Bør ikke straffe livsstilsvalg

Nedkortet versjon først publisert i papirutgaven til VG 25/01-17, og i VG+ samme dag.

Ruspolitikken bør være evidensbasert og tuftet på allmenne retts- og rettferdighetsprinsipper. Det nytter da ikke å fortsette å spikke på dagens forbud: Vi kan ikke vedgå at straff ikke hjelper for de som trenger hjelp, og samtidig insistere på å straffe dem som ikke trenger det.

Det er vanskelig å finne et solid prinsipielt grunnlag for forbudet mot bruk av ulike rusmidler. Det var også derfor straffelovskommisjonen i 2002 foreslo å fjerne straffehjemmelen for bruk og besittelse av illegale rusmidler. Bakgrunnen for dette var at de mente straffehjemmelen brøt med skadefølgeprinsippet - at man kun skal straffe handlinger som skader vesentlige interesser eller er til skade for andre - et ellers allment akseptert prinsipp i moderne straffelovgivning. At dette ikke ble fulgt opp da regjeringen noe senere la frem sitt forslag til ny straffelov, vitner om ideologisk blindhet på feltet.

Også fra et rettighetsperspektiv er forbudet kritikkverdig. Tidligere høysterettsdommer Ketil Lund har uttalt at særlig forbudet mot psykedelika er menneskerettslig tvilsomt, og Human Rights Watch publiserte i 2013 en rapport som pekte på hvordan kriminaliseringen undergraver menneskerettighetene. Særlig retten til privatliv står sentralt: Hva du gjør i din egen stue, på skogstur eller på soverommet bør i utgangspunktet ikke påtalemyndigheten ha noe med å gjøre. Dette innså vi da vi avkriminaliserte homofili i 1973.

Mina Gerhardsen - leder for Actis (tidligere Avholdsfolkets Landsråd) - gav i sitt innlegg i VG på torsdag uttrykk for manglende empati med folk som velger annerledes enn majoritetsbefolkningen. Her skriver hun blant annet at “et økt fokus på helsehjelp handler ikke om å legge til rette for bruk for de som ønsker å ruse seg på illegale rusmidler”, og viser med det at hun ikke ser det prinsipielle problemet med å straffe folk for deres private livsstilsvalg.

Dette er hun dessverre ikke alene om. At hensynet til privatliv er lite ivaretatt i dagens politikk illustreres godt av hvordan politiet har blitt gitt utvidede myndigheter for oppklaring av brudd på narkotikalovbestemmelsene, der terskelen for ransaking og overvåkning er langt lavere enn for alvorlig kriminalitet. Dette altså for saker der det etter moderne rettstradisjon burde være straffefrihet. Det er også sjokkerende at en leder i Norsk Narkotikapolitiforening i sin rolle som politi kan pågripe og foreta husransakelse av politiske opponenter på grunnlag av at “hun så ruset ut”. Dette er ikke det eneste tilfellet der politiet foretar særdeles inngripende tiltak på galt grunnlag.

En forutsetning for å kunne fravike kravet om rett til privatliv, er hvis særlige samfunnshensyn tilsier det. Hensyn til folkehelse er derfor et vikarierende argument nå, slik som det var et vikarierende argument for å kriminalisere homofile før 1970. Ingenting tyder på at forbudspolitikken ivaretar hensyn til folkehelsen, hvilket var grunnlaget for at en ekspertkommisjon fra John Hopkins og Lancet i 2016 gikk inn for avkriminaliseringav bruk og besittelse, mens det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ ganske nylig tok til orde fordet samme på lederplass. Det bør være mulig å peke på en netto samfunnsnytte ved fortsatt forbud, der man både medregner de økonomiske kostnadene det innebærer å opprettholde det, og de personlige kostnadene ved straff og stigmatisering av folk som bruker alternative rusmidler. Vektskålen tipper klart i forbudets disfavør.

Det kan hende man er uinteressert i allmenne rettsprinsipper og rettighetene til de som velger andre alternativer til alkohol. Det har da vært vanlig å hevde at politikken bør være tuftet på solidaritet med de svakeste. Man kan da merke seg at Gerhardsen vedgår at straff ikke hjelper for denne gruppen: De som sliter bør få behandling, ikke straff. At fortsatt straffehjemmel skulle være den eneste måten å hjelpe disse på, vitner om at man har brukt hammeren så lenge at alle misbrukere ser ut som spiker. Her stiller Gerhardsen seg i en ganske paradoksal posisjon, der hun vedgår at straff ikke hjelper for dem som faktisk trenger hjelp, men samtidig insisterer på å straffe dem som ikke trenger det.

