Huitfeldt bør gå stillere i dørene i rusdebatten

Opprinnelig publisert i Rett24 12. august 2024. 

Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt hevder i en kommentar i Rett24 at det ikke er «grunnlag for de stadig gjentatte påstandene om at politiet i lang tid har drevet med «ulovlige ransakninger»», med henvisning til Rushåndhevingutvalgets utredning.

Påstanden er basert på at Rushåndhevingsutvalget har et annet syn på forholdsmessigheten av kroppslige undersøkelser enn det som Riksadvokaten har lagt til grunn. Utvalget mener at «hensyn til rettshåndhevelse» kan gjøre bruk av urin- og blodprøver forholdsmessig til tross for at det er snakk om inngripende tvangsmidler, og at bruk av ulovlige rusmidler regnes som et lite alvorlig lovbrudd.

Det er imidlertid på ingen måte gitt at utvalgets vurdering på dette punktet vil stå seg: Utvalget baserer i liten grad denne vurderingen på eksisterende rettskilder, og nøyer seg med å vise til at det foreløpig ikke er noen dommer fra EMD som stadfester at urin- og blodprøver er uforholdsmessig for å avdekke narkotikabruk. Grunnlaget for vurderingen virker å være at dersom et tvangsmiddel er nødvendig for å avdekke et bestemt lovbrudd, så må det også være forholdsmessig. Straffelovkommisjonen av 1994 kom på sin side frem til at dersom et lovbrudd ikke kan oppklares uten uforholdsmessige virkemidler, så taler det imot å kriminalisere handlingen i utgangspunktet:

«Kriminalisering bør unngås dersom det ikke er mulig å håndheve et straffebud uten å krenke viktigere interesser enn de interessene straffebudet er satt til å verne.» (NOU 2002:04, kap. 4.2.3.4)

Brudd på forholdsmessighetskravet er dessuten bare en del av grunnlaget for påstanden om at politiet har ransaket folk ulovlig. Vel så viktig er brudd på saklighetskravet, der politiet har gjennomført ransakinger som ikke kan begrunnes i de forhold som personen er mistenkt for.

 

Liten støtte for salamiteorien

Huitfeldt har ved flere tidligere anledninger argumentert for et standpunkt som har fått tilnavnet «salamiteorien»: Ved etterforskning av et narkotikalovbrudd, skal etterforskningen rettes mot hele sakskjeden, og ikke være avgrenset til det konkrete forhold personen er mistenkt for. I avveininger av tvangsmiddelbruk og forholdsmessighet, må derfor etterforskningen rettes mot «et stort, ukjent kvantum». Dette har Huitfeldt brukt for å rettferdiggjøre gjennomgang av mobiltelefon i tilfeller der en person er mistenkt for bruk eller besittelse av en mindre mengde ulovlige rusmidler til egen bruk:

Salamiteorien har stått sentralt i Huitfeldt forsvar av tidligere ransakingspraksis. Det er derfor påfallende at han i sitt siste innlegg glatt overser at dette synspunktet ikke deles av Rushåndhevingsutvalget, som dertil foreslår at relevante bestemmelser i straffeprosessloven presiseres for å klargjøre at ransakingsformålet må knytte seg til det lovbruddet som medfører at ransakingsvilkåret er oppfylt. Dersom noen med skjellig grunn kan mistenkes for å inneha mindre mengder ulovlige rusmidler til egen bruk, er det altså ikke uten videre grunnlag for å gjennomgå mobiltelefon i tilfelle det der finnes bevis for andre lovbrudd – inkludert lovbrudd begått av andre (se side 276-278 i NOU-en). Om ransakingsformålet reelt sett er å finne bevis mot en eventuell selger, må de strengere vilkårene som gjelder ved ransaking av tredjeperson være oppfylt (se side 449).

Fra Riksadvokatens første rapport om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker fremgår det at mobiltelefon er gjennomgått i 61 av de undersøkte sakene. I flere av disse er det uklart hva som var det reelle formålet med ransakingen. I enkelte politidistrikts høringssvar til både Rusreformutvalget og Rushåndhevingsutvalget, samt uttalelser fra politifolk i media, fremgår det imidlertid at formålet med  å gjennomgå mobiltelefoner gjerne har vært skaffe informasjon om eventuelle bakmenn. Så lenge ikke de strengere vilkårene for ransaking av tredjeperson var oppfylt i disse sakene, er dette snakk om ulovlige ransakinger.

 

Rushåndhevingsutvalget løser ikke politiets usikkerhet

Hoveddelen av Huitfeldts innlegg angår imidlertid ikke ransakingshjemler, men påstanden om at det ikke er mulig å skille mellom de som er rusmiddelavhengige og andre. Her viser Huitfeldt til at Høyesterett allerede har vist at det er mulig å lage et skille, der rusmiddelavhengige kan få straffeutmålingsfrafall.

