Huitfeldt bør gå stillere i dørene i rusdebatten

Opprinnelig publisert i Rett24 12. august 2024. 

Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt hevder i en kommentar i Rett24 at det ikke er «grunnlag for de stadig gjentatte påstandene om at politiet i lang tid har drevet med «ulovlige ransakninger»», med henvisning til Rushåndhevingutvalgets utredning.

Påstanden er basert på at Rushåndhevingsutvalget har et annet syn på forholdsmessigheten av kroppslige undersøkelser enn det som Riksadvokaten har lagt til grunn. Utvalget mener at «hensyn til rettshåndhevelse» kan gjøre bruk av urin- og blodprøver forholdsmessig til tross for at det er snakk om inngripende tvangsmidler, og at bruk av ulovlige rusmidler regnes som et lite alvorlig lovbrudd.

Det er imidlertid på ingen måte gitt at utvalgets vurdering på dette punktet vil stå seg: Utvalget baserer i liten grad denne vurderingen på eksisterende rettskilder, og nøyer seg med å vise til at det foreløpig ikke er noen dommer fra EMD som stadfester at urin- og blodprøver er uforholdsmessig for å avdekke narkotikabruk. Grunnlaget for vurderingen virker å være at dersom et tvangsmiddel er nødvendig for å avdekke et bestemt lovbrudd, så må det også være forholdsmessig. Straffelovkommisjonen av 1994 kom på sin side frem til at dersom et lovbrudd ikke kan oppklares uten uforholdsmessige virkemidler, så taler det imot å kriminalisere handlingen i utgangspunktet:

«Kriminalisering bør unngås dersom det ikke er mulig å håndheve et straffebud uten å krenke viktigere interesser enn de interessene straffebudet er satt til å verne.» (NOU 2002:04, kap. 4.2.3.4)

Brudd på forholdsmessighetskravet er dessuten bare en del av grunnlaget for påstanden om at politiet har ransaket folk ulovlig. Vel så viktig er brudd på saklighetskravet, der politiet har gjennomført ransakinger som ikke kan begrunnes i de forhold som personen er mistenkt for.

 

Liten støtte for salamiteorien

Huitfeldt har ved flere tidligere anledninger argumentert for et standpunkt som har fått tilnavnet «salamiteorien»: Ved etterforskning av et narkotikalovbrudd, skal etterforskningen rettes mot hele sakskjeden, og ikke være avgrenset til det konkrete forhold personen er mistenkt for. I avveininger av tvangsmiddelbruk og forholdsmessighet, må derfor etterforskningen rettes mot «et stort, ukjent kvantum». Dette har Huitfeldt brukt for å rettferdiggjøre gjennomgang av mobiltelefon i tilfeller der en person er mistenkt for bruk eller besittelse av en mindre mengde ulovlige rusmidler til egen bruk:

Salamiteorien har stått sentralt i Huitfeldt forsvar av tidligere ransakingspraksis. Det er derfor påfallende at han i sitt siste innlegg glatt overser at dette synspunktet ikke deles av Rushåndhevingsutvalget, som dertil foreslår at relevante bestemmelser i straffeprosessloven presiseres for å klargjøre at ransakingsformålet må knytte seg til det lovbruddet som medfører at ransakingsvilkåret er oppfylt. Dersom noen med skjellig grunn kan mistenkes for å inneha mindre mengder ulovlige rusmidler til egen bruk, er det altså ikke uten videre grunnlag for å gjennomgå mobiltelefon i tilfelle det der finnes bevis for andre lovbrudd – inkludert lovbrudd begått av andre (se side 276-278 i NOU-en). Om ransakingsformålet reelt sett er å finne bevis mot en eventuell selger, må de strengere vilkårene som gjelder ved ransaking av tredjeperson være oppfylt (se side 449).

Fra Riksadvokatens første rapport om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker fremgår det at mobiltelefon er gjennomgått i 61 av de undersøkte sakene. I flere av disse er det uklart hva som var det reelle formålet med ransakingen. I enkelte politidistrikts høringssvar til både Rusreformutvalget og Rushåndhevingsutvalget, samt uttalelser fra politifolk i media, fremgår det imidlertid at formålet med  å gjennomgå mobiltelefoner gjerne har vært skaffe informasjon om eventuelle bakmenn. Så lenge ikke de strengere vilkårene for ransaking av tredjeperson var oppfylt i disse sakene, er dette snakk om ulovlige ransakinger.