Når Tajik og Høie nå tar til orde for en omlegging mot en mer human rusmiddelpolitikk, er det viktig at vi ikke viker bort fra den mer prinsipielle diskusjonen. Som et velferdssamfunn er vi nødt til å sikre behandling og ettervern av de som trenger hjelp. Her er vi alle enige om at straff ikke fungerer. Samtidig plikter vi også å verne om rettighetene til de av oss som har valgt å bruke mindre skadelige rusmidler enn flertallet. Her har vi fortsatt et lite stykke igjen, men vi er på rett vei.

Ny kurs for rusmiddeldebatten

Først publisert i Æsculap 3-2016
 
Vi står midt i et paradigmeskifte i hvordan vi forstår, snakker om og behandler rusmidler og folk som bruker dem. EmmaSofia vil fortsette å stå i sentrum av denne utviklingen.

EmmaSofia er en politisk organisasjon som arbeider for å få Norge over til en ruspolitikk basert på forskning og respekt for menneskerettighetene. Siden opprettelsen i 2015 har foreningen bidratt til et paradigmeskifte i hvordan vi forstår, snakker om og behandler rusmidler og menneskene som benytter seg av dem. Etter flere tiår med krigsretorikk og stigma tilknyttet alle rusmidler utenom et lite fåtall, som av ren historisk tilfeldighet har blitt tolerert, er vi blitt villige til å se nyansene i temaet. Vi har lært å skille mellom bruk og misbruk; vi har lært at de ulike illegale rusmidlene har forskjellig risikoprofil og skadepotensial, og derfor ikke kan behandles likt; og vi har lært at bruk av en del av disse rusmidlene kan ha positive konsekvenser både i og utenfor terapi.

I stedet for at den politiske diskursen reduseres til den alt for enkle problemstillingen «for eller mot narkotika,» har samtalen blitt brutt ned i en serie relaterte, men likevel uavhengige, spørsmål: Hvordan regulerer vi best hvert enkelt rusmiddel? Hvilke skadereduserende tiltak er mest effektive? Finnes det positive effekter ved at nordmenn endrer sine rusvaner?

Det er innenfor dette paradigmeskiftet at EmmaSofia befinner seg. I anerkjennelsen av at ulike rusmidler bør behandles ulikt, fokuserer organisasjonen på psykedelika og MDMA. Dette er rusmidler som har lav risiko ved normal bruk, og har vist seg å ha potensiale i behandling av noen psykiske lidelser, som PTSD og avhengighet. Dette er lidelser vi har dårlige behandlinger for i dag EmmaSofias misjon er tredelt: (1) Vi jobber for å øke tilgangen på kvalitetskontrollert psykedelika og MDMA til bruk i behandling og forskning; (2)vi ønsker å utvikle et behandlingstilbud der psykedelika og MDMA inngår; (3) vi vil øke toleranse og åpenhet knyttet til bruk for personlig utvikling eller festival.

Vårt utgangspunkt er at det enkelte individ bør ha rett til autonomi og personlig utvikling. Dermed er en begrensning av tilgangen til å oppleve effekten av MDMA eller psykedelika - en opplevelse som flere rapporterer som blant de mest meningsfulle og konstruktive de har hatt i livet - ikke holdbar med mindre sterke folkehelsemessige hensyn taler for det. Resultatene fra både tidligere og senere tids forskning på området, tyder på at disse hensynene uteblir.

Selv om psykedelika og MDMA i seg selv ikke er spesielt farlig, praktiseres det under dagens forbudspolitikk et åpent og uregulert marked, med manglende kvalitetskontroll og aldersgrenser som forbudskonsekvenser. Vi vil derfor oppfordre dem som alt har bestemt seg for å bruke psykedelika eller MDMA å bruke testutstyr, som et midlertidig folkehelsetiltak. Testutstyr er lett tilgjengelig på internett.

EmmaSofias arbeid er avhengig av at vi holder i gang en åpen samtale, slik at folk både innenfor og utenfor organisasjonen blir bedre informert, og dermed blir i stand til å ta bedre beslutninger, både politisk og personlig. Ved siden av å delta i den offentlige samtalen, har vi startet en serie av faglige og sosiale arrangementer, både for å spre informasjon, men også for å skape en møteplass for alle som er interessert i tema.

Etter at medlemsregistreringen åpnet i vår har organisasjonen fått over 500 medlemmer. I tillegg er det blitt opprettet studentlag i både Trondheim og Oslo, og et i Bergen er på trappene. Studentforeningene er viktige fordi tema åpner for tverrfaglig forskning, innenfor alt fra medisin og psykologi til filosofi og juss. Det er stor akademisk interesse for temaet internasjonalt.

