"Den tynne blå linjen", politiets selvforståelse og samfunnsutviklingen

De siste dagene har jeg vært opptatt av «den tynne blå linjen». Dette er symbolet som politifolk over hele landet, inkludert en nåværende statssekretær, opplever at best uttrykker følelsene de har etter at en kollega ble skutt og drept. Et symbol som på flere måter uttrykker skiller mellom folk: skillet mellom politiet og sivilbefolkningen, skillet mellom de lovlydige og de kriminelle, skillet mellom de som fortjener vår solidaritet og de som ikke gjør det (takk til Jon Lien for en gjennomgang av forhistorien til symbolet). Jeg vet ikke hva som er mest bekymringsverdig: hvilke holdninger det er et uttrykk for, eller hvilke holdninger det kan skape. At dette symbolet vekker gjenklang for så mange politifolk vitner i hvert fall om en selvforståelse jeg finner skremmende, og jeg frykter også at bruken av symbolet kan ha en selvforsterkende effekt der flere politifolk tenker «Ja! Jeg er en del av den tynne blå linjen mellom orden og kaos. Og resten av samfunnet skjønner ikke hva dette faktisk innebærer». Da øker avstanden mellom politiet og dem politiet er satt til å beskytte. 

I Norge har vi tradisjonelt vært stolte over å ha et politi med et sivilt preg. Dette har ofte blitt påpekt i bevæpningsdebatten, men mye tyder på at dette «argumentet» ikke har den samme retoriske kraften som det en gang hadde. Kanskje vi i en verden preget av mye usikkerhet ønsker å ha et politi som kan være den tynne blå linjen mellom orden og kaos? Handlekraftige, effektive, selvsikre og velutstyrte håndhevere av loven. Vi har jo tross alt en tendens til å se etter og til den type mennesker når vi føler på mye utrygghet; det er ikke uten grunn at mange lar seg lokke av karismatiske sektledere, som jo i det minste gir en illusjon av at de har «funnet ut av det» og «vet hva som må til». Det siste vi da vil, er å bli påminnet at politifolk ofte er like rådløse og usikre som oss selv. 

Men faktum er jo at livet er et eneste stort sjansespill. Vi vet aldri når vi vi kommer til å rulle "snake eyes", selv om enkelte av oss har terninger med flere sider enn andre. Og jeg tenker at vi bør minne oss selv på at de fleste av oss som bor i Norge har blitt gitt terninger med veldig mange sider. Vi har derfor mindre grunn enn de fleste til å gi bort andre ting vi har kjært for en litt suspekt garanti om at vi ikke kommer til å rulle enere. Og vi må ikke la oss overbevise om at terningene våre har mye færre sider enn de egentlig har. De fleste av oss lever tross alt ganske gode og fredelige liv. Vel er det omstendigheter som truer oss også – omstendigheter vi har begrenset kontroll over, i hvert fall på kort sikt – men disse truslene kan ikke rettferdiggjøre at vi gjør avkall på det som gjør at vi lever gode liv i utgangspunktet.

Vi vil ikke ha et militarisert politi som håndhever loven effektivt og brutalt. Vi vil ha rom for å tråkke litt utenfor samfunnets normer (og ja, det inkluderer også enkelte lover) uten at det slås veldig hardt ned på. Vi vil ikke at et litt opphisset møte med politiet kan lede til at man blir skutt. Vi vil ikke ha et politi som unndrar seg ansvar for dem de er blitt satt til å beskytte – og det inkluderer også dem som bryter loven – og rettferdiggjør det med sitt krevende samfunnsoppdrag.

Jeg skriver at politiet skal beskytte oss alle. Det burde være samfunnsoppdraget deres, men jeg er ikke sikker på om det faktisk er den rollen de utfyller. Jeg mistenker at deres egentlige oppgave er begrensning: Å begrense møtene mellom majoritetssamfunnet og det vi kan kalle «den kriminelle underklassen». Samt å opprettholde en følelse av sikkerhet blant majoritetsbefolkningen. Mye av responsen på hendelser som skaper usikkerhet – skyteepisoder, knivstikkinger på t-banen og ran på åpen gate – bærer preg av det: I en midlertidig periode etter episoden gjennomfører politiet tilfeldige knivvisitasjoner (godt anvendt til å også lete etter ulovlige rusmidler) som etter alt å dømme kun fungerer som sikkerhetsteater.

