Åpent brev til forsvarsministeren

Fru forsvarsminister

Jag är förbannat trött på all er propaganda,

om truppens goda anda; den får mig att se rött

Det får mig att se blod, att höra hur ni skryter,

när blod och tarmar flyter, om era pojkars mod

Jeg skriver dette brev for å minne Dem på Deres egen menneskelighet i en verden der en sådan ikke er verdt stort. En sjel er jo tross alt ikke verdt mer enn en stilling eller fremtiden til den rød-grønne regjering. Allikevel finner jeg at det er på sin plass å minne Dem om at det kun er enkeltindividet som kan stå til ansvar for sine egne handlinger – ingen kontrakt kan frarøve individets ansvarlighet, og dermed dets frihet.

Frihet og ansvarlighet er to av de mest grunnleggende menneskelige egenskaper, og følgelig er fornektelsen av disse også fornektelsen av Selvet. Sett i et slikt eksistensialistisk perspektiv, finner man at uttrykket “selge sin sjel” gir mening utenfor en åndelig kontekst: Å selge sin egen sjel er å forsøke å unndra seg skyld, gjennom rasjonalisering eller bortsnakkelse, der man retter ansvaret mot andre personer eller instanser.

Fru forsvarsminister har solgt sin sjel idet De nekter å innse det store personlige ansvar De har for norske soldater, sivile og Taliban-soldater i Afghanistan. De har valgt å forsvare soldatenes handlinger – det vil si det massemord disse uvitende slakterne deltar i – og er, både moralsk og etter sivil rett, en medløper til mord.

I motsetning til hva Deres rådgivere kanskje kan ha innbilt Dem, er ingen krig oppfyllelsen av multilaterale forpliktelser; krig er blod, innvoller og materie. Dette blod er også på Deres hender, fru forsvarsminister. Deres forsvar av krigshandlingene har gitt Dem en andel av våre medmenneskers interne organer, og De besudler deres papirer med dette.

Dette blod kan De ikke vaske av Dem ved bortsnakkelser og beklagelser; det vil følge Dem til Deres dødsdag. Intet menneske kan sone Deres synder for dem, fru forsvarsminister, og De skader på Deres menneskelighet som sådanne kan medføre, er fullt ut selvpåskyldte. Dette forblir et faktum også i en tid der kontraktmoralen er så altoverskyggende at den fortrenger vissheten om de moralske forpliktelser vi har ovenfor hverandre i kraft av vår individualitet og frihet.

Deres største fiende er her Dem selv; verdsetter De Deres menneskelighet så lite at den kan ofres for stabiliteten til den rød-grønne regjering? Jeg håper at De er i stand til å innse Deres skyld i de drap som frarøver foreldre deres barn, barn deres foreldre og ungdom deres kamerater. For hver liter blod som utgytes, for hver skalle som skytes inn, for hver meter tarmer som rives av, havner en brøkdel på Deres egne, vaskede, stellede hender. Jeg frykter mest for at De ikke er i stand til å se dette selv.

Deres ærbødige tjener

Jørn Kløvfjell Mjelva

Karl Popper og kjønnsdebatten

Er vi arv eller miljø? Har vår adferd utviklet seg på grunnlag av en evolusjonær prosess med målet om overlevelse for øyet, eller har vår adferd bakgrunn i de sosiale omstendigheter som virket inn på vår oppvekst? Poppers teorier viser at slike spørsmål er meningsløse, og det på et langt dypere plan at man bytter ut ”eller” med ”og”.

Karl Popper er for de fleste kjent som den moderne naturvitenskaplige metodes far, men et overfladisk studie vil avsløre at han utvidet falsifikasjonen til langt mer enn et krav for at teorier skulle kunne omtales som vitenskaplige; falsifikasjonen ble et grunnlag for en poppersk kunnskapsteori, og i neste omgang – som er det vi skal behandle i denne teksten – en poppersk evolusjonsteori.

Poppers hovedinnvending mot den klassiske evolusjonslære var at den var tautologisk; dens hovedtese om ”survival of the fittest” var et sirkelargument: Hvem overlever? De best tilpassede. Hvem er de best tilpassede? Det er de som overlever. For å rette opp i dette, forsøkte Popper å tolke evolusjon som en falsifikasjonsprosess: Dyr responderer på miljøendringer ved å fremme tentative løsninger, for eksempel fremveksten av nye lemmer. Gale, eller lite tjenelige løsninger blir deretter eliminert, på samme måte som man i naturvitenskapene først kommer frem til en rekke hypoteser, for så å eliminere gale hypoteser i konfrontasjon med empiri. Som han skriver i ”All life is problem solving”: ”Forskjellen mellom amøben og Einstein er at Einstein kan la sine hypoteser elimineres fremfor seg selv”.