Psykedelika og MDMA har unike effekter som gjør de interessante for medisinsk behandlingsutvikling. Vi står nå i en tid der feltet på nytt er i ferd med å åpne seg, og dagens kloke hoder får mulighet til å bryne sin intellektuelle nysgjerrighet. EmmaSofia håper å kunne bidra til å tilrettelegge for dette.

Forskere – ta ansvar!

Forskere har et moralsk ansvar for hvilken forskning de utfører.  Ikke se på dere selv som passive tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Innlegget ble opprinnelig publisert i Forskerforum 8. januar 2012.

«UiO skal ikke drive med forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning». Slik lyder et av vedtakene som inngår i Studentparlamentets politiske plattform for 2012 og 2013. Vedtaket vekket reaksjoner, og Realistforeningen arrangerte fredag 15/09 en paneldebatt om temaet. I panelet satt blant annet Solveig Figenschou fra Studentparlamentet, og professor Anders Elverhøi, forskningsdekan ved matematisk-naturvitenskaplig fakultet. 

Under debatten kom det frem at formuleringen av vedtaket var klønete, slik at vedtaket enten er uten substans, eller vil komme til å ramme langt utover det intenderte. Jeg vil derfor ikke bruke dette innlegget på å forsvare vedtaket, selv om jeg anerkjenner dets intensjon. Imidlertid kom der noe annet frem i debatten, som jeg synes er langt mer urovekkende enn en klønete formulering: Nemlig professor Elverhøis holdninger til forskernes moralske og politiske ansvar.

Ifølge Elverhøi er forskningen verdinøytral, hvilket han mener er sentralt for å opprettholde den akademiske frihet og uavhengighet. Videre hevdet han at vedtaket bommet fullstendig fordi det istedenfor å rette seg mot forskningens rammevilkår, rettet seg mot den enkelte forsker, og tilla denne et moralsk og politisk ansvar for sin egen forskning. Dette mener Elverhøi er upassende: Forskerne selv skal aldri måtte stilles til ansvar; det er det snarere politikerne som legger rammevilkårene for forskningen som må. Om forskning brukes til formål som ødelegger klima eller tar menneskeliv, er for forskeren uvedkommet; han selv står bare ansvarlig for kvaliteten på forskningen.

Om flere av Elverhøis kolleger deler dette synspunktet, er det særdeles bekymringsverdig, men kan i det minste stå som forklaring på hvorfor det er så vanskelig å få til en omlegging av industri og forskningsmidler: Uten en aksept både for at forskningen er verdibasert, og at forskeren har et moralsk ansvar, er det lite som kan fremdrive de større endringene på systemnivå. Derfor er det viktig å illustrere at dette faktisk er tilfellet.

Det er nok av historiske eksempler på at forskning har vært verdiladet: Det er få som vil hevde at eugenikken – dvs. forskning på rasemessige forskjeller med det formål å sikre god avl – ikke hadde sin bakgrunn i et bestemt verdisyn, eller at menneskeforsøkene under andre verdenskrig var et eksempel på god og uavhengig forskning. Noen vil kanskje hevde at per i dag har forskningen kommet såpass langt at den har kvittet seg med disse barnesykdommene, og antatt en mer verdinøytral form. Min påstand er at dette ikke stemmer.

Det er minst tre elementer ved forskning som gir den en verdiladning: Først er det hvilken forskning som gjøres, hvilket vil avhenge av Elverhøis politisk bestemte «rammevilkår», men også av den enkelte forskers politiske, ideologiske eller personlige holdninger: Man kan forske av nysgjerrighet, av ærgjerrighet, for pengenes skyld, fordi en nær venn døde av kreft, eller fordi man har en filosofisk overbevisning om at rommet ikke har noen privilegert geometri. Her vil enhver forsker være påvirket av det verdisyn som preger dennes samtid, og slik smitter vår tids verdisyn over på forskningen som gjøres.

Samtidens fokus på kreftforskning er et betimelig eksempel på hvordan forskningen styres av forskernes og forskersamfunns verdisyn og interesser. Kreft er i hovedsak et problem som rammer samfunn der befolkningen har en gjennomsnittlig levealder på over femti år, hvilket ekskluderer majoriteten av verdens befolkning. Imidlertid er det heller ikke majoriteten av verdens befolkning som har mulighet til å utdanne seg til leger eller forskere, og det er derfor forståelig at kreftforskningen blir prioritert når forskningsmidler utdeles eller når den blivende medisiner velger spesialisering. Særlig problematisk blir det idet vi samtidig insisterer på at det ikke her ligger et verdispørsmål til grunn, da dette hindrer oss i å iverksette tiltak som søker å motvirke betydningen av forskersamfunnenes kortsiktige interesser for forskningen. Elverhøis holdninger er således svært farlige: Om den enkelte forsker er av den oppfatning at han ikke har et moralsk ansvar, vil denne heller aldri påta seg den ekstra oppgaven det innebærer å tenke igjennom hvorvidt et bestemt forskningsprosjekt er i tråd med ens helhetlige verdisyn. Dermed vinner de kortsiktige interessene.