Det er mulig at Huitfeldt ikke har fått med seg at det flere ganger har blitt gitt uttrykk for at disse Høyesterettsdommene og påfølgende retningslinjer fra Riksadvokaten har skapt «stor usikkerhet» i politiet, og man har etterlyst klarere retningslinjer for å kunne vurdere hvem som er rusmiddelavhengig. Denne usikkerheten var også en del av bakgrunnen for at utvalget ble oppnevnt i utgangspunktet. Ettersom utvalgets forslag – slik Huitfeldt selv skriver – i stor grad er en kodifisering av rettstilstanden i etterkant av Høyesteretts avgjørelser og Riksadvokatens retningslinjer, er det vanskelig å se hvordan denne lovendringen skal kunne klarne opp i usikkerheten.

«Festbrukere» er ikke det viktigste inntektskilden til gjengene

Til sist er det nødvendig å adressere Huitfeldts påstand om at rusmiddelavhengige «er alt for få til å være et interessant marked». Her ser Huitfeldt bort i fra at selv om rusmiddelavhengige utgjør en liten andel av brukere, så bruker de typisk mye mer enn det kan kaller «festbrukere». For kokain skjer to tredeler av forbruket blant 18 prosent av brukerne, hvilket omtrent tilsvarer andelen som utvikler avhengighet av stoffet. For cannabis skjer to tredeler av forbruket blant ti prosent av brukerne, slik at de 13 prosent som utvikler cannabisavhengighet, trolig forbruker godt over 70 prosent av cannabisen til sammen. Huitfeldts karikatur av en tvilsom advokatpartner som «kriminalitetens beste venn» har altså lite rot i virkeligheten.

Istedenfor å fremme slike lettvinte påstander burde Huitfeldt ta lærdom av utvalgets avvisning av salamiteorien, og fremover gå langt stillere i dørene i rusdebatten.

Appell Rusreformdagen 2024

Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2024

Selv om Rusreformen falt i 2021, føltes det likevel som at vi hadde vunnet debatten. At vi hadde passert vippepunktet der det ikke lenger var noen vei tilbake til slik ting hadde vært før. Narkotikabegrepet var på vikende front, og bildet av personer som bruker ulovlige rusmidler som farlige avvikere hadde mistet mye av sin kraft.

Stortingspolitikere valgte å være åpne om sin erfaring med cannabis – en åpenhet som tidligere kunne ha kostet dem deres videre politiske karriere. Riksadvokatens brev gjorde det klart at forholdsmessighet og alminnelige rettsregler også skulle gjelde for narkotikakriminalitet. Vi hadde etablert at folk som bruker ulovlige rusmidler har de samme rettighetene som alle andre borgere.

Jeg følte, for å sitere Hunter S. Thompson, «that sense of inevitable victory over the forces of Old and Evil. Not in any mean or military sense; we didn't need that. Our energy would simply PREVAIL. There was no point in fighting — on our side or theirs. We had all the momentum; we were riding the crest of a high and beautiful wave... »

Så kom kokainoppslagene. Etterfulgt av skremmende nyhetsinnslag om gjengkrigen i Sverige, og muligheten for at dette også ville spre seg til trygge Norge. 

Nå ser vi politikere som nærmest kappes om å fremstille seg selv som «tough on crime». En tilnærming all erfaring tyder på har lite for seg, og som har fordypet klasseskiller og sosial marginalisering der den har blitt satt ut til det fulle.

Og midt i dette står altså samfunnsfiende nummer 1 – den skumle narkotikaen. Og det ropes etter mer penger og flere virkemidler for å stanse denne trusselen utenfra som truer med å undergrave selve samfunnsordenen. Politifolk kan, med justisministerens velsignelse, undergrave Riksadvokatens autoritet og føre en «gå-sakte-aksjon» for å få fortsette sitt tidligere maktmisbruk i det godes tjeneste. Om ikke så lenge skal Rushåndhevingsutvalget fremlegge sin utredning om hvordan dette kan gjøres på en måte som kan påståes å være forenelig med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Det føles som om vi har kommet til fortsettelsen av Thompson-sitatet: «So now, less than five years later, you can go up on a steep hill in Las Vegas and look West, and with the right kind of eyes you can almost see the high water mark — that place where the wave finally broke, and rolled back.»

Det er kanskje ikke så overraskende at dette kommer nå, i en tid som preges av verdensuroligheter og økonomisk usikkerhet. Folk søker trygghet og løsninger. Enkle løsninger for en vanskelig tid.

