Rus og sosialt avvik

Kriminaliseringen av rusbrukere er ikke primært motivert av et ønske om å verne folkehelsen, men en frykt for det som er annerledes.

 Innlegget ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 9. august 2019. 

Samfunnet vårt har en lang historie med å straffeforfølge og/eller støte ut sosiale avvikere, enten det var religiøse minoriteter, pornografer, mennesker med mentale lidelser, fritenkere eller homofile. Man har gjennom tidene anvendt ulike type argumenter for denne praksisen, være seg å verne om folkehelsen, samfunnsmoralen eller religiøse forordninger. Kriminaliseringen av personer som bruker alternative rusmidler føyer seg til denne rekken av eksempler på diskriminering og stigmatisering av sosialt avvik.

Vi har blitt opplært til å tenke at rus er et samfunnsproblem, mens de øvrige eksemplene skyldes at man var forblindet av religion, ideologi eller regressive holdninger. Et slikt syn vitner imidlertid om både historisk eksepsjonalisme og historisk blindhet. Da Sokrates ble dømt til døden ved giftkjeksekstrakt for å, blant annet, “forderve ungdommen”, anså nok både anklagerne og de som dømte ham at han utgjorde et betydelig samfunnsproblem, i hvert fall stort nok til at han måtte dø.

Slik anklagerne så det, utgjorde de avvikende ideene og holdningene Sokrates sto for en trussel mot samfunnsordenen, som kunne svekke stabiliteten i det athenske samfunnet, og slik forvolde stor skade på lykken og velværen til athenske borgere. Det var derfor i samfunnets interesse at Sokrates måtte bøte med livet for sine ideer og handlinger. Tilsvarende er det i dag grupper som frykter at å tillate bruk av alternative rusmidler vil lede til økt bruk og økning av sosiale problemer. Dette baseres ikke på det vi har av tilgjengelig forskning, som både indikerer at straffetrussel i liten grad påvirker bruk, og viser at det ikke er en sammenheng mellom lovligheten av ulike rusmidler og deres skadepotensial. Vi har valgt å straffe brukere av cannabis og LSD ikke fordi vi har dokumentasjon for at disse vil føre til større sosiale problemer enn alkohol og nikotin, men fordi bruk av disse rusmidlene avviker fra det vi anser som normalt, noe som gjør at vi fort tenker at det må være farlig. Kriminaliseringen bidrar videre til å forsterke dette feilaktige inntrykket.

For øvrig dukker argumentet om å beskytte ungdommen mot skadelig påvirkning gjentatte ganger opp for å forsvare kriminaliseringen av sosialt avvik. Vi ser det i vår tids rusdebatt som et argument for fortsatt kriminalisering og forbud, og da straffelovrådet av 1953 skulle vurdere oppheving av straffetrusselen mot homofili - straffelovens § 213 - anførte de at “Av hensyn til denne mulighet [for å bli forført til homoseksualitet] er det nødvendig å beskytte unge personer mot homoseksuell påvirkning” (Skeivt Arkiv). Her lente rådet seg på en vurdering av en av landets mest anerkjente psykiatere, dr. med. Ørnulv Ødegård, som uttalte følgende:

Fra psykiatrisk synspunkt må det være av vesentlig betydning at barn og ungdom beskyttes mot homoseksuell påvirkning, ikke ut i fra noen sikker overbevisning om at slik påvirkning er noen hovedårsak til homoseksualitet, men fordi sannsynligheten er såvidt stor at man ikke har rett til å overse den

Rådet gikk likevel inn for opphevelse av straffelovens § 213, i stor grad basert på reservasjoner mot å straffe mennesker for sykdom. Det tok 20 år før Stortinget vedtok å avkriminalisere homofili, og i 2019 - nesten 40 år etter § 213 ble opphevet - gikk politiet ut med en unnskyldning for sin behandling av homofile. 

Sett med moderne øyne er det ikke overraskende at de sosiale problemene dr. med. Øvergård og medlemmene av rådet fryktet ikke fant sted. Selv om få ble straffet etter § 213, måtte homofile i mellomtiden likevel skjule seg, for det var også straffbart å offentlig kunngjøre sammenkomster beregnet på tilslutning av homofile. Offentlige toaletter ble derfor brukt som møteplass, og politiet sendte patruljer for å bryte opp dem som samlet seg her. Dette for å motvirke de innbilte sosiale problemene slik aktivitet kunne medføre. Av samme grunner må i dag mange festivalgjengere finne seg i å bli luktet på av spesialtrente hunder eller bli lyst inn i øynene for å avdekke mulig bruk av andre rusmidler enn de sosialt aksepterte.