Det andre verdiladede element er hvordan forskningen faktisk gjøres. På dette punktet vitner eksistensen av etiske komiteer om en allmenn aksept for at verdimessige vurderinger her er relevante. Blant annet er det i våre samfunn ikke tillatt å tvinge mennesker, eksempelvis innsatte ved norske fengsler, å underlegge seg forsøk som en del av straffen.

En rekke forskere er forståelig nok temmelig frustrerte over de begrensingene som pålegges dem på grunn av samfunnets verdipolitikk, særlig knyttet til bioetisk lovgivning. Mange anser lovene som hindrer utstrakt stamcelleforskning som et moralistisk hinder for medisinske fremskritt. Det er imidlertid uholdbart å argumentere imot denne formen for regulering på bakgrunn av abstrakte ideer om forskningens uavhengighet; snarere burde man forsøke å vise at de hensyn som taler for stamcelleforskning verdimessig veier tyngre enn de som taler imot.

Etter hvert som forskningen går fremover, og systemene vi studerer blir stadig mer komplekse, blir de etiske problemstillingene det også. Vi er i dag langt nærmere både forståelse av, og kontroll over, menneskekroppen enn vi var for tyve år siden. Det siste vi bør gjøre i denne situasjonen er å, i likhet med Elverhøi, nekte å forholde oss til de moralske problemer som samtidig dukker opp, under dekke av forskningens «verdinøytralitet». Tvert om avkreves en langt sterkere moralsk bevissthet og ansvarsfølelse, både hos den enkelte forsker, og blant forskermiljøet i sin helhet.

Til slutt har vi spørsmålet om hvordan forskningen brukes. Åpenbart vil dette være påvirket av hva samfunnet regner som viktig og riktig bruk av forskningen; i en økonomi drevet frem ved bruk av olje og gass, vil forskningens konsekvenser for olje- og gassutvinningen være det verdimessig avgjørende, mens i et samfunn med en mektig våpenindustri, vil forskningens anvendelse for utviklingen av våpen være det viktigste. Hvordan forskningen brukes er en verdivurdering, her fra samfunnets side, men like gjerne fra forskerens.

Igjen er vi tilbake på Elverhøis fornektelse av den enkelte forskerens moralske ansvar for forskningens konsekvenser. Dette følger imidlertid bare om man aksepterer at forskningen er verdinøytral, og uavhengig av forskerens eller samfunnets verdisyn. Dette har vi sett ikke stemmer; en erkjennelse som på ingen måte er ny: Hver høst deles Nobels Fredspris ut i Oslo, som en konsekvens av Nobels erkjennelse av de dramatiske og grusomme konsekvenser hans forskning hadde – konsekvenser han gjennom sitt testamente tok ansvar for. Poenget er ikke at Nobel ikke gjorde noe godt for verden gjennom sin oppfinnelse, men at han tok ansvar for de medfølgende grusomheter. De aller fleste forskere ønsker anerkjennelse når deres forskning bidrar til å gjøre verden til et bedre sted, men må da også ta ansvar for de eventuelle uheldige konsekvenser av den samme forskningen.

Det klønete vedtaket fra Studentparlamentet har kommet som følge av Elverhøi og hans meningsfellers manglende vilje til å anse seg selv som politiske og moralske aktører, med et akademisk ansvar som burde stå til deres store akademiske frihet. Fordi forskerne selv ikke legger begrensninger, eller uttaler seg om hva deres forskning kan eller bør brukes til, prøvde Studentparlamentet å gjøre det for dem. Dette ledet til et vedtak som rammer langt utenfor sin intenderte målskive, nemlig forskning som gjør det mulig for oljenæringen å forlenge en virksomhet som økonomisk og miljømessig ikke er bærekraftig.

Jeg vil avslutte dette innlegget med en oppfordring til forskerne selv: Ta ansvar! Slutt å skylde på at politikerne ikke tar de rette beslutninger, og still selv krav til hva forskningen deres kan og ikke kan brukes til. Ikke se på dere selv som passive tannhjul i samfunnsmaskineriet, men som samfunnsborgere med innflytelse på maskineriets hensikt.