Denne innføring i Popper og evolusjon har to hovedpoenger: For det første at evolusjonen kan beskrives med samme språk som samfunnsmessig, teknologisk og teoretisk utvikling, uten at det av den grunn favoriserer evolusjonen, og for det andre at enkeltindividets hypoteser og tentative løsninger kommer før testingen av disse.

Vi starter med vårt første hovedpoeng: Hvilken betydning har dette for kjønnsdebatten, som vi jo skulle diskutere? Jo, det betyr at det ikke er et spørsmål om arv eller miljø, ikke engang arv og miljø, men at arv og miljø dypest sett er to sider av samme sak: Begge har bakgrunn i den samme evolusjonsprosess/utvikling menneskeheten har gjennomgått fra tidenes morgen, bare som to forskjellige stadier av denne evolusjonsprosess. Selv om den naturlige seleksjon biologisk sett har blitt bremset ned ved fremveksten av samfunn, så foregår evolusjon enda, men istedenfor å endre vår biologi, ser vi fremgang innenfor teknologien og innenfor samfunnslivet. Endringer her må regnes som vel så reelle som de endringer som ble foretatt i vår biologiske struktur i evolusjonens første stadium.

Det andre hovedpoenget er at det enkelte individ ikke må regnes som en passiv aktør for samfunnsmessig og biologisk påvirkning; evolusjonen/utviklingen begynner ikke som en kollektiv prosess, men som enkeltindividets testing av selvutviklede løsninger/hypoteser. Videre følger det at enkeltindividet ikke står helt passiv i dannelsen av en egen identitet: Istedenfor at identiteten påtvinges individet fra omgivelser eller arvematerialet, skapes identiteten i en prosess der individet aktivt prøver ut sin identitet mot omgivelser og også de biologiske forutsetninger. Avhengig av omgivelsenes og forutsetningenes respons, endres identiteten, men uten at den er fullstendig determinert av disse. Det viktige er først og fremst individets eget unike bidrag.

Utviklingen av kjønnsroller må også sees i lys av dette: Ikke som arv, ikke som miljø, men som et samspill mellom enkeltindividet og dets situasjon, som videre får konsekvenser på det samfunnsmessige plan. Videre er ikke arv og miljø distinkte størrelser, men ledd i den samme evolusjonsprosess der individet inngår som en hovedaktør.

Radikal pasifisme

Pasifismens grunnlag kan formuleres på følgende måte: Lykkelige mennesker går ikke til krig. Denne sannhet rommer hele pasifismens vesen og utgjør dens eksistensbetingelse. Formuleringen betegner de sider ved menneskenaturen som gjør freden oppnåelig, selv bare i korte perioder, og åpner for håpet om den langvarige fred. Krigens offer kan kun forsvares ved å henvise til freden, men fredens grunnlag er en setning som fornekter krigen. Dette er pasifismens grunnlag.

Fra pasifismen, som altså beror på denne fundamentale sannhet, kan vi videre utlede følgende teser:

• Fred kan aldri sikres med våpen i hånd

• Krigens eneste forsvar er motpartens totale tilintetgjørelse.

Det siste punkt utgår fra det faktum at man ikke kan føre krig alene: Krigens offer medfører ytterligere lidelse, og gjør som sådan freden enda fjernere, men idet den ene part ikke lenger er i stand til å krige, vil krigens eksistensvilkår være borte. Men som et menneske gjerne kjemper enda hardere etter å ha brukket armen, vil krigen øke i intensitet inntil den ene part ikke har krefter til å kjempe mer.

Kritikere av den radikale pasifisme vil først henvise til historien: Der, mener de, finnes det eksempler på at krigen har brakt med seg fred. Til disse vil jeg påpeke at der for hvert slikt eksempel, finnes ti der krigen ikke har brakt annet enn mer krig. Idet vi inntar pasifismens grunnholdning om at lykkelige mennesker ikke går til krig, er det heller ikke så rart at fred kan følge krig: Etter galskapen har herjet fritt går man ganske enkelt tilbake til naturtilstanden. Det beste eksempel på hvorledes krigens offer leder til enda større offer, er sammenhengen mellom første og andre verdenskrig. Ukjent med pasifismens hovedteser, satte ikke vestmaktene inn nådestøtet mot Tyskland, men lot det sakte forblø på slagmarken, før det fra blodet reiste seg, villere og galere enn noensinne.