Og populistiske politikere roper etter mer av dette: innføring av sikkerhetssoner, bevæpning, mer og kraftigere virkemidler. I brød og sirkus-idiomet er vel dette sirkuset. Noe jeg sårt savner i disse debattene er data og forskning: Hva er egentlig effekten av slike tiltak? Blir vi egentlig tryggere av det? Og hvem er det som opplever de eventuelle positive og negative effektene av tiltakene? Jeg mener å ha lest at flere møter med politiet leder til at noen blir skutt dersom politiet er generelt bevæpnet. Er det noe Kongsberg-saken viste, så er det at til tross for eksistensen av en maktpyramide, kan denne bestiges temmelig raskt i oppildnede situasjoner der politiet føler seg truet.

Jeg merker meg at heller ikke politikere som argumenterer imot midlertidig bevæpning og andre tiltak som bærer preg av å være sikkerhetsteater griper noe særlig til forskningen. De griper snarere til gamle retoriske virkemidler som hvor flott det er at vi har et politi med et sivilt preg. Kanskje er dette fornuftig: Kanskje man har sett at dette for de fleste er mer overbevisende enn tørre fakta om konsekvensene av et bevæpnet politi og mer tilfeldig kontroll. Eller så kan det hende at jeg tar feil, og forskningen faktisk viser at vi i stort blir tryggere – og de negative konsekvensene er små – av slike tiltak. Men da er det rart at dette ikke i større grad trekkes frem av politikerne som ønsker å innføre disse tiltakene. Eller så kan det hende at forskningen faktisk ikke finnes, eller er for sprikende, til at man konkludere med noe som helst. Slik som altfor ofte er tilfellet.

Det som virker å være klart er at retorikken man har brukt for å forsvare begrenset myndighetskontroll og maktmidler ikke har den kraften det en gang hadde. Og man kan også spørre seg om politiet egentlig selv ønsker å ha et sivilt preg, eller ser på seg selv som en del av sivilbefolkningen. At «den tynne blå linjen» gav gjenklang blant så mange, vitner i hvert fall om noe annet.

“It will be like learning that the Earth is flat” – on gender categories taught in schools

Consider the following statement by the leader of the Norwegian Christian Democrats, Dag-Inge Ulstein, objecting to the way gender identity is currently taught in Norwegian schools:

Today, it is emotions and identity politics that set the standard for teaching. It is biology that must be the basis. It is serious that we are teaching our children things that are obviously not true. It will be like learning that the Earth is flat.

Dag-Inge Ulstein, quoted in (Dyrkorn, 2024, para. 19) (author's transl.)

In making this statement, Ulstein does not only voice a political opinion, but also makes claims that fall within the purview of philosophy of science: Firstly, that fields such as biology (Ulstein also mentions ‘medicine’ elsewhere in the article) should be considered authoritative on the question of what gender is and which gender distinctions there are. Secondly, that any understanding of gender which does not align with that of these fields is, in some sense, not correct.

But why should biology be considered authoritative? One likely response is that biology – as a natural science – is “objective”: it is a disinterested study of the workings of nature, detached from human interest and concerns, and in the end only beholden to nature itself. An understanding of gender informed by biology is therefore similarly objective, unlike the understanding of gender currently taught in schools, which Ulstein claims is based on ‘emotions’ and ‘identity politics’, i.e., it is value laden. For this reason, the categories employed by biology carve nature as its joints: they track naturals kinds that exist independently of human interests and concerns. Any understanding of gender which does not align with that of biology would not track the natural kinds and, the argument goes, is therefore incorrect.

Though science often draws much authority from its pretentions of objectivity and disinterestedness, this conception of science has faced criticism from feminist philosophers of science like Helen Logino and Elizabeth Anderson. In the paper “Knowledge, Human Interests, and Objectivity in Feminist Epistemology”, Anderson argues that it rests on an overly simplistic and misguided view of the goals of theoretical inquiry. She notes that theoretical inquiry not only aims at an accumulation of true statements, but at an “organized body of truths which can lay claim to some significance” (Anderson, 1995, p. 37). Theoretical inquiry is therefore question-driven: what counts as significant depends on the questions we want the inquiry to answer, and these are typically motivated by contextual values and interests. In playing a deciding role in which questions we ask, these values thus also shape the inquiry. In particular, they inform the classifications and categories used in science: to be appropriate for a given inquiry, the categories must be able to track the aspects most relevant for answering the question driving the inquiry.