 

Rushåndhevingsutvalget løser ikke politiets usikkerhet

Hoveddelen av Huitfeldts innlegg angår imidlertid ikke ransakingshjemler, men påstanden om at det ikke er mulig å skille mellom de som er rusmiddelavhengige og andre. Her viser Huitfeldt til at Høyesterett allerede har vist at det er mulig å lage et skille, der rusmiddelavhengige kan få straffeutmålingsfrafall.

Det er mulig at Huitfeldt ikke har fått med seg at det flere ganger har blitt gitt uttrykk for at disse Høyesterettsdommene og påfølgende retningslinjer fra Riksadvokaten har skapt «stor usikkerhet» i politiet, og man har etterlyst klarere retningslinjer for å kunne vurdere hvem som er rusmiddelavhengig. Denne usikkerheten var også en del av bakgrunnen for at utvalget ble oppnevnt i utgangspunktet. Ettersom utvalgets forslag – slik Huitfeldt selv skriver – i stor grad er en kodifisering av rettstilstanden i etterkant av Høyesteretts avgjørelser og Riksadvokatens retningslinjer, er det vanskelig å se hvordan denne lovendringen skal kunne klarne opp i usikkerheten.

«Festbrukere» er ikke det viktigste inntektskilden til gjengene

Til sist er det nødvendig å adressere Huitfeldts påstand om at rusmiddelavhengige «er alt for få til å være et interessant marked». Her ser Huitfeldt bort i fra at selv om rusmiddelavhengige utgjør en liten andel av brukere, så bruker de typisk mye mer enn det kan kaller «festbrukere». For kokain skjer to tredeler av forbruket blant 18 prosent av brukerne, hvilket omtrent tilsvarer andelen som utvikler avhengighet av stoffet. For cannabis skjer to tredeler av forbruket blant ti prosent av brukerne, slik at de 13 prosent som utvikler cannabisavhengighet, trolig forbruker godt over 70 prosent av cannabisen til sammen. Huitfeldts karikatur av en tvilsom advokatpartner som «kriminalitetens beste venn» har altså lite rot i virkeligheten.

Istedenfor å fremme slike lettvinte påstander burde Huitfeldt ta lærdom av utvalgets avvisning av salamiteorien, og fremover gå langt stillere i dørene i rusdebatten.

Appell Rusreformdagen 2024

Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2024

Selv om Rusreformen falt i 2021, føltes det likevel som at vi hadde vunnet debatten. At vi hadde passert vippepunktet der det ikke lenger var noen vei tilbake til slik ting hadde vært før. Narkotikabegrepet var på vikende front, og bildet av personer som bruker ulovlige rusmidler som farlige avvikere hadde mistet mye av sin kraft.

Stortingspolitikere valgte å være åpne om sin erfaring med cannabis – en åpenhet som tidligere kunne ha kostet dem deres videre politiske karriere. Riksadvokatens brev gjorde det klart at forholdsmessighet og alminnelige rettsregler også skulle gjelde for narkotikakriminalitet. Vi hadde etablert at folk som bruker ulovlige rusmidler har de samme rettighetene som alle andre borgere.

Jeg følte, for å sitere Hunter S. Thompson, «that sense of inevitable victory over the forces of Old and Evil. Not in any mean or military sense; we didn't need that. Our energy would simply PREVAIL. There was no point in fighting — on our side or theirs. We had all the momentum; we were riding the crest of a high and beautiful wave... »

Så kom kokainoppslagene. Etterfulgt av skremmende nyhetsinnslag om gjengkrigen i Sverige, og muligheten for at dette også ville spre seg til trygge Norge. 

Nå ser vi politikere som nærmest kappes om å fremstille seg selv som «tough on crime». En tilnærming all erfaring tyder på har lite for seg, og som har fordypet klasseskiller og sosial marginalisering der den har blitt satt ut til det fulle.

Og midt i dette står altså samfunnsfiende nummer 1 – den skumle narkotikaen. Og det ropes etter mer penger og flere virkemidler for å stanse denne trusselen utenfra som truer med å undergrave selve samfunnsordenen. Politifolk kan, med justisministerens velsignelse, undergrave Riksadvokatens autoritet og føre en «gå-sakte-aksjon» for å få fortsette sitt tidligere maktmisbruk i det godes tjeneste. Om ikke så lenge skal Rushåndhevingsutvalget fremlegge sin utredning om hvordan dette kan gjøres på en måte som kan påståes å være forenelig med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Det føles som om vi har kommet til fortsettelsen av Thompson-sitatet: «So now, less than five years later, you can go up on a steep hill in Las Vegas and look West, and with the right kind of eyes you can almost see the high water mark — that place where the wave finally broke, and rolled back.»