Og hvor greit er det da ikke å kunne gripe til det Nils Christie kalte «Den gode fiende»? En fiende som både «klar nok til å bekjempes når man ser ham, men uklar nok til at man aldri kan være helt sikker på at det ikke skjuler seg enda flere der bak i tussmørket». En fiende som aldri kan fullstendig overvinnes, men som man aldri må slutte å kjempe mot. Er det rart at politikere uten klare svar på hvordan løse de store samfunnsutfordringene da heller børster støv av den gamle narkotikakrigsretorikken?

Til tross for dette mørke bakteppet, finnes det likevel glimt av håp. Vår bevegelse er i dag større enn den var da rusreformen falt. Stadig flere tør å ta offentlig til orde ikke bare for avkriminalisering av bruk, men også at vi bør se på andre måter å regulere det som i dag er ulovlige rusmidler. Det å ønske en annen ruspolitikk har blitt en legitim mening i et riktignok polarisert ordskifte.

I 2021 red vi en bølge. Den har brutt og trukket seg tilbake. Men vi skal skape nye bølger. Og vi vil også ride dem. Og en dag – ikke så langt inn i fremtiden – vil vi ride en bølge som er høy og sterk nok til å bryte demningen.

I dag – på rusreformdagen – markerer vi bølgen som nesten klarte det. La den være en påminner om de bølgene som skal komme, og som til slutt skal skylle bort kreftene av det Gamle og det Onde. Som vil gjøre denne kampdagen til en seiersdag.

Gratulerer med rusreformdagen!

Et vitenskapsfilosofisk perspektiv på kjønnsdebatten

Opprinnelig publisert i Vårt Land 3. januar 2024.

Forsvarere av en tradisjonell forståelse av kjønn begrunner gjerne sitt syn i naturvitenskapen. Samtidig legger de til grunn filosofiske antagelser som vi på ingen måte kan ta for gitt.

Selv om debatter om kjønn og trans til syvende og sist handler om rettigheter og behandlingstilbud, aktualiserer de også flere spørsmål som lenge har opptatt vitenskapsfilosofer: Finnes det naturlige slag som «skjærer naturen ved leddene», det vil si objektive måter å kategorisere ting og fenomener i verden på, uavhengig av menneskelige interesser og valg? Finnes det i så tilfellet en unik, «riktig» måte å stykke opp verden i naturlige slag på, eller kan naturlige slag i enkelte tilfeller overlappe? Og hvordan får vi innsikt i hva disse naturlige slagene er? Disse spørsmålene kommer på spissen i kjønnsdebatten, der svarene gjerne legges til grunn som antagelser for å forsvare en tradisjonell kjønnsforståelse. La oss nå se nærmere på disse antagelsene: I boken «Kjønnstru: Kampen om røynda» tar religionsviter Anne Kalvig et oppgjør med det hun mener er en erstatning av en objektiv med en subjektiv forståelse av sannheten i offentlighetens syn på kjønn. Her baserer Kalvig seg på en antagelse om at det finnes en unik, «riktig» måte å stykke opp verden i ulike kjønn på. Dette er hva vi i filosofien omtaler som en metafysisk antagelse, altså en antagelse om hvordan verden grunnleggende sett er. Det neste spørsmålet er da hvordan vi får innsikt i hva som er den riktige måten å stykke opp verden i naturlige slag på. Dette innebærer at vi trenger en epistemologisk antagelse, altså en antagelse om hvordan vi får kunnskap om verden, inkludert de naturlige slagene. I kjønnsdebatten er det vanlig å vise til kjønnsdefinisjonen som brukes i biologien. I boken «To Kjønn» av Glenn-Peter Sætre, professor i evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo, lærer vi at denne definisjonen er basert på reproduktive roller. Mer spesifikt er den basert på størrelsen på kjønnscellene, der «hunner» produserer store kjønnsceller, mens «hanner» produserer små. Man antar altså at det er denne kjønnsdefinisjonen som plukker ut de naturlige slagene. Til sist legger man til grunn at kjønnskategoriene vi ellers opererer med bør rette seg etter de naturlige slagene biologien har avdekket, derav Kalvigs behov for å ta et oppgjør med forståelser av kjønn som avviker fra den biologiske. Dette vil være en normativ antagelse, altså en antagelse om hvordan ting bør være eller hvordan vi bør handle. Merk at hverken biologien spesielt eller naturvitenskapen generelt kan gi oss et svar på om noen av disse antagelsene er riktige. Naturvitenskapen gir oss imidlertid eksempler på at antagelsene kan komme i konflikt. Et klassisk eksempel på dette er kategoriene «enzym» og «protein». Dette er kategorier som kommer til stor nytte i kjemien, og er derfor tilsynelatende gode kandidater til å være naturlige slag. Imidlertid er dette også et eksempel på kategorier som overlapper: Noen, men ikke alle, enzymer er proteiner; og noen, men ikke alle, proteiner er enzymer. Om «enzym» og «protein» er naturlige slag vil det i så tilfelle bryte med antagelsen om at de naturlige slagene utgjør en unik måte å stykke opp verden på. Dersom vi åpner for slike krysskuttende naturlige slag, blir det vanskelig å forsvare at kjønnsdefinisjonen vi finner i biologien er den eneste riktige, mens andre forståelser er «uvitenskapelige»: Det er en rekke ulike fenomener, både biologiske og sosiale, som kan betraktes som «kjønnede». Disse fenomenene studeres av ulike vitenskaper, både naturvitenskaper, som biologi og medisin, og samfunnsvitenskaper, som sosiologi og sosialantropologi. Dette kan lede til mange overlappende måter å kategorisere kjønn på. Dersom naturlige slag også kan være overlappende, kan i prinsippet alle disse kategoriene være naturlige slag. Vi trenger i så tilfelle et ytterligere argument for at det er i biologiens kategorisering basert på reproduktive roller at vi finner den riktige måten å skjære verden ved leddene. Det er fullt mulig å ha et pluralistisk syn på kjønnsbegreper uten at man samtidig benekter biologien. Om man ønsker å forsvare en tradisjonell kjønnsforståelse må man derfor se forbi biologi og naturvitenskap, og begynne å ta de underliggende filosofiske spørsmålene på alvor.  