Idet jeg trekker denne parallellen, er det ikke for å sette et likhetstegn mellom folks rett til å ruse seg og retten til å elske hvem du vil. Denne saken handler imidlertid ikke om folks rettigheter, men hvordan vi som samfunn imøtegår sosialt avvik, og hvordan vi forsøker å rettferdiggjøre de sanksjoner vi utsetter dem som vi til enhver tid regner som sosiale avvikere. Historien lærer oss hvordan vi gjennom tidene har hatt de beste intensjoner for vår forfølgelse av dem vi oppfatter som annerledes, og at vi må være ydmyke for muligheten for at vi også nå er i samme situasjon.

Interessant nok er det nå snart 20 år siden straffelovkommisjonen av 2002 foreslo å avkriminalisere rusbruk. I mellomtiden har de som bruker alternative rusmidler fått en tydeligere stemme i samfunnsdebatten, på samme måte som homofile fikk en tydeligere stemme i det norske samfunn mellom 1953 og 1972, da § 213 ble opphevet. Forhåpentligvis tar det ikke lenger tid denne gang å følge opp den forrige straffelovkommisjonens tilrådning, og kanskje må ikke rusbrukere vente i ytterligere 40 år før politiet beklager hvordan de har blitt behandlet.

Åtte ting vi er enige om angående MDMA

Medforfattet med Teri Krebs, forsker og akademisk rådgiver i EmmaSofia. Først publisert i Dagbladet Meninger 1. februar.

Oslo, også kalt Oslove, har blitt verdens MDMA hovedstad. Økningen kan skyldes økt kunnskap om risikoprofil og effekter. Det reiser fundamentale spørsmål ved vår ruspolitikk.

Både i Norge og i det internasjonale samfunnet er det nå enighet om tre ting:  Rusmiddelpolitikken må være kunnskapsbasert og respektere menneskerettighetene. Forbudspolitikk har aldri hatt et vitenskapelige grunnlag. Kunnskap om ulike rusmidlers risikoprofil, forbrukervern og folkehelse bør være førende for hvordan rusmidler reguleres.

Det har pågått et interessant ordskifte om bruk av MDMA i og utenfor behandling de siste to ukene. Det er bra. La oss her oppsummere åtte punkter vi alle kan være enige om angående MDMA:

1.      Oslo havner på topp blant 50 europeiske byer når det gjelder bruk av MDMA.

2.      Det er forståelig at noen velger å bruke MDMA. MDMA kan gjøre det lett å danse, eller å snakke om vanskelige livserfaringer, samtidig som man er våken og klar. I motsetning til for alkohol rapporterer mange at MDMA erfaringen har vært lærerik og av varig verdi.

3.      I vårt åpne og tolerante samfunn bør folk føle seg trygge når de diskuterer personlig erfaring med MDMA, både i det offentlige og med sin lege.

4.      Det hadde vært tryggere for forbrukerene om de hundretusener av doser med MDMA som brukes i Norge årlig, hadde vært underlagt kvalitetskontroll, aldersgrenser og korrekt merking.

5.      MDMA er ikke ufarlig. Imidlertid er MDMA langt tryggere enn alkohol både for enkeltbrukeren og samfunnet. Risikoen ved bruk av MDMA og psykedelika kan sammenlignes med mange hverdagslige aktiviteter, som å sykle til jobb eller å spille fotball.

6.      Avhengighet til MDMA er sjeldent, der typisk bruk er noen få ganger i året.

7.      Lovlig regulert salg av MDMA og psykedelika for privat bruk bør vurderes. Tolv nobelprisvinnere har underskrevet et brev med et klart budskap: "Forbudspolitikken fører til mer skade enn den forhindrer."

8.      For bruk i terapi bør MDMA vurderes på samme grunnlag som andre medisiner. Basert på lovende resultater fra uavhengig-overvåket kliniske studier med over 1300 deltagere, har de amerikanske myndighetene nå godkjent ennå et nytt studie med 230 pasienter for å undersøke MDMA i behandling.

De store økonomiske, sosiale og personlige kostnadene ved forbudspolitikken blir synlige for stadig flere. Dessuten kan forbudet mot psykedelika og MDMA stride mot befolkningens menneskerettigheter knyttet til retten til privatliv og livssyn, ifølge vår juridiske rådgiver Ketil Lund (tidligere høyesterettsdommer). Det internasjonale samfunnet med FN i spissen er i gang med å finne alternative løsninger, der trenden går i retning av regulering. EmmaSofia ønsker å fortsette å bidra til denne positive utviklingen. For i likhet med Kofi Annan, mener vi i EmmaSofia at lovregulering, kvalitetskontroll og saklig informasjon vil være et fornuftig og langsiktig alternativ til dagens forbudspolitikk.