Det er kanskje ikke så overraskende at dette kommer nå, i en tid som preges av verdensuroligheter og økonomisk usikkerhet. Folk søker trygghet og løsninger. Enkle løsninger for en vanskelig tid.

Og hvor greit er det da ikke å kunne gripe til det Nils Christie kalte «Den gode fiende»? En fiende som både «klar nok til å bekjempes når man ser ham, men uklar nok til at man aldri kan være helt sikker på at det ikke skjuler seg enda flere der bak i tussmørket». En fiende som aldri kan fullstendig overvinnes, men som man aldri må slutte å kjempe mot. Er det rart at politikere uten klare svar på hvordan løse de store samfunnsutfordringene da heller børster støv av den gamle narkotikakrigsretorikken?

Til tross for dette mørke bakteppet, finnes det likevel glimt av håp. Vår bevegelse er i dag større enn den var da rusreformen falt. Stadig flere tør å ta offentlig til orde ikke bare for avkriminalisering av bruk, men også at vi bør se på andre måter å regulere det som i dag er ulovlige rusmidler. Det å ønske en annen ruspolitikk har blitt en legitim mening i et riktignok polarisert ordskifte.

I 2021 red vi en bølge. Den har brutt og trukket seg tilbake. Men vi skal skape nye bølger. Og vi vil også ride dem. Og en dag – ikke så langt inn i fremtiden – vil vi ride en bølge som er høy og sterk nok til å bryte demningen.

I dag – på rusreformdagen – markerer vi bølgen som nesten klarte det. La den være en påminner om de bølgene som skal komme, og som til slutt skal skylle bort kreftene av det Gamle og det Onde. Som vil gjøre denne kampdagen til en seiersdag.

Gratulerer med rusreformdagen!

Appell Rusreformdagen 2023

Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2023.

Jeg er redd. Og jeg er sint.

Da jeg sto her for ett år siden, pekte jeg et viktig fremskritt i den ruspolitiske debatten: Brukerne hadde fått en stemme, og det hadde blitt klart for stadig flere at de som bruker ulovlige rusmidler har samme rett på beskyttelse av sin integritet og sitt privatliv som folk ellers.

Diskusjonen var i ferd med å utvikle seg til en rettighetsdebatt.

Utviklingen hadde også en praktisk side. Riksadvokaten hadde med sin presisering gjort slutt på den rettslige unntakstilstanden som tidligere hadde eksistert for narkotikasaker. Det ble endelig klart at også her måtte man respektere noen grunnleggende rettsprinsipper:

Man skal ikke etterforske noen for forhold de ikke er mistenkt for.

Og etterforskningsmetodene man bruker skal stå i forhold til alvorligheten av den straffbare handlingen.

Etter ett år med tiltagende moralpanikk knyttet til oppslag om eksplosiv økning i kokainbruk, og sutring fra politifolk om at de ikke lenger kan gjøre som de vil i mindre alvorlige narkotikasaker, er jeg redd vi er i ferd med å ta to skritt tilbake.

Regjeringen har nå nedsatt et utvalg som skal se på muligheten for å innføre lovendringer som gir politiet de fullmaktene de opplever har blitt fratatt dem.

Man vil med andre ord gjeninnføre den rettslige unntakstilstanden på narkotikafeltet, ved å utforme egne spesiallover for mindre alvorlig narkotikakriminalitet, der man fraviker de skranker som ellers følger av straffeprosessloven. Dette vil være et skritt tilbake fra situasjonen før Riksadvokatens presisering, fordi man faktisk fratar folk en beskyttelse de i teorien hadde.

Begrunnelsen: Fordi regjeringen vurderer at narkotika er et stort samfunnsproblem.

Jeg tenker på Nils Christies bok «Den Gode Fiende», og på hvordan slike vage, abstrakte samfunnstrusler opp gjennom historien har rettferdiggjort å sette individuelle hensyn og rettigheter til side. De historiske parallellene man kan trekke er lite hyggelige.

Ved å gi utvalget dette oppdraget har regjeringen tydelig gitt et signal om at de er villige til å sette enkeltmenneskets rettigheter til side for å fremstå handlekraftige i møte med denne opplevde trusselen. Og der det finnes nok politisk vilje, er det også en politisk løsning. Grunnleggende rettsprinsipper har ikke vært et hinder før, og det er lite sannsynlig at de er et hinder nå.

