransakelse av politiske opponenter på grunnlag av at “hun så ruset ut”. Dette er ikke det eneste tilfellet der politiet foretar særdeles inngripende tiltak på galt grunnlag.

En forutsetning for å kunne fravike kravet om rett til privatliv, er hvis særlige samfunnshensyn tilsier det. Hensyn til folkehelse er derfor et vikarierende argument nå, slik som det var et vikarierende argument for å kriminalisere homofile før 1970. Ingenting tyder på at forbudspolitikken ivaretar hensyn til folkehelsen, hvilket var grunnlaget for at en ekspertkommisjon fra John Hopkins og Lancet i 2016 gikk inn for avkriminaliseringav bruk og besittelse, mens det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ ganske nylig tok til orde fordet samme på lederplass. Det bør være mulig å peke på en netto samfunnsnytte ved fortsatt forbud, der man både medregner de økonomiske kostnadene det innebærer å opprettholde det, og de personlige kostnadene ved straff og stigmatisering av folk som bruker alternative rusmidler. Vektskålen tipper klart i forbudets disfavør.

Det kan hende man er uinteressert i allmenne rettsprinsipper og rettighetene til de som velger andre alternativer til alkohol. Det har da vært vanlig å hevde at politikken bør være tuftet på solidaritet med de svakeste. Man kan da merke seg at Gerhardsen vedgår at straff ikke hjelper for denne gruppen: De som sliter bør få behandling, ikke straff. At fortsatt straffehjemmel skulle være den eneste måten å hjelpe disse på, vitner om at man har brukt hammeren så lenge at alle misbrukere ser ut som spiker. Her stiller Gerhardsen seg i en ganske paradoksal posisjon, der hun vedgår at straff ikke hjelper for dem som faktisk trenger hjelp, men samtidig insisterer på å straffe dem som ikke trenger det.

Når Tajik og Høie nå tar til orde for en omlegging mot en mer human rusmiddelpolitikk, er det viktig at vi ikke viker bort fra den mer prinsipielle diskusjonen. Som et velferdssamfunn er vi nødt til å sikre behandling og ettervern av de som trenger hjelp. Her er vi alle enige om at straff ikke fungerer. Samtidig plikter vi også å verne om rettighetene til de av oss som har valgt å bruke mindre skadelige rusmidler enn flertallet. Her har vi fortsatt et lite stykke igjen, men vi er på rett vei.