Appell Rusreformdagen 2024

Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2024

Selv om Rusreformen falt i 2021, føltes det likevel som at vi hadde vunnet debatten. At vi hadde passert vippepunktet der det ikke lenger var noen vei tilbake til slik ting hadde vært før. Narkotikabegrepet var på vikende front, og bildet av personer som bruker ulovlige rusmidler som farlige avvikere hadde mistet mye av sin kraft.

Stortingspolitikere valgte å være åpne om sin erfaring med cannabis – en åpenhet som tidligere kunne ha kostet dem deres videre politiske karriere. Riksadvokatens brev gjorde det klart at forholdsmessighet og alminnelige rettsregler også skulle gjelde for narkotikakriminalitet. Vi hadde etablert at folk som bruker ulovlige rusmidler har de samme rettighetene som alle andre borgere.

Jeg følte, for å sitere Hunter S. Thompson, «that sense of inevitable victory over the forces of Old and Evil. Not in any mean or military sense; we didn't need that. Our energy would simply PREVAIL. There was no point in fighting — on our side or theirs. We had all the momentum; we were riding the crest of a high and beautiful wave... »

Så kom kokainoppslagene. Etterfulgt av skremmende nyhetsinnslag om gjengkrigen i Sverige, og muligheten for at dette også ville spre seg til trygge Norge. 

Nå ser vi politikere som nærmest kappes om å fremstille seg selv som «tough on crime». En tilnærming all erfaring tyder på har lite for seg, og som har fordypet klasseskiller og sosial marginalisering der den har blitt satt ut til det fulle.

Og midt i dette står altså samfunnsfiende nummer 1 – den skumle narkotikaen. Og det ropes etter mer penger og flere virkemidler for å stanse denne trusselen utenfra som truer med å undergrave selve samfunnsordenen. Politifolk kan, med justisministerens velsignelse, undergrave Riksadvokatens autoritet og føre en «gå-sakte-aksjon» for å få fortsette sitt tidligere maktmisbruk i det godes tjeneste. Om ikke så lenge skal Rushåndhevingsutvalget fremlegge sin utredning om hvordan dette kan gjøres på en måte som kan påståes å være forenelig med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Det føles som om vi har kommet til fortsettelsen av Thompson-sitatet: «So now, less than five years later, you can go up on a steep hill in Las Vegas and look West, and with the right kind of eyes you can almost see the high water mark — that place where the wave finally broke, and rolled back.»

Det er kanskje ikke så overraskende at dette kommer nå, i en tid som preges av verdensuroligheter og økonomisk usikkerhet. Folk søker trygghet og løsninger. Enkle løsninger for en vanskelig tid.

Og hvor greit er det da ikke å kunne gripe til det Nils Christie kalte «Den gode fiende»? En fiende som både «klar nok til å bekjempes når man ser ham, men uklar nok til at man aldri kan være helt sikker på at det ikke skjuler seg enda flere der bak i tussmørket». En fiende som aldri kan fullstendig overvinnes, men som man aldri må slutte å kjempe mot. Er det rart at politikere uten klare svar på hvordan løse de store samfunnsutfordringene da heller børster støv av den gamle narkotikakrigsretorikken?

Til tross for dette mørke bakteppet, finnes det likevel glimt av håp. Vår bevegelse er i dag større enn den var da rusreformen falt. Stadig flere tør å ta offentlig til orde ikke bare for avkriminalisering av bruk, men også at vi bør se på andre måter å regulere det som i dag er ulovlige rusmidler. Det å ønske en annen ruspolitikk har blitt en legitim mening i et riktignok polarisert ordskifte.

I 2021 red vi en bølge. Den har brutt og trukket seg tilbake. Men vi skal skape nye bølger. Og vi vil også ride dem. Og en dag – ikke så langt inn i fremtiden – vil vi ride en bølge som er høy og sterk nok til å bryte demningen.

I dag – på rusreformdagen – markerer vi bølgen som nesten klarte det. La den være en påminner om de bølgene som skal komme, og som til slutt skal skylle bort kreftene av det Gamle og det Onde. Som vil gjøre denne kampdagen til en seiersdag.

Gratulerer med rusreformdagen!

Appell Rusreformdagen 2023

Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2023.

Jeg er redd. Og jeg er sint.

Da jeg sto her for ett år siden, pekte jeg et viktig fremskritt i den ruspolitiske debatten: Brukerne hadde fått en stemme, og det hadde blitt klart for stadig flere at de som bruker ulovlige rusmidler har samme rett på beskyttelse av sin integritet og sitt privatliv som folk ellers.

Diskusjonen var i ferd med å utvikle seg til en rettighetsdebatt.

Utviklingen hadde også en praktisk side. Riksadvokaten hadde med sin presisering gjort slutt på den rettslige unntakstilstanden som tidligere hadde eksistert for narkotikasaker. Det ble endelig klart at også her måtte man respektere noen grunnleggende rettsprinsipper:

Man skal ikke etterforske noen for forhold de ikke er mistenkt for.

Og etterforskningsmetodene man bruker skal stå i forhold til alvorligheten av den straffbare handlingen.

Etter ett år med tiltagende moralpanikk knyttet til oppslag om eksplosiv økning i kokainbruk, og sutring fra politifolk om at de ikke lenger kan gjøre som de vil i mindre alvorlige narkotikasaker, er jeg redd vi er i ferd med å ta to skritt tilbake.

Regjeringen har nå nedsatt et utvalg som skal se på muligheten for å innføre lovendringer som gir politiet de fullmaktene de opplever har blitt fratatt dem.

Man vil med andre ord gjeninnføre den rettslige unntakstilstanden på narkotikafeltet, ved å utforme egne spesiallover for mindre alvorlig narkotikakriminalitet, der man fraviker de skranker som ellers følger av straffeprosessloven. Dette vil være et skritt tilbake fra situasjonen før Riksadvokatens presisering, fordi man faktisk fratar folk en beskyttelse de i teorien hadde.

Begrunnelsen: Fordi regjeringen vurderer at narkotika er et stort samfunnsproblem.

Jeg tenker på Nils Christies bok «Den Gode Fiende», og på hvordan slike vage, abstrakte samfunnstrusler opp gjennom historien har rettferdiggjort å sette individuelle hensyn og rettigheter til side. De historiske parallellene man kan trekke er lite hyggelige.

Ved å gi utvalget dette oppdraget har regjeringen tydelig gitt et signal om at de er villige til å sette enkeltmenneskets rettigheter til side for å fremstå handlekraftige i møte med denne opplevde trusselen. Og der det finnes nok politisk vilje, er det også en politisk løsning. Grunnleggende rettsprinsipper har ikke vært et hinder før, og det er lite sannsynlig at de er et hinder nå.

Derfor må vi kjempe. Vi må si klart fra til regjeringen at vi ser hva som holder på å skje, og at det er uakseptabelt. Det skal gjøre vondt å forsvare denne politikken, og ikke noe et halvveis anstendig menneske kan gjøre uten å føle skam. Det er den politiske viljen det står på, og det er den politiske viljen vi må slukke.

Dette krever fokus, dedikasjon og samhold. Vi kan ikke tillate at denne saken overlates til våre meningsmotstandere. Det handler tross alt om folks rettigheter.

Takk for meg.