Derfor må vi kjempe. Vi må si klart fra til regjeringen at vi ser hva som holder på å skje, og at det er uakseptabelt. Det skal gjøre vondt å forsvare denne politikken, og ikke noe et halvveis anstendig menneske kan gjøre uten å føle skam. Det er den politiske viljen det står på, og det er den politiske viljen vi må slukke.

Dette krever fokus, dedikasjon og samhold. Vi kan ikke tillate at denne saken overlates til våre meningsmotstandere. Det handler tross alt om folks rettigheter.

Takk for meg.

Rus og sosialt avvik

Kriminaliseringen av rusbrukere er ikke primært motivert av et ønske om å verne folkehelsen, men en frykt for det som er annerledes.

 Innlegget ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 9. august 2019. 

Samfunnet vårt har en lang historie med å straffeforfølge og/eller støte ut sosiale avvikere, enten det var religiøse minoriteter, pornografer, mennesker med mentale lidelser, fritenkere eller homofile. Man har gjennom tidene anvendt ulike type argumenter for denne praksisen, være seg å verne om folkehelsen, samfunnsmoralen eller religiøse forordninger. Kriminaliseringen av personer som bruker alternative rusmidler føyer seg til denne rekken av eksempler på diskriminering og stigmatisering av sosialt avvik.

Vi har blitt opplært til å tenke at rus er et samfunnsproblem, mens de øvrige eksemplene skyldes at man var forblindet av religion, ideologi eller regressive holdninger. Et slikt syn vitner imidlertid om både historisk eksepsjonalisme og historisk blindhet. Da Sokrates ble dømt til døden ved giftkjeksekstrakt for å, blant annet, “forderve ungdommen”, anså nok både anklagerne og de som dømte ham at han utgjorde et betydelig samfunnsproblem, i hvert fall stort nok til at han måtte dø.

Slik anklagerne så det, utgjorde de avvikende ideene og holdningene Sokrates sto for en trussel mot samfunnsordenen, som kunne svekke stabiliteten i det athenske samfunnet, og slik forvolde stor skade på lykken og velværen til athenske borgere. Det var derfor i samfunnets interesse at Sokrates måtte bøte med livet for sine ideer og handlinger. Tilsvarende er det i dag grupper som frykter at å tillate bruk av alternative rusmidler vil lede til økt bruk og økning av sosiale problemer. Dette baseres ikke på det vi har av tilgjengelig forskning, som både indikerer at straffetrussel i liten grad påvirker bruk, og viser at det ikke er en sammenheng mellom lovligheten av ulike rusmidler og deres skadepotensial. Vi har valgt å straffe brukere av cannabis og LSD ikke fordi vi har dokumentasjon for at disse vil føre til større sosiale problemer enn alkohol og nikotin, men fordi bruk av disse rusmidlene avviker fra det vi anser som normalt, noe som gjør at vi fort tenker at det må være farlig. Kriminaliseringen bidrar videre til å forsterke dette feilaktige inntrykket.

For øvrig dukker argumentet om å beskytte ungdommen mot skadelig påvirkning gjentatte ganger opp for å forsvare kriminaliseringen av sosialt avvik. Vi ser det i vår tids rusdebatt som et argument for fortsatt kriminalisering og forbud, og da straffelovrådet av 1953 skulle vurdere oppheving av straffetrusselen mot homofili - straffelovens § 213 - anførte de at “Av hensyn til denne mulighet [for å bli forført til homoseksualitet] er det nødvendig å beskytte unge personer mot homoseksuell påvirkning” (Skeivt Arkiv). Her lente rådet seg på en vurdering av en av landets mest anerkjente psykiatere, dr. med. Ørnulv Ødegård, som uttalte følgende:

Fra psykiatrisk synspunkt må det være av vesentlig betydning at barn og ungdom beskyttes mot homoseksuell påvirkning, ikke ut i fra noen sikker overbevisning om at slik påvirkning er noen hovedårsak til homoseksualitet, men fordi sannsynligheten er såvidt stor at man ikke har rett til å overse den

Rådet gikk likevel inn for opphevelse av straffelovens § 213, i stor grad basert på reservasjoner mot å straffe mennesker for sykdom. Det tok 20 år før Stortinget vedtok å avkriminalisere homofili, og i 2019 - nesten 40 år etter § 213 ble opphevet - gikk politiet ut med en unnskyldning for sin behandling av homofile. 