The case of gender classifications illustrates how the questions we want to answer inform the categories we develop. Biological inquiry into gender (or, more appropriately: sex) might be guided by questions about sexual reproduction within and across species, and thus the categories employed track the aspects which are most relevant for sexual reproduction in general organisms, like gametes. Medicine, guided by the aim of promoting the health of human beings, might adopt a classificatory schema that tracks anatomical, chromosomal and hormonal differences between groups of humans. Social science, being more interested in how individuals relate to each other in a society, might employ a schema which tracks social roles.

These schemata can and do come apart: due to the complexity of human biology, categories based on anatomy will not fully coincide with categories based on hormonal differences, which again can deviate from categories based on gametes (Dupré, 1986; Khalidi, 2017). What makes the case of gender extra contentious, is that the issue is further complicated by the fact that the same word is applied in the different contexts and by the interconnections between the various schemata: gender distinctions used in social contexts partially track and are partially caused by differences associated with different roles in sexual reproduction. There is thus a pressure towards regarding one of these schemata as “the correct one”, with the others being imperfect, and in the end incorrect, approximations to the correct schema.

But, in recognizing that the different inquiries are driven by different questions, we also lose any justification for treating the categories employed in one inquiry as the correct one: it should not come as a surprise if the categories employed to study sexual reproduction in general organisms are inappropriate for the study of human social behaviour. To still insist on doing so would be to mistake the map for the territory. Even if the categories of biology were tracking natural kinds as opposed to those of social science, it does not follow that these are the appropriate or “correct” categories to employ when answering the questions that motivate inquiry into social phenomena.  

What bearing might this have for how gender is taught in schools? Schools present a challenging arena, in that they are not only tasked with teaching pupils in widely different subject areas and fields, but also supposed to aid in the development of the social competency and language children require to navigate a complex society. The teaching must therefore also be highly context-sensitive and tuned to the primary needs of the child at their various stages of development. It is questionable if this purpose is best served by limiting the teaching to a classificatory schema developed for the study of sexual reproduction in general organisms.

 

References

Anderson, E. (1995). Knowledge, Human Interests, and Objectivity in Feminist Epistemology. Philosophical Topics, 23(2), 27–57.

Dupré, J. (1986). Sex, Gender, and Essence. Midwest Studies In Philosophy, 11(1), 441–457. https://doi.org/10.1111/j.1475-4975.1986.tb00508.x

Dyrkorn, T. M. (2024, November 18). KrF-lederen vil ha kjønnsidentitet ut av skolen: – Det avviker fra medisin og biologi. https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/nyM3q5/krf-vil-ha-slutt-paa-undervisning-om-kjoennsidentitet-i-skolen

Khalidi, M. A. (2017). Are Sexes Natural Kinds? In S. Dasgupta, B. Weslake, & R. Dotan (Eds.), Current Controversies in Philosophy of Science (pp. 163–176). Routledge. https://philarchive.org/rec/KHAASN

Huitfeldt bør gå stillere i dørene i rusdebatten

Opprinnelig publisert i Rett24 12. august 2024. 

Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt hevder i en kommentar i Rett24 at det ikke er «grunnlag for de stadig gjentatte påstandene om at politiet i lang tid har drevet med «ulovlige ransakninger»», med henvisning til Rushåndhevingutvalgets utredning.

Påstanden er basert på at Rushåndhevingsutvalget har et annet syn på forholdsmessigheten av kroppslige undersøkelser enn det som Riksadvokaten har lagt til grunn. Utvalget mener at «hensyn til rettshåndhevelse» kan gjøre bruk av urin- og blodprøver forholdsmessig til tross for at det er snakk om inngripende tvangsmidler, og at bruk av ulovlige rusmidler regnes som et lite alvorlig lovbrudd.

Det er imidlertid på ingen måte gitt at utvalgets vurdering på dette punktet vil stå seg: Utvalget baserer i liten grad denne vurderingen på eksisterende rettskilder, og nøyer seg med å vise til at det foreløpig ikke er noen dommer fra EMD som stadfester at urin- og blodprøver er uforholdsmessig for å avdekke narkotikabruk. Grunnlaget for vurderingen virker å være at dersom et tvangsmiddel er nødvendig for å avdekke et bestemt lovbrudd, så må det også være forholdsmessig. Straffelovkommisjonen av 1994 kom på sin side frem til at dersom et lovbrudd ikke kan oppklares uten uforholdsmessige virkemidler, så taler det imot å kriminalisere handlingen i utgangspunktet:

«Kriminalisering bør unngås dersom det ikke er mulig å håndheve et straffebud uten å krenke viktigere interesser enn de interessene straffebudet er satt til å verne.» (NOU 2002:04, kap. 4.2.3.4)

Brudd på forholdsmessighetskravet er dessuten bare en del av grunnlaget for påstanden om at politiet har ransaket folk ulovlig. Vel så viktig er brudd på saklighetskravet, der politiet har gjennomført ransakinger som ikke kan begrunnes i de forhold som personen er mistenkt for.

