Appell Rusreformdagen 2023

Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2023.

Jeg er redd. Og jeg er sint.

Da jeg sto her for ett år siden, pekte jeg et viktig fremskritt i den ruspolitiske debatten: Brukerne hadde fått en stemme, og det hadde blitt klart for stadig flere at de som bruker ulovlige rusmidler har samme rett på beskyttelse av sin integritet og sitt privatliv som folk ellers.

Diskusjonen var i ferd med å utvikle seg til en rettighetsdebatt.

Utviklingen hadde også en praktisk side. Riksadvokaten hadde med sin presisering gjort slutt på den rettslige unntakstilstanden som tidligere hadde eksistert for narkotikasaker. Det ble endelig klart at også her måtte man respektere noen grunnleggende rettsprinsipper:

Man skal ikke etterforske noen for forhold de ikke er mistenkt for.

Og etterforskningsmetodene man bruker skal stå i forhold til alvorligheten av den straffbare handlingen.

Etter ett år med tiltagende moralpanikk knyttet til oppslag om eksplosiv økning i kokainbruk, og sutring fra politifolk om at de ikke lenger kan gjøre som de vil i mindre alvorlige narkotikasaker, er jeg redd vi er i ferd med å ta to skritt tilbake.

Regjeringen har nå nedsatt et utvalg som skal se på muligheten for å innføre lovendringer som gir politiet de fullmaktene de opplever har blitt fratatt dem.

Man vil med andre ord gjeninnføre den rettslige unntakstilstanden på narkotikafeltet, ved å utforme egne spesiallover for mindre alvorlig narkotikakriminalitet, der man fraviker de skranker som ellers følger av straffeprosessloven. Dette vil være et skritt tilbake fra situasjonen før Riksadvokatens presisering, fordi man faktisk fratar folk en beskyttelse de i teorien hadde.

Begrunnelsen: Fordi regjeringen vurderer at narkotika er et stort samfunnsproblem.

Jeg tenker på Nils Christies bok «Den Gode Fiende», og på hvordan slike vage, abstrakte samfunnstrusler opp gjennom historien har rettferdiggjort å sette individuelle hensyn og rettigheter til side. De historiske parallellene man kan trekke er lite hyggelige.

Ved å gi utvalget dette oppdraget har regjeringen tydelig gitt et signal om at de er villige til å sette enkeltmenneskets rettigheter til side for å fremstå handlekraftige i møte med denne opplevde trusselen. Og der det finnes nok politisk vilje, er det også en politisk løsning. Grunnleggende rettsprinsipper har ikke vært et hinder før, og det er lite sannsynlig at de er et hinder nå.

Derfor må vi kjempe. Vi må si klart fra til regjeringen at vi ser hva som holder på å skje, og at det er uakseptabelt. Det skal gjøre vondt å forsvare denne politikken, og ikke noe et halvveis anstendig menneske kan gjøre uten å føle skam. Det er den politiske viljen det står på, og det er den politiske viljen vi må slukke.

Dette krever fokus, dedikasjon og samhold. Vi kan ikke tillate at denne saken overlates til våre meningsmotstandere. Det handler tross alt om folks rettigheter.

Takk for meg.