Neste relevante spørsmål blir hvordan vi skal legge opp en fornuftig regulering av rusmidler som psykedelika og MDMA, som både ivaretar moderne prinsipper for forbrukervern og ikke strider mot befolkningens menneskerettigheter. I den sammenheng arrangerte EmmaSofia torsdag 2. februar en panelsamtale om fremtidens ruspolitikk i samarbeid med Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Normal Norge (se video over). Det er en spennende milepæl på veien mot en sunnere ruskultur.

Ny kurs for rusmiddeldebatten

Først publisert i Æsculap 3-2016
 
Vi står midt i et paradigmeskifte i hvordan vi forstår, snakker om og behandler rusmidler og folk som bruker dem. EmmaSofia vil fortsette å stå i sentrum av denne utviklingen.

EmmaSofia er en politisk organisasjon som arbeider for å få Norge over til en ruspolitikk basert på forskning og respekt for menneskerettighetene. Siden opprettelsen i 2015 har foreningen bidratt til et paradigmeskifte i hvordan vi forstår, snakker om og behandler rusmidler og menneskene som benytter seg av dem. Etter flere tiår med krigsretorikk og stigma tilknyttet alle rusmidler utenom et lite fåtall, som av ren historisk tilfeldighet har blitt tolerert, er vi blitt villige til å se nyansene i temaet. Vi har lært å skille mellom bruk og misbruk; vi har lært at de ulike illegale rusmidlene har forskjellig risikoprofil og skadepotensial, og derfor ikke kan behandles likt; og vi har lært at bruk av en del av disse rusmidlene kan ha positive konsekvenser både i og utenfor terapi.

I stedet for at den politiske diskursen reduseres til den alt for enkle problemstillingen «for eller mot narkotika,» har samtalen blitt brutt ned i en serie relaterte, men likevel uavhengige, spørsmål: Hvordan regulerer vi best hvert enkelt rusmiddel? Hvilke skadereduserende tiltak er mest effektive? Finnes det positive effekter ved at nordmenn endrer sine rusvaner?

Det er innenfor dette paradigmeskiftet at EmmaSofia befinner seg. I anerkjennelsen av at ulike rusmidler bør behandles ulikt, fokuserer organisasjonen på psykedelika og MDMA. Dette er rusmidler som har lav risiko ved normal bruk, og har vist seg å ha potensiale i behandling av noen psykiske lidelser, som PTSD og avhengighet. Dette er lidelser vi har dårlige behandlinger for i dag EmmaSofias misjon er tredelt: (1) Vi jobber for å øke tilgangen på kvalitetskontrollert psykedelika og MDMA til bruk i behandling og forskning; (2)vi ønsker å utvikle et behandlingstilbud der psykedelika og MDMA inngår; (3) vi vil øke toleranse og åpenhet knyttet til bruk for personlig utvikling eller festival.

Vårt utgangspunkt er at det enkelte individ bør ha rett til autonomi og personlig utvikling. Dermed er en begrensning av tilgangen til å oppleve effekten av MDMA eller psykedelika - en opplevelse som flere rapporterer som blant de mest meningsfulle og konstruktive de har hatt i livet - ikke holdbar med mindre sterke folkehelsemessige hensyn taler for det. Resultatene fra både tidligere og senere tids forskning på området, tyder på at disse hensynene uteblir.

Selv om psykedelika og MDMA i seg selv ikke er spesielt farlig, praktiseres det under dagens forbudspolitikk et åpent og uregulert marked, med manglende kvalitetskontroll og aldersgrenser som forbudskonsekvenser. Vi vil derfor oppfordre dem som alt har bestemt seg for å bruke psykedelika eller MDMA å bruke testutstyr, som et midlertidig folkehelsetiltak. Testutstyr er lett tilgjengelig på internett.

EmmaSofias arbeid er avhengig av at vi holder i gang en åpen samtale, slik at folk både innenfor og utenfor organisasjonen blir bedre informert, og dermed blir i stand til å ta bedre beslutninger, både politisk og personlig. Ved siden av å delta i den offentlige samtalen, har vi startet en serie av faglige og sosiale arrangementer, både for å spre informasjon, men også for å skape en møteplass for alle som er interessert i tema.

Etter at medlemsregistreringen åpnet i vår har organisasjonen fått over 500 medlemmer. I tillegg er det blitt opprettet studentlag i både Trondheim og Oslo, og et i Bergen er på trappene. Studentforeningene er viktige fordi tema åpner for tverrfaglig forskning, innenfor alt fra medisin og psykologi til filosofi og juss. Det er stor akademisk interesse for temaet internasjonalt.

Psykedelika og MDMA har unike effekter som gjør de interessante for medisinsk behandlingsutvikling. Vi står nå i en tid der feltet på nytt er i ferd med å åpne seg, og dagens kloke hoder får mulighet til å bryne sin intellektuelle nysgjerrighet. EmmaSofia håper å kunne bidra til å tilrettelegge for dette.