I dagens samfunn er denne kunnskap sentral: Kriger føres ikke lenger på slagmarken og i skyttergravene, men i byer og huler. Dagens kriger føres alle på geriljavis. Soldatene rekrutteres direkte fra en alltid økende befolkning, og der finnes intet sentralt organ. Følgelig er fiendens totale tilintetgjørelse en umulighet, og ”forsvarskrigens” tid er forbi. Moderne kriger er kun en utveksling av menneskeliv, der den pengemessig overlegne parts soldater står høyere i kurs. Det som man i fortiden misforsto som en vunnet krig, er i dag en umulighet. I soppskyens og internasjonaliseringens skygge vil en ”krig mellom likemenn” aldri finne sted. I en slik situasjon er pasifismen desto mer nødvendig.

Til slutt er den historiske ramme rundt krigen endret. Verdensborgerskapet er et faktum, og for verdensborgeren fortoner krigen seg fjernt og upersonlig, kanskje det skumleste trekk ved vår moderne eksistens. Den nasjonale enhet er visket ut, og det nasjonale eller ideologiske bakgrunnsteppe som forhistoriens masseslakt utspilte seg på, er revet bort. I sin nakenhet er den moderne krig intet annet enn et makabert lystspill for sosiopater og verdensfjerne politikere. Idet selv illusjonene forhistoriens kriger var pyntet med fjernes, er alt som blir igjen dødstall og tomme ord.

Allikevel er ikke pasifismens kritiker fornøyd: Han trekker frem menneskenaturen som pasifismens ankepunkt. Pasifisten trekker imidlertid frem den samme menneskenatur til inntekt for sin sak. Pasifismens kritiker snakker egoisme og gruppementalitet, men er ikke disse to størrelser til sist motstridende? La gå at mennesket er egoistisk, men vil ikke mennesket i sin egoisme unngå å hate? Hat er en krevende følelse – det innebærer å kanalisere like mye av sine krefter i destruktiv retning som nestekjærligheten gjør i konstruktiv. Det egoistiske mennesket hater ikke, men forholder seg likeglad til fiende som venn. Og når det gjelder gruppementalitet: Krever det ikke mer av mennesket å forholde seg til de nasjonale og ideologiske fraterniteter enn til de nære relasjoner til familie og venner? Idet den nasjonale enhet smuldrer bort, blir det desto vanskeligere, til vi igjen står igjen med det nærmeste og det fjerneste: Det individuelle, her også inkludert de aller nærmeste relasjoner, og det menneskelige og verdensomspennende. Hvilken plass har vel krigen og hatet for dette mennesket?

Denne diskusjonen tjener bare til å understreke det forhold som burde vært åpenbart for ethvert statsoverhode: I den moderne tidsalder er intet fjernere for mennesket enn krigen; vi hater våre fiender like lite som vi elsker våre soldater. Vi regner dem som lite annet enn brikker i et storpolitisk spill, der statsmenn skal prøve ut hverandres lederegenskaper og handlekraft. Denne situasjon belyser krigens usmykkede absurditet, og burde tjene som det fellende bevis mot krigføringen som sådan. Allikevel aksepterer vi det når våre politikere reduserer mennesker til oppfylling av multilaterale forpliktelser. Imens forteller vi hverandre de samme gamle, utvaskede løgner, som vi ikke en gang tror på selv. Pasifismen burde vært den naturlige reaksjon på vår situasjon, men vi våger ikke å ta spranget. Den temming av pasjoner som burde åpnet for det pasifistiske verdenssamfunn, har isteden frarøvet oss vår vilje til å handle.

I dette lys er ikke pasifismen en idealists ønskedrøm, men et produkt av de realiteter som preger det moderne samfunn. Pasifismen har alltid vært en nødvendighet, men i dag er dette faktum åpenbart for enhver som velger å åpne sine øyne.

Ikke helt fornøyd med denne analyse av moderne krigføringen, velger pasifismens kritiker å angripe pasifismens evige karakter: Hvordan kan en pasifistisk nasjon forsvare seg mot en ikke-pasifistisk okkupasjonsmakt? Svaret er: Ved å være uregjerlig. Der den krigførende nasjon baserer seg på en fullkommen autoritær tankegang, vil den pasifistiske basere seg på en fullkommen anti-autoritær tankegang. En okkupasjonsmakt forventer disiplin så vel fra sine fiender som sine soldater, og spiller følgelig fallitt i møte med den pasifistiske nasjon. Det ikke-voldelige, udisiplinerte opprør trenger ingen ledelse, og kan følgelig ikke knuses. I møte med fredens armé – mennesker villige til å dø for freden ved sin uregjerlighet – har en disiplinbasert hær intet å stille opp med. Det anti-autoritære tankegods vil uvilkårlig spres gjennom okkupasjonsmaktens rekker, og slik decimere den.