Sett med moderne øyne er det ikke overraskende at de sosiale problemene dr. med. Øvergård og medlemmene av rådet fryktet ikke fant sted. Selv om få ble straffet etter § 213, måtte homofile i mellomtiden likevel skjule seg, for det var også straffbart å offentlig kunngjøre sammenkomster beregnet på tilslutning av homofile. Offentlige toaletter ble derfor brukt som møteplass, og politiet sendte patruljer for å bryte opp dem som samlet seg her. Dette for å motvirke de innbilte sosiale problemene slik aktivitet kunne medføre. Av samme grunner må i dag mange festivalgjengere finne seg i å bli luktet på av spesialtrente hunder eller bli lyst inn i øynene for å avdekke mulig bruk av andre rusmidler enn de sosialt aksepterte.

Idet jeg trekker denne parallellen, er det ikke for å sette et likhetstegn mellom folks rett til å ruse seg og retten til å elske hvem du vil. Denne saken handler imidlertid ikke om folks rettigheter, men hvordan vi som samfunn imøtegår sosialt avvik, og hvordan vi forsøker å rettferdiggjøre de sanksjoner vi utsetter dem som vi til enhver tid regner som sosiale avvikere. Historien lærer oss hvordan vi gjennom tidene har hatt de beste intensjoner for vår forfølgelse av dem vi oppfatter som annerledes, og at vi må være ydmyke for muligheten for at vi også nå er i samme situasjon.

Interessant nok er det nå snart 20 år siden straffelovkommisjonen av 2002 foreslo å avkriminalisere rusbruk. I mellomtiden har de som bruker alternative rusmidler fått en tydeligere stemme i samfunnsdebatten, på samme måte som homofile fikk en tydeligere stemme i det norske samfunn mellom 1953 og 1972, da § 213 ble opphevet. Forhåpentligvis tar det ikke lenger tid denne gang å følge opp den forrige straffelovkommisjonens tilrådning, og kanskje må ikke rusbrukere vente i ytterligere 40 år før politiet beklager hvordan de har blitt behandlet.

Totalforbudet er et mislykket politisk eksperiment

Innlegget ble opprinnelig publisert i Vårt Land 20. mai 2019.  

I sitt motsvar til Kari Bu i Vårt Land 16. mai argumenterer Torstein Torbjørnsen for at legalisering av cannabis ikke løser utfordringene med det sorte markedet, og viser til erfaringene fra Canada og enkelte delstater i USA. Han hopper med det bukk over det som burde være et sentralt spørsmål i diskusjonen om rusmiddelregulering: Hva er egentlig erfaringene fra drøyt 100 år med totalforbud?

1. Cannabisen har blitt mer potent

Tall fra Kripos tyder på at cannabisen som beslaglegges i dag er dobbelt så sterk som den var for 20 år siden, med et gjennomsnitt på 23% (VG, 2018) Dette er i tråd med utviklingen i verden for øvrig. En nylig publisert studie viser at daglig bruk av cannabis med høyt THC nivå er assosiert med en nesten fem ganger høyere risiko for psykolidelser, mot litt over 2 ganger så høy risiko forbundet med daglig bruk av cannabis med lavere THC-nivå (Di Forti et al. 2019,).

Utviklingen mot sterkere, og potensielt mer skadelig, cannabis har funnet sted under et totalforbud, og det er grunn til å tro at forbudet er en medvirkende årsak til utviklingen: Vi så en lignende utvikling under forbudstiden, der øl og vin i stor grad ble erstattet med sprit (Quartzy, 2019). Den underliggende mekanismen er i begge tilfeller at man trenger et lavere volum for å dekke etterspørselen, noe som dermed reduserer risikoen forbundet med produksjon og distribusjon. Istedenfor å ivareta folks helse, har forbudet medført at cannabisbrukere utsettes for risiko enn de gjorde før forbudet.

2. Det er blitt utviklet mer skadelige erstatningsprodukter

I de siste 20 årene har vi sett økende beslag av syntetiske cannabinoider (Tidsskriftet, 2012). Dette er rusmidler laget for å etterligne effekten av cannabis, men som samtidig har en langt høyere risikoprofil. I Norge er det registrert tilfeller der ungdom har dødd etter inntak av syntetiske cannabinoider (Aftenposten 2015). Det er grunn til å tro at utviklingen av disse erstatningsproduktene er en direkte konsekvens av forbudet mot cannabis, da de er vanskeligere å oppdage i tollen og ikke lar seg spore i vanlige urinprøver.

