Rus og sosialt avvik

Kriminaliseringen av rusbrukere er ikke primært motivert av et ønske om å verne folkehelsen, men en frykt for det som er annerledes.

 Innlegget ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 9. august 2019. 

Samfunnet vårt har en lang historie med å straffeforfølge og/eller støte ut sosiale avvikere, enten det var religiøse minoriteter, pornografer, mennesker med mentale lidelser, fritenkere eller homofile. Man har gjennom tidene anvendt ulike type argumenter for denne praksisen, være seg å verne om folkehelsen, samfunnsmoralen eller religiøse forordninger. Kriminaliseringen av personer som bruker alternative rusmidler føyer seg til denne rekken av eksempler på diskriminering og stigmatisering av sosialt avvik.

Vi har blitt opplært til å tenke at rus er et samfunnsproblem, mens de øvrige eksemplene skyldes at man var forblindet av religion, ideologi eller regressive holdninger. Et slikt syn vitner imidlertid om både historisk eksepsjonalisme og historisk blindhet. Da Sokrates ble dømt til døden ved giftkjeksekstrakt for å, blant annet, “forderve ungdommen”, anså nok både anklagerne og de som dømte ham at han utgjorde et betydelig samfunnsproblem, i hvert fall stort nok til at han måtte dø.

Slik anklagerne så det, utgjorde de avvikende ideene og holdningene Sokrates sto for en trussel mot samfunnsordenen, som kunne svekke stabiliteten i det athenske samfunnet, og slik forvolde stor skade på lykken og velværen til athenske borgere. Det var derfor i samfunnets interesse at Sokrates måtte bøte med livet for sine ideer og handlinger. Tilsvarende er det i dag grupper som frykter at å tillate bruk av alternative rusmidler vil lede til økt bruk og økning av sosiale problemer. Dette baseres ikke på det vi har av tilgjengelig forskning, som både indikerer at straffetrussel i liten grad påvirker bruk, og viser at det ikke er en sammenheng mellom lovligheten av ulike rusmidler og deres skadepotensial. Vi har valgt å straffe brukere av cannabis og LSD ikke fordi vi har dokumentasjon for at disse vil føre til større sosiale problemer enn alkohol og nikotin, men fordi bruk av disse rusmidlene avviker fra det vi anser som normalt, noe som gjør at vi fort tenker at det må være farlig. Kriminaliseringen bidrar videre til å forsterke dette feilaktige inntrykket.

For øvrig dukker argumentet om å beskytte ungdommen mot skadelig påvirkning gjentatte ganger opp for å forsvare kriminaliseringen av sosialt avvik. Vi ser det i vår tids rusdebatt som et argument for fortsatt kriminalisering og forbud, og da straffelovrådet av 1953 skulle vurdere oppheving av straffetrusselen mot homofili - straffelovens § 213 - anførte de at “Av hensyn til denne mulighet [for å bli forført til homoseksualitet] er det nødvendig å beskytte unge personer mot homoseksuell påvirkning” (Skeivt Arkiv). Her lente rådet seg på en vurdering av en av landets mest anerkjente psykiatere, dr. med. Ørnulv Ødegård, som uttalte følgende:

Fra psykiatrisk synspunkt må det være av vesentlig betydning at barn og ungdom beskyttes mot homoseksuell påvirkning, ikke ut i fra noen sikker overbevisning om at slik påvirkning er noen hovedårsak til homoseksualitet, men fordi sannsynligheten er såvidt stor at man ikke har rett til å overse den

Rådet gikk likevel inn for opphevelse av straffelovens § 213, i stor grad basert på reservasjoner mot å straffe mennesker for sykdom. Det tok 20 år før Stortinget vedtok å avkriminalisere homofili, og i 2019 - nesten 40 år etter § 213 ble opphevet - gikk politiet ut med en unnskyldning for sin behandling av homofile. 