Appell Rusreformdagen 2023

Dette er en appell som opprinnelig ble holdt i forbindelse med Rusreformdagen 2. juni 2023.

Jeg er redd. Og jeg er sint.

Da jeg sto her for ett år siden, pekte jeg et viktig fremskritt i den ruspolitiske debatten: Brukerne hadde fått en stemme, og det hadde blitt klart for stadig flere at de som bruker ulovlige rusmidler har samme rett på beskyttelse av sin integritet og sitt privatliv som folk ellers.

Diskusjonen var i ferd med å utvikle seg til en rettighetsdebatt.

Utviklingen hadde også en praktisk side. Riksadvokaten hadde med sin presisering gjort slutt på den rettslige unntakstilstanden som tidligere hadde eksistert for narkotikasaker. Det ble endelig klart at også her måtte man respektere noen grunnleggende rettsprinsipper:

Man skal ikke etterforske noen for forhold de ikke er mistenkt for.

Og etterforskningsmetodene man bruker skal stå i forhold til alvorligheten av den straffbare handlingen.

Etter ett år med tiltagende moralpanikk knyttet til oppslag om eksplosiv økning i kokainbruk, og sutring fra politifolk om at de ikke lenger kan gjøre som de vil i mindre alvorlige narkotikasaker, er jeg redd vi er i ferd med å ta to skritt tilbake.

Regjeringen har nå nedsatt et utvalg som skal se på muligheten for å innføre lovendringer som gir politiet de fullmaktene de opplever har blitt fratatt dem.

Man vil med andre ord gjeninnføre den rettslige unntakstilstanden på narkotikafeltet, ved å utforme egne spesiallover for mindre alvorlig narkotikakriminalitet, der man fraviker de skranker som ellers følger av straffeprosessloven. Dette vil være et skritt tilbake fra situasjonen før Riksadvokatens presisering, fordi man faktisk fratar folk en beskyttelse de i teorien hadde.

Begrunnelsen: Fordi regjeringen vurderer at narkotika er et stort samfunnsproblem.

Jeg tenker på Nils Christies bok «Den Gode Fiende», og på hvordan slike vage, abstrakte samfunnstrusler opp gjennom historien har rettferdiggjort å sette individuelle hensyn og rettigheter til side. De historiske parallellene man kan trekke er lite hyggelige.

Ved å gi utvalget dette oppdraget har regjeringen tydelig gitt et signal om at de er villige til å sette enkeltmenneskets rettigheter til side for å fremstå handlekraftige i møte med denne opplevde trusselen. Og der det finnes nok politisk vilje, er det også en politisk løsning. Grunnleggende rettsprinsipper har ikke vært et hinder før, og det er lite sannsynlig at de er et hinder nå.

Derfor må vi kjempe. Vi må si klart fra til regjeringen at vi ser hva som holder på å skje, og at det er uakseptabelt. Det skal gjøre vondt å forsvare denne politikken, og ikke noe et halvveis anstendig menneske kan gjøre uten å føle skam. Det er den politiske viljen det står på, og det er den politiske viljen vi må slukke.

Dette krever fokus, dedikasjon og samhold. Vi kan ikke tillate at denne saken overlates til våre meningsmotstandere. Det handler tross alt om folks rettigheter.

Takk for meg.