3. Kriminelle organisasjoner tjener milliarder på omsetning av cannabis

I 2012 beslagla grensekontrollen i USA nærmere 1,3 millioner kilo cannabis (Albuquerque Journal, 2017). Hvis vi tar utgangspunkt i en gateverdi på 150 norske kroner per fram, gir dette en verdi tilsvarende nærmere 200 milliarder kroner. Det er grunn til å tro at mengdene som beslaglegges bare er en liten andel av det som til slutt kommer på markedet. Inntektene fra dette salget går i dag til organiserte kriminelle, og gjør det mulig for dem å kjøpe våpen, drive rekruttering og bestikke lokale myndigheter. Dette er resultatet av rundt 100 år med forbudspolitikk.

Torbjørnsen påpeker i sitt innlegg at legaliseringen i Colorado og Washington ikke tar knekken på det kriminelle, og at kriminelle isteden har slått seg opp på å forsyne nabostater der cannabis fortsatt er forbudt. Det er likevel grunn til å tro at legalisering har gått ut over bunnlinjen: I 2014, etter Colorado og Washington åpnet for kommersielt salg, stupte beslagene til "bare" rundt 550 000 kilo. At 22% av cannabisbrukere i Canada snaut et år etter legaliseringen kjøper fra legale kilder, lover også dårlig for den sorte økonomien.

4. Begrenset effekt på bruk

Det stemmer nok, som Torbjørnsen og flere andre forbudstilhengere har påpekt, at forbudet har bidratt til å begrense bruken ved å begrense tilbudet – i hvert fall for den mer risikoaverse delen av befolkningen. Det har imidlertid ikke lykkes med hindre økt bruk: Cannabisbruk øker på verdensbasis, på tross av forbudet (UN World Drug Report 2018). Nå er det nok andre mekanismer som er årsaken til dette, og vi ville nok sett høyere bruk i enkelte land om det ikke var for forbudet, men det peker likevel på at forbudspolitikk bare har en begrenset effekt på bruken.

Dette så man også i Canada, som historisk har hatt høy cannabisbruk. Særlig observerte man at forbudet ikke virket å ha ønsket effekt for å begrense bruken blant ungdom, hvilket var en viktig del av motivasjonen for legaliseringen i 2017. At et regulert marked kan være mer effektivt for å begrense ungdomsbruk enn totalforbud har støtte i erfaringene fra Colorado og Washington: I Colorado har ungdomsbruken etter legaliseringen ligget stabilt (Monitoring Health Concerns Related

to Marijuana in Colorado: 2018) samtidig som ungdomsbruken øker i USA for øvrig (U.S. Department of Health & Human Services). Ifølge en studie fra Washington State University rapporterer ungdom i Washington at de bruker cannabis sjeldnere etter legaliseringen (WSU Insider 2019).

Bevisbyrden ligger på forbudet

Enhver politikk har vil ha både fordeler og ulemper. I diskusjonen av regulering av cannabis bør fordelene ved ulike reguleringsformer veies opp mot ulempene. Det er ikke gitt at å åpne for kommersielt salg er den beste løsningen, men mellom forbud og fullstendig "frislipp" finnes det mange mellomløsninger, f.eks. Cannabis Social Clubs. I en systematisk analyse av ekspertvurderinger publisert i 2018 ble imidlertid totalforbud vurdert som den verste reguleringsmodellen for cannabis, også sammenlignet med kommersielt salg med begrensede restriksjoner (Røgeberg et al. 2018).

Cannabisforbudet er et politisk eksperiment som har etter 100 år har vist seg å mislykkes i å oppnå det som burde være målene for rusmiddelpolitikken: Å ivareta folks helse, velvære og trygghet. Derfor holder det ikke, som Torbjørnsen gjør, å påpeke at legalisering heller ikke er en «quick fix»: Bevisbyrden bør ligge på forbudstilhengere for å vise at forbudet bedre ivaretar målene for rusmiddelpolitikken enn alternative reguleringsformer.

Åtte ting vi er enige om angående MDMA

Medforfattet med Teri Krebs, forsker og akademisk rådgiver i EmmaSofia. Først publisert i Dagbladet Meninger 1. februar.

