Huitfeldt bør gå stillere i dørene i rusdebatten

Opprinnelig publisert i Rett24 12. august 2024. 

Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt hevder i en kommentar i Rett24 at det ikke er «grunnlag for de stadig gjentatte påstandene om at politiet i lang tid har drevet med «ulovlige ransakninger»», med henvisning til Rushåndhevingutvalgets utredning.

Påstanden er basert på at Rushåndhevingsutvalget har et annet syn på forholdsmessigheten av kroppslige undersøkelser enn det som Riksadvokaten har lagt til grunn. Utvalget mener at «hensyn til rettshåndhevelse» kan gjøre bruk av urin- og blodprøver forholdsmessig til tross for at det er snakk om inngripende tvangsmidler, og at bruk av ulovlige rusmidler regnes som et lite alvorlig lovbrudd.

Det er imidlertid på ingen måte gitt at utvalgets vurdering på dette punktet vil stå seg: Utvalget baserer i liten grad denne vurderingen på eksisterende rettskilder, og nøyer seg med å vise til at det foreløpig ikke er noen dommer fra EMD som stadfester at urin- og blodprøver er uforholdsmessig for å avdekke narkotikabruk. Grunnlaget for vurderingen virker å være at dersom et tvangsmiddel er nødvendig for å avdekke et bestemt lovbrudd, så må det også være forholdsmessig. Straffelovkommisjonen av 1994 kom på sin side frem til at dersom et lovbrudd ikke kan oppklares uten uforholdsmessige virkemidler, så taler det imot å kriminalisere handlingen i utgangspunktet:

«Kriminalisering bør unngås dersom det ikke er mulig å håndheve et straffebud uten å krenke viktigere interesser enn de interessene straffebudet er satt til å verne.» (NOU 2002:04, kap. 4.2.3.4)

Brudd på forholdsmessighetskravet er dessuten bare en del av grunnlaget for påstanden om at politiet har ransaket folk ulovlig. Vel så viktig er brudd på saklighetskravet, der politiet har gjennomført ransakinger som ikke kan begrunnes i de forhold som personen er mistenkt for.

 

Liten støtte for salamiteorien

Huitfeldt har ved flere tidligere anledninger argumentert for et standpunkt som har fått tilnavnet «salamiteorien»: Ved etterforskning av et narkotikalovbrudd, skal etterforskningen rettes mot hele sakskjeden, og ikke være avgrenset til det konkrete forhold personen er mistenkt for. I avveininger av tvangsmiddelbruk og forholdsmessighet, må derfor etterforskningen rettes mot «et stort, ukjent kvantum». Dette har Huitfeldt brukt for å rettferdiggjøre gjennomgang av mobiltelefon i tilfeller der en person er mistenkt for bruk eller besittelse av en mindre mengde ulovlige rusmidler til egen bruk:

Salamiteorien har stått sentralt i Huitfeldt forsvar av tidligere ransakingspraksis. Det er derfor påfallende at han i sitt siste innlegg glatt overser at dette synspunktet ikke deles av Rushåndhevingsutvalget, som dertil foreslår at relevante bestemmelser i straffeprosessloven presiseres for å klargjøre at ransakingsformålet må knytte seg til det lovbruddet som medfører at ransakingsvilkåret er oppfylt. Dersom noen med skjellig grunn kan mistenkes for å inneha mindre mengder ulovlige rusmidler til egen bruk, er det altså ikke uten videre grunnlag for å gjennomgå mobiltelefon i tilfelle det der finnes bevis for andre lovbrudd – inkludert lovbrudd begått av andre (se side 276-278 i NOU-en). Om ransakingsformålet reelt sett er å finne bevis mot en eventuell selger, må de strengere vilkårene som gjelder ved ransaking av tredjeperson være oppfylt (se side 449).

Fra Riksadvokatens første rapport om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker fremgår det at mobiltelefon er gjennomgått i 61 av de undersøkte sakene. I flere av disse er det uklart hva som var det reelle formålet med ransakingen. I enkelte politidistrikts høringssvar til både Rusreformutvalget og Rushåndhevingsutvalget, samt uttalelser fra politifolk i media, fremgår det imidlertid at formålet med  å gjennomgå mobiltelefoner gjerne har vært skaffe informasjon om eventuelle bakmenn. Så lenge ikke de strengere vilkårene for ransaking av tredjeperson var oppfylt i disse sakene, er dette snakk om ulovlige ransakinger.

 

Rushåndhevingsutvalget løser ikke politiets usikkerhet

Hoveddelen av Huitfeldts innlegg angår imidlertid ikke ransakingshjemler, men påstanden om at det ikke er mulig å skille mellom de som er rusmiddelavhengige og andre. Her viser Huitfeldt til at Høyesterett allerede har vist at det er mulig å lage et skille, der rusmiddelavhengige kan få straffeutmålingsfrafall.

Det er mulig at Huitfeldt ikke har fått med seg at det flere ganger har blitt gitt uttrykk for at disse Høyesterettsdommene og påfølgende retningslinjer fra Riksadvokaten har skapt «stor usikkerhet» i politiet, og man har etterlyst klarere retningslinjer for å kunne vurdere hvem som er rusmiddelavhengig. Denne usikkerheten var også en del av bakgrunnen for at utvalget ble oppnevnt i utgangspunktet. Ettersom utvalgets forslag – slik Huitfeldt selv skriver – i stor grad er en kodifisering av rettstilstanden i etterkant av Høyesteretts avgjørelser og Riksadvokatens retningslinjer, er det vanskelig å se hvordan denne lovendringen skal kunne klarne opp i usikkerheten.

«Festbrukere» er ikke det viktigste inntektskilden til gjengene

Til sist er det nødvendig å adressere Huitfeldts påstand om at rusmiddelavhengige «er alt for få til å være et interessant marked». Her ser Huitfeldt bort i fra at selv om rusmiddelavhengige utgjør en liten andel av brukere, så bruker de typisk mye mer enn det kan kaller «festbrukere». For kokain skjer to tredeler av forbruket blant 18 prosent av brukerne, hvilket omtrent tilsvarer andelen som utvikler avhengighet av stoffet. For cannabis skjer to tredeler av forbruket blant ti prosent av brukerne, slik at de 13 prosent som utvikler cannabisavhengighet, trolig forbruker godt over 70 prosent av cannabisen til sammen. Huitfeldts karikatur av en tvilsom advokatpartner som «kriminalitetens beste venn» har altså lite rot i virkeligheten.

Istedenfor å fremme slike lettvinte påstander burde Huitfeldt ta lærdom av utvalgets avvisning av salamiteorien, og fremover gå langt stillere i dørene i rusdebatten.