Sett med moderne øyne er det ikke overraskende at de sosiale problemene dr. med. Øvergård og medlemmene av rådet fryktet ikke fant sted. Selv om få ble straffet etter § 213, måtte homofile i mellomtiden likevel skjule seg, for det var også straffbart å offentlig kunngjøre sammenkomster beregnet på tilslutning av homofile. Offentlige toaletter ble derfor brukt som møteplass, og politiet sendte patruljer for å bryte opp dem som samlet seg her. Dette for å motvirke de innbilte sosiale problemene slik aktivitet kunne medføre. Av samme grunner må i dag mange festivalgjengere finne seg i å bli luktet på av spesialtrente hunder eller bli lyst inn i øynene for å avdekke mulig bruk av andre rusmidler enn de sosialt aksepterte.

Idet jeg trekker denne parallellen, er det ikke for å sette et likhetstegn mellom folks rett til å ruse seg og retten til å elske hvem du vil. Denne saken handler imidlertid ikke om folks rettigheter, men hvordan vi som samfunn imøtegår sosialt avvik, og hvordan vi forsøker å rettferdiggjøre de sanksjoner vi utsetter dem som vi til enhver tid regner som sosiale avvikere. Historien lærer oss hvordan vi gjennom tidene har hatt de beste intensjoner for vår forfølgelse av dem vi oppfatter som annerledes, og at vi må være ydmyke for muligheten for at vi også nå er i samme situasjon.

Interessant nok er det nå snart 20 år siden straffelovkommisjonen av 2002 foreslo å avkriminalisere rusbruk. I mellomtiden har de som bruker alternative rusmidler fått en tydeligere stemme i samfunnsdebatten, på samme måte som homofile fikk en tydeligere stemme i det norske samfunn mellom 1953 og 1972, da § 213 ble opphevet. Forhåpentligvis tar det ikke lenger tid denne gang å følge opp den forrige straffelovkommisjonens tilrådning, og kanskje må ikke rusbrukere vente i ytterligere 40 år før politiet beklager hvordan de har blitt behandlet.

Totalforbudet er et mislykket politisk eksperiment

Innlegget ble opprinnelig publisert i Vårt Land 20. mai 2019.  

I sitt motsvar til Kari Bu i Vårt Land 16. mai argumenterer Torstein Torbjørnsen for at legalisering av cannabis ikke løser utfordringene med det sorte markedet, og viser til erfaringene fra Canada og enkelte delstater i USA. Han hopper med det bukk over det som burde være et sentralt spørsmål i diskusjonen om rusmiddelregulering: Hva er egentlig erfaringene fra drøyt 100 år med totalforbud?

1. Cannabisen har blitt mer potent

Tall fra Kripos tyder på at cannabisen som beslaglegges i dag er dobbelt så sterk som den var for 20 år siden, med et gjennomsnitt på 23% (VG, 2018) Dette er i tråd med utviklingen i verden for øvrig. En nylig publisert studie viser at daglig bruk av cannabis med høyt THC nivå er assosiert med en nesten fem ganger høyere risiko for psykolidelser, mot litt over 2 ganger så høy risiko forbundet med daglig bruk av cannabis med lavere THC-nivå (Di Forti et al. 2019,).

Utviklingen mot sterkere, og potensielt mer skadelig, cannabis har funnet sted under et totalforbud, og det er grunn til å tro at forbudet er en medvirkende årsak til utviklingen: Vi så en lignende utvikling under forbudstiden, der øl og vin i stor grad ble erstattet med sprit (Quartzy, 2019). Den underliggende mekanismen er i begge tilfeller at man trenger et lavere volum for å dekke etterspørselen, noe som dermed reduserer risikoen forbundet med produksjon og distribusjon. Istedenfor å ivareta folks helse, har forbudet medført at cannabisbrukere utsettes for risiko enn de gjorde før forbudet.

2. Det er blitt utviklet mer skadelige erstatningsprodukter

I de siste 20 årene har vi sett økende beslag av syntetiske cannabinoider (Tidsskriftet, 2012). Dette er rusmidler laget for å etterligne effekten av cannabis, men som samtidig har en langt høyere risikoprofil. I Norge er det registrert tilfeller der ungdom har dødd etter inntak av syntetiske cannabinoider (Aftenposten 2015). Det er grunn til å tro at utviklingen av disse erstatningsproduktene er en direkte konsekvens av forbudet mot cannabis, da de er vanskeligere å oppdage i tollen og ikke lar seg spore i vanlige urinprøver.