 

Liten støtte for salamiteorien

Huitfeldt har ved flere tidligere anledninger argumentert for et standpunkt som har fått tilnavnet «salamiteorien»: Ved etterforskning av et narkotikalovbrudd, skal etterforskningen rettes mot hele sakskjeden, og ikke være avgrenset til det konkrete forhold personen er mistenkt for. I avveininger av tvangsmiddelbruk og forholdsmessighet, må derfor etterforskningen rettes mot «et stort, ukjent kvantum». Dette har Huitfeldt brukt for å rettferdiggjøre gjennomgang av mobiltelefon i tilfeller der en person er mistenkt for bruk eller besittelse av en mindre mengde ulovlige rusmidler til egen bruk:

Salamiteorien har stått sentralt i Huitfeldt forsvar av tidligere ransakingspraksis. Det er derfor påfallende at han i sitt siste innlegg glatt overser at dette synspunktet ikke deles av Rushåndhevingsutvalget, som dertil foreslår at relevante bestemmelser i straffeprosessloven presiseres for å klargjøre at ransakingsformålet må knytte seg til det lovbruddet som medfører at ransakingsvilkåret er oppfylt. Dersom noen med skjellig grunn kan mistenkes for å inneha mindre mengder ulovlige rusmidler til egen bruk, er det altså ikke uten videre grunnlag for å gjennomgå mobiltelefon i tilfelle det der finnes bevis for andre lovbrudd – inkludert lovbrudd begått av andre (se side 276-278 i NOU-en). Om ransakingsformålet reelt sett er å finne bevis mot en eventuell selger, må de strengere vilkårene som gjelder ved ransaking av tredjeperson være oppfylt (se side 449).

Fra Riksadvokatens første rapport om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker fremgår det at mobiltelefon er gjennomgått i 61 av de undersøkte sakene. I flere av disse er det uklart hva som var det reelle formålet med ransakingen. I enkelte politidistrikts høringssvar til både Rusreformutvalget og Rushåndhevingsutvalget, samt uttalelser fra politifolk i media, fremgår det imidlertid at formålet med  å gjennomgå mobiltelefoner gjerne har vært skaffe informasjon om eventuelle bakmenn. Så lenge ikke de strengere vilkårene for ransaking av tredjeperson var oppfylt i disse sakene, er dette snakk om ulovlige ransakinger.

 

Rushåndhevingsutvalget løser ikke politiets usikkerhet

Hoveddelen av Huitfeldts innlegg angår imidlertid ikke ransakingshjemler, men påstanden om at det ikke er mulig å skille mellom de som er rusmiddelavhengige og andre. Her viser Huitfeldt til at Høyesterett allerede har vist at det er mulig å lage et skille, der rusmiddelavhengige kan få straffeutmålingsfrafall.

Det er mulig at Huitfeldt ikke har fått med seg at det flere ganger har blitt gitt uttrykk for at disse Høyesterettsdommene og påfølgende retningslinjer fra Riksadvokaten har skapt «stor usikkerhet» i politiet, og man har etterlyst klarere retningslinjer for å kunne vurdere hvem som er rusmiddelavhengig. Denne usikkerheten var også en del av bakgrunnen for at utvalget ble oppnevnt i utgangspunktet. Ettersom utvalgets forslag – slik Huitfeldt selv skriver – i stor grad er en kodifisering av rettstilstanden i etterkant av Høyesteretts avgjørelser og Riksadvokatens retningslinjer, er det vanskelig å se hvordan denne lovendringen skal kunne klarne opp i usikkerheten.

«Festbrukere» er ikke det viktigste inntektskilden til gjengene

Til sist er det nødvendig å adressere Huitfeldts påstand om at rusmiddelavhengige «er alt for få til å være et interessant marked». Her ser Huitfeldt bort i fra at selv om rusmiddelavhengige utgjør en liten andel av brukere, så bruker de typisk mye mer enn det kan kaller «festbrukere». For kokain skjer to tredeler av forbruket blant 18 prosent av brukerne, hvilket omtrent tilsvarer andelen som utvikler avhengighet av stoffet. For cannabis skjer to tredeler av forbruket blant ti prosent av brukerne, slik at de 13 prosent som utvikler cannabisavhengighet, trolig forbruker godt over 70 prosent av cannabisen til sammen. Huitfeldts karikatur av en tvilsom advokatpartner som «kriminalitetens beste venn» har altså lite rot i virkeligheten.

