Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2024
Selv om Rusreformen falt i 2021, føltes det likevel som at vi hadde vunnet debatten. At vi hadde passert vippepunktet der det ikke lenger var noen vei tilbake til slik ting hadde vært før. Narkotikabegrepet var på vikende front, og bildet av personer som bruker ulovlige rusmidler som farlige avvikere hadde mistet mye av sin kraft.
Stortingspolitikere valgte å være
åpne om sin erfaring med cannabis – en åpenhet som tidligere kunne ha kostet
dem deres videre politiske karriere. Riksadvokatens brev gjorde det klart at
forholdsmessighet og alminnelige rettsregler også skulle gjelde for
narkotikakriminalitet. Vi hadde etablert at folk som bruker ulovlige rusmidler
har de samme rettighetene som alle andre borgere.
Jeg følte, for å sitere Hunter
S. Thompson, «that sense of inevitable victory over the forces of Old and Evil.
Not in any mean or military sense; we didn't need that. Our energy would simply
PREVAIL. There was no point in fighting — on our side or theirs. We had all the
momentum; we were riding the crest of a high and beautiful wave... »
Så kom kokainoppslagene. Etterfulgt
av skremmende nyhetsinnslag om gjengkrigen i Sverige, og muligheten for at
dette også ville spre seg til trygge Norge.
Nå ser vi politikere som nærmest
kappes om å fremstille seg selv som «tough on crime». En tilnærming all
erfaring tyder på har lite for seg, og som har fordypet klasseskiller og sosial
marginalisering der den har blitt satt ut til det fulle.
Og midt i dette står altså samfunnsfiende
nummer 1 – den skumle narkotikaen. Og det ropes etter mer penger og flere
virkemidler for å stanse denne trusselen utenfra som truer med å undergrave
selve samfunnsordenen. Politifolk kan, med justisministerens velsignelse,
undergrave Riksadvokatens autoritet og føre en «gå-sakte-aksjon» for å få
fortsette sitt tidligere maktmisbruk i det godes tjeneste. Om ikke så lenge
skal Rushåndhevingsutvalget fremlegge sin utredning om hvordan dette kan gjøres
på en måte som kan påståes å være forenelig med Norges menneskerettslige
forpliktelser.
Det føles som om vi har kommet
til fortsettelsen av Thompson-sitatet: «So now, less than five years later, you
can go up on a steep hill in Las Vegas and look West, and with the right kind
of eyes you can almost see the high water mark — that place where the wave
finally broke, and rolled back.»
Det er kanskje ikke så overraskende
at dette kommer nå, i en tid som preges av verdensuroligheter og økonomisk
usikkerhet. Folk søker trygghet og løsninger. Enkle løsninger for en vanskelig
tid.
Og hvor greit er det da ikke å kunne
gripe til det Nils Christie kalte «Den gode fiende»? En fiende som både «klar
nok til å bekjempes når man ser ham, men uklar nok til at man aldri kan være
helt sikker på at det ikke skjuler seg enda flere der bak i tussmørket». En
fiende som aldri kan fullstendig overvinnes, men som man aldri må slutte å
kjempe mot. Er det rart at politikere uten klare svar på hvordan løse de store
samfunnsutfordringene da heller børster støv av den gamle
narkotikakrigsretorikken?
Til tross for dette mørke bakteppet,
finnes det likevel glimt av håp. Vår bevegelse er i dag større enn den var da
rusreformen falt. Stadig flere tør å ta offentlig til orde ikke bare for
avkriminalisering av bruk, men også at vi bør se på andre måter å regulere det
som i dag er ulovlige rusmidler. Det å ønske en annen ruspolitikk har blitt en
legitim mening i et riktignok polarisert ordskifte.
I 2021 red vi en bølge. Den har
brutt og trukket seg tilbake. Men vi skal skape nye bølger. Og vi vil også ride
dem. Og en dag – ikke så langt inn i fremtiden – vil vi ride en bølge som er
høy og sterk nok til å bryte demningen.
I dag – på rusreformdagen – markerer
vi bølgen som nesten klarte det. La den være en påminner om de bølgene som skal
komme, og som til slutt skal skylle bort kreftene av det Gamle og det Onde. Som
vil gjøre denne kampdagen til en seiersdag.
Gratulerer med rusreformdagen!