Oslo, også kalt Oslove, har blitt verdens MDMA hovedstad. Økningen kan skyldes økt kunnskap om risikoprofil og effekter. Det reiser fundamentale spørsmål ved vår ruspolitikk.

Både i Norge og i det internasjonale samfunnet er det nå enighet om tre ting:  Rusmiddelpolitikken må være kunnskapsbasert og respektere menneskerettighetene. Forbudspolitikk har aldri hatt et vitenskapelige grunnlag. Kunnskap om ulike rusmidlers risikoprofil, forbrukervern og folkehelse bør være førende for hvordan rusmidler reguleres.

Det har pågått et interessant ordskifte om bruk av MDMA i og utenfor behandling de siste to ukene. Det er bra. La oss her oppsummere åtte punkter vi alle kan være enige om angående MDMA:

1.      Oslo havner på topp blant 50 europeiske byer når det gjelder bruk av MDMA.

2.      Det er forståelig at noen velger å bruke MDMA. MDMA kan gjøre det lett å danse, eller å snakke om vanskelige livserfaringer, samtidig som man er våken og klar. I motsetning til for alkohol rapporterer mange at MDMA erfaringen har vært lærerik og av varig verdi.

3.      I vårt åpne og tolerante samfunn bør folk føle seg trygge når de diskuterer personlig erfaring med MDMA, både i det offentlige og med sin lege.

4.      Det hadde vært tryggere for forbrukerene om de hundretusener av doser med MDMA som brukes i Norge årlig, hadde vært underlagt kvalitetskontroll, aldersgrenser og korrekt merking.

5.      MDMA er ikke ufarlig. Imidlertid er MDMA langt tryggere enn alkohol både for enkeltbrukeren og samfunnet. Risikoen ved bruk av MDMA og psykedelika kan sammenlignes med mange hverdagslige aktiviteter, som å sykle til jobb eller å spille fotball.

6.      Avhengighet til MDMA er sjeldent, der typisk bruk er noen få ganger i året.

7.      Lovlig regulert salg av MDMA og psykedelika for privat bruk bør vurderes. Tolv nobelprisvinnere har underskrevet et brev med et klart budskap: "Forbudspolitikken fører til mer skade enn den forhindrer."

8.      For bruk i terapi bør MDMA vurderes på samme grunnlag som andre medisiner. Basert på lovende resultater fra uavhengig-overvåket kliniske studier med over 1300 deltagere, har de amerikanske myndighetene nå godkjent ennå et nytt studie med 230 pasienter for å undersøke MDMA i behandling.

De store økonomiske, sosiale og personlige kostnadene ved forbudspolitikken blir synlige for stadig flere. Dessuten kan forbudet mot psykedelika og MDMA stride mot befolkningens menneskerettigheter knyttet til retten til privatliv og livssyn, ifølge vår juridiske rådgiver Ketil Lund (tidligere høyesterettsdommer). Det internasjonale samfunnet med FN i spissen er i gang med å finne alternative løsninger, der trenden går i retning av regulering. EmmaSofia ønsker å fortsette å bidra til denne positive utviklingen. For i likhet med Kofi Annan, mener vi i EmmaSofia at lovregulering, kvalitetskontroll og saklig informasjon vil være et fornuftig og langsiktig alternativ til dagens forbudspolitikk.

Neste relevante spørsmål blir hvordan vi skal legge opp en fornuftig regulering av rusmidler som psykedelika og MDMA, som både ivaretar moderne prinsipper for forbrukervern og ikke strider mot befolkningens menneskerettigheter. I den sammenheng arrangerte EmmaSofia torsdag 2. februar en panelsamtale om fremtidens ruspolitikk i samarbeid med Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Normal Norge (se video over). Det er en spennende milepæl på veien mot en sunnere ruskultur.

Bør ikke straffe livsstilsvalg

Nedkortet versjon først publisert i papirutgaven til VG 25/01-17, og i VG+ samme dag.

Ruspolitikken bør være evidensbasert og tuftet på allmenne retts- og rettferdighetsprinsipper. Det nytter da ikke å fortsette å spikke på dagens forbud: Vi kan ikke vedgå at straff ikke hjelper for de som trenger hjelp, og samtidig insistere på å straffe dem som ikke trenger det.