Istedenfor å fremme slike lettvinte påstander burde Huitfeldt ta lærdom av utvalgets avvisning av salamiteorien, og fremover gå langt stillere i dørene i rusdebatten.

Appell Rusreformdagen 2024

Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2024

Selv om Rusreformen falt i 2021, føltes det likevel som at vi hadde vunnet debatten. At vi hadde passert vippepunktet der det ikke lenger var noen vei tilbake til slik ting hadde vært før. Narkotikabegrepet var på vikende front, og bildet av personer som bruker ulovlige rusmidler som farlige avvikere hadde mistet mye av sin kraft.

Stortingspolitikere valgte å være åpne om sin erfaring med cannabis – en åpenhet som tidligere kunne ha kostet dem deres videre politiske karriere. Riksadvokatens brev gjorde det klart at forholdsmessighet og alminnelige rettsregler også skulle gjelde for narkotikakriminalitet. Vi hadde etablert at folk som bruker ulovlige rusmidler har de samme rettighetene som alle andre borgere.

Jeg følte, for å sitere Hunter S. Thompson, «that sense of inevitable victory over the forces of Old and Evil. Not in any mean or military sense; we didn't need that. Our energy would simply PREVAIL. There was no point in fighting — on our side or theirs. We had all the momentum; we were riding the crest of a high and beautiful wave... »

Så kom kokainoppslagene. Etterfulgt av skremmende nyhetsinnslag om gjengkrigen i Sverige, og muligheten for at dette også ville spre seg til trygge Norge. 

Nå ser vi politikere som nærmest kappes om å fremstille seg selv som «tough on crime». En tilnærming all erfaring tyder på har lite for seg, og som har fordypet klasseskiller og sosial marginalisering der den har blitt satt ut til det fulle.

Og midt i dette står altså samfunnsfiende nummer 1 – den skumle narkotikaen. Og det ropes etter mer penger og flere virkemidler for å stanse denne trusselen utenfra som truer med å undergrave selve samfunnsordenen. Politifolk kan, med justisministerens velsignelse, undergrave Riksadvokatens autoritet og føre en «gå-sakte-aksjon» for å få fortsette sitt tidligere maktmisbruk i det godes tjeneste. Om ikke så lenge skal Rushåndhevingsutvalget fremlegge sin utredning om hvordan dette kan gjøres på en måte som kan påståes å være forenelig med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Det føles som om vi har kommet til fortsettelsen av Thompson-sitatet: «So now, less than five years later, you can go up on a steep hill in Las Vegas and look West, and with the right kind of eyes you can almost see the high water mark — that place where the wave finally broke, and rolled back.»

Det er kanskje ikke så overraskende at dette kommer nå, i en tid som preges av verdensuroligheter og økonomisk usikkerhet. Folk søker trygghet og løsninger. Enkle løsninger for en vanskelig tid.

Og hvor greit er det da ikke å kunne gripe til det Nils Christie kalte «Den gode fiende»? En fiende som både «klar nok til å bekjempes når man ser ham, men uklar nok til at man aldri kan være helt sikker på at det ikke skjuler seg enda flere der bak i tussmørket». En fiende som aldri kan fullstendig overvinnes, men som man aldri må slutte å kjempe mot. Er det rart at politikere uten klare svar på hvordan løse de store samfunnsutfordringene da heller børster støv av den gamle narkotikakrigsretorikken?

Til tross for dette mørke bakteppet, finnes det likevel glimt av håp. Vår bevegelse er i dag større enn den var da rusreformen falt. Stadig flere tør å ta offentlig til orde ikke bare for avkriminalisering av bruk, men også at vi bør se på andre måter å regulere det som i dag er ulovlige rusmidler. Det å ønske en annen ruspolitikk har blitt en legitim mening i et riktignok polarisert ordskifte.

I 2021 red vi en bølge. Den har brutt og trukket seg tilbake. Men vi skal skape nye bølger. Og vi vil også ride dem. Og en dag – ikke så langt inn i fremtiden – vil vi ride en bølge som er høy og sterk nok til å bryte demningen.

I dag – på rusreformdagen – markerer vi bølgen som nesten klarte det. La den være en påminner om de bølgene som skal komme, og som til slutt skal skylle bort kreftene av det Gamle og det Onde. Som vil gjøre denne kampdagen til en seiersdag.

Gratulerer med rusreformdagen!