Fra den teoretiske begrunnelse for pasifismens nødvendighet, går vi videre til å fremme de praktiske konsekvenser av denne. Det oppsummeres i følgende to punkter:

1. All våpenproduksjon innenfor den politiske enhets jurisdiksjon må opphøre. Kjøp og salg av våpen fra/til andre politiske enheter bør regnes som illegal virksomhet, og motvirkes.

2. Landets forsvarsvesen må bygges ned. Uniformer og våpen må brennes. Militær eksersis og andre autoritetsfremmende aktiviteter må opphøre. Isteden kan man legge opp til at ungdommer frivillig kan melde seg til human tjeneste, og slik tilegne seg ferdigheter som i dag oppøves under militærtjeneste. Her inngår livredning, selvstendighet, orientering samt en del sosial erfaring som kan hjelpe en i ens omgang med mennesker og samfunnet senere. For den teoretisk orienterte kan den humane tjeneste tilby gratis opplæring i språk, kultur og historie, og slik fremme diplomatisk virksomhet.

   
   

Om det er snakk om multilaterale forsvarsavtaler, kan en slik omlegging forsvares innenfor avtalen ved å henvise til en ny forståelse av ”forsvar”, basert på de pasifistiske prinsipper skissert ovenfor. Dermed finnes det ikke juridisk hjemmel til å rette økonomiske sanksjoner mot den avvikende, pasifistiske stat, selv om denne stat velger, mot bedre vitende, å opprettholde forsvarsavtalene.

For revolusjonær feminisme

I disse dager snakkes det om kulturkamp i Morgenbladet; 1968-generasjonens kulturelle hegemoni skal bekjempes med biologiske og essensialistiske argumenter. Dessverre er den offentlige debatt på ingen måte utrustet til denne kampen. ”Ismenes død” har skapt et intellektuelt vakuum i den norske offentlighet, og den offentlige debatt har fullstendig koagulert. Dette medfører at sentrale spørsmål ikke blir reist.

Et av disse spørsmål er knyttet til vår forståelse av kjønnsbegrepet, men dette kan generaliseres til hvorvidt vi ønsker å tillate essensialismen i vår verdensanskuelse: Skal et menneske bli sett på som et produkt av de rent kulturelle betingelser, eller har individet en kjerne som er mer grunnleggende enn kultur, enten denne er biologisk eller åndelig fundert? Er mennesket en løk eller en nøtt?

Her ønsker jeg å dra frem disse spørsmåls betydning for formuleringen av et feministisk prosjekt. Det er nemlig klart at ethvert prosjekt av en slik art, må ha klart hvorledes man ønsker å definere kjønnsbegrepet: Er kjønn kun en rolle, utelukkende styrt av de rådende samfunnsforhold, der gjennom årene har lagt for mye vekt på hvorvidt et menneske har et Y-kromosom eller ikke? Eller er kjønn mer grunnleggende enn som så, så grunnleggende at det snarere er kulturen som er kjønnslig fundert, enn det er kjønnet som er kulturelt definert?

For feminismens del blir dette sentralt i den videre diskusjonen om hvordan kvinnens emansipasjon skal gjennomføres. Er det androgyne samfunn den eneste garantisten for kvinnefrigjøringen, og er et slikt samfunn i det hele tatt ønskelig? Eller bør vi akseptere eksistensen av to – eller flere – kjønn, og heller forsøke å rette opp den skjeve maktfordelingen der hersker mellom dem?

I dag ser det ut til at man tar de herskende maktstrukturer for gitt, slik at feminismen prosjekt reduseres til å be kvinnen tilpasse seg systemet, og ikke systemet kvinnen. Uten videre protester proklameres det at kvinnefrigjøringen består i at kvinner skal inkorporeres i et system som i aller høyeste grad er basert på mannlige idealer, i den grad der finnes slike.

Her kommer altså forståelsen av kjønnsbegrepet inn. Om man forfekter eksistensen av det ”kvinnelige” og det ”mannlige”, vil det androgyne samfunn bli en umulighet. Det androgyne samfunn innebærer nemlig at vi har definert bort kjønnet, noe som i en kjønnet virkelighet kun kan gjennomføres ved å definere det ene kjønnet som normen, og det andre som unntaket. Valget av norm og unntak vil sannsynligvis være fundert i de allerede etablerte maktstrukturer, og vi får et samfunn der den kjønnlige undertrykkingen går så langt at det ene kjønnet bukker under.

Om vi derimot velger å hevde at kjønnet aldri har eksistert, får vi ikke det samme problemet. Her blir kjønnet kun en kulturelt betinget rolle, som muligens kan føles meget reell, men som man ikke trenger å ta spesielle hensyn til ved kulturelle omlegginger. En endring i samfunnets