3. Kriminelle organisasjoner tjener milliarder på omsetning av cannabis

I 2012 beslagla grensekontrollen i USA nærmere 1,3 millioner kilo cannabis (Albuquerque Journal, 2017). Hvis vi tar utgangspunkt i en gateverdi på 150 norske kroner per fram, gir dette en verdi tilsvarende nærmere 200 milliarder kroner. Det er grunn til å tro at mengdene som beslaglegges bare er en liten andel av det som til slutt kommer på markedet. Inntektene fra dette salget går i dag til organiserte kriminelle, og gjør det mulig for dem å kjøpe våpen, drive rekruttering og bestikke lokale myndigheter. Dette er resultatet av rundt 100 år med forbudspolitikk.

Torbjørnsen påpeker i sitt innlegg at legaliseringen i Colorado og Washington ikke tar knekken på det kriminelle, og at kriminelle isteden har slått seg opp på å forsyne nabostater der cannabis fortsatt er forbudt. Det er likevel grunn til å tro at legalisering har gått ut over bunnlinjen: I 2014, etter Colorado og Washington åpnet for kommersielt salg, stupte beslagene til "bare" rundt 550 000 kilo. At 22% av cannabisbrukere i Canada snaut et år etter legaliseringen kjøper fra legale kilder, lover også dårlig for den sorte økonomien.

4. Begrenset effekt på bruk

Det stemmer nok, som Torbjørnsen og flere andre forbudstilhengere har påpekt, at forbudet har bidratt til å begrense bruken ved å begrense tilbudet – i hvert fall for den mer risikoaverse delen av befolkningen. Det har imidlertid ikke lykkes med hindre økt bruk: Cannabisbruk øker på verdensbasis, på tross av forbudet (UN World Drug Report 2018). Nå er det nok andre mekanismer som er årsaken til dette, og vi ville nok sett høyere bruk i enkelte land om det ikke var for forbudet, men det peker likevel på at forbudspolitikk bare har en begrenset effekt på bruken.

Dette så man også i Canada, som historisk har hatt høy cannabisbruk. Særlig observerte man at forbudet ikke virket å ha ønsket effekt for å begrense bruken blant ungdom, hvilket var en viktig del av motivasjonen for legaliseringen i 2017. At et regulert marked kan være mer effektivt for å begrense ungdomsbruk enn totalforbud har støtte i erfaringene fra Colorado og Washington: I Colorado har ungdomsbruken etter legaliseringen ligget stabilt (Monitoring Health Concerns Related

to Marijuana in Colorado: 2018) samtidig som ungdomsbruken øker i USA for øvrig (U.S. Department of Health & Human Services). Ifølge en studie fra Washington State University rapporterer ungdom i Washington at de bruker cannabis sjeldnere etter legaliseringen (WSU Insider 2019).

Bevisbyrden ligger på forbudet

Enhver politikk har vil ha både fordeler og ulemper. I diskusjonen av regulering av cannabis bør fordelene ved ulike reguleringsformer veies opp mot ulempene. Det er ikke gitt at å åpne for kommersielt salg er den beste løsningen, men mellom forbud og fullstendig "frislipp" finnes det mange mellomløsninger, f.eks. Cannabis Social Clubs. I en systematisk analyse av ekspertvurderinger publisert i 2018 ble imidlertid totalforbud vurdert som den verste reguleringsmodellen for cannabis, også sammenlignet med kommersielt salg med begrensede restriksjoner (Røgeberg et al. 2018).

Cannabisforbudet er et politisk eksperiment som har etter 100 år har vist seg å mislykkes i å oppnå det som burde være målene for rusmiddelpolitikken: Å ivareta folks helse, velvære og trygghet. Derfor holder det ikke, som Torbjørnsen gjør, å påpeke at legalisering heller ikke er en «quick fix»: Bevisbyrden bør ligge på forbudstilhengere for å vise at forbudet bedre ivaretar målene for rusmiddelpolitikken enn alternative reguleringsformer.