Det er vanskelig å finne et solid prinsipielt grunnlag for forbudet mot bruk av ulike rusmidler. Det var også derfor straffelovskommisjonen i 2002 foreslo å fjerne straffehjemmelen for bruk og besittelse av illegale rusmidler. Bakgrunnen for dette var at de mente straffehjemmelen brøt med skadefølgeprinsippet - at man kun skal straffe handlinger som skader vesentlige interesser eller er til skade for andre - et ellers allment akseptert prinsipp i moderne straffelovgivning. At dette ikke ble fulgt opp da regjeringen noe senere la frem sitt forslag til ny straffelov, vitner om ideologisk blindhet på feltet.

Også fra et rettighetsperspektiv er forbudet kritikkverdig. Tidligere høysterettsdommer Ketil Lund har uttalt at særlig forbudet mot psykedelika er menneskerettslig tvilsomt, og Human Rights Watch publiserte i 2013 en rapport som pekte på hvordan kriminaliseringen undergraver menneskerettighetene. Særlig retten til privatliv står sentralt: Hva du gjør i din egen stue, på skogstur eller på soverommet bør i utgangspunktet ikke påtalemyndigheten ha noe med å gjøre. Dette innså vi da vi avkriminaliserte homofili i 1973.

Mina Gerhardsen - leder for Actis (tidligere Avholdsfolkets Landsråd) - gav i sitt innlegg i VG på torsdag uttrykk for manglende empati med folk som velger annerledes enn majoritetsbefolkningen. Her skriver hun blant annet at “et økt fokus på helsehjelp handler ikke om å legge til rette for bruk for de som ønsker å ruse seg på illegale rusmidler”, og viser med det at hun ikke ser det prinsipielle problemet med å straffe folk for deres private livsstilsvalg.

Dette er hun dessverre ikke alene om. At hensynet til privatliv er lite ivaretatt i dagens politikk illustreres godt av hvordan politiet har blitt gitt utvidede myndigheter for oppklaring av brudd på narkotikalovbestemmelsene, der terskelen for ransaking og overvåkning er langt lavere enn for alvorlig kriminalitet. Dette altså for saker der det etter moderne rettstradisjon burde være straffefrihet. Det er også sjokkerende at en leder i Norsk Narkotikapolitiforening i sin rolle som politi kan pågripe og foreta husransakelse av politiske opponenter på grunnlag av at “hun så ruset ut”. Dette er ikke det eneste tilfellet der politiet foretar særdeles inngripende tiltak på galt grunnlag.

En forutsetning for å kunne fravike kravet om rett til privatliv, er hvis særlige samfunnshensyn tilsier det. Hensyn til folkehelse er derfor et vikarierende argument nå, slik som det var et vikarierende argument for å kriminalisere homofile før 1970. Ingenting tyder på at forbudspolitikken ivaretar hensyn til folkehelsen, hvilket var grunnlaget for at en ekspertkommisjon fra John Hopkins og Lancet i 2016 gikk inn for avkriminaliseringav bruk og besittelse, mens det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ ganske nylig tok til orde fordet samme på lederplass. Det bør være mulig å peke på en netto samfunnsnytte ved fortsatt forbud, der man både medregner de økonomiske kostnadene det innebærer å opprettholde det, og de personlige kostnadene ved straff og stigmatisering av folk som bruker alternative rusmidler. Vektskålen tipper klart i forbudets disfavør.

Det kan hende man er uinteressert i allmenne rettsprinsipper og rettighetene til de som velger andre alternativer til alkohol. Det har da vært vanlig å hevde at politikken bør være tuftet på solidaritet med de svakeste. Man kan da merke seg at Gerhardsen vedgår at straff ikke hjelper for denne gruppen: De som sliter bør få behandling, ikke straff. At fortsatt straffehjemmel skulle være den eneste måten å hjelpe disse på, vitner om at man har brukt hammeren så lenge at alle misbrukere ser ut som spiker. Her stiller Gerhardsen seg i en ganske paradoksal posisjon, der hun vedgår at straff ikke hjelper for dem som faktisk trenger hjelp, men samtidig insisterer på å straffe dem som ikke trenger det.

Når Tajik og Høie nå tar til orde for en omlegging mot en mer human rusmiddelpolitikk, er det viktig at vi ikke viker bort fra den mer prinsipielle diskusjonen. Som et velferdssamfunn er vi nødt til å sikre behandling og ettervern av de som trenger hjelp. Her er vi alle enige om at straff ikke fungerer. Samtidig plikter vi også å verne om rettighetene til de av oss som har valgt å bruke mindre skadelige rusmidler enn flertallet. Her har vi fortsatt et lite stykke igjen, men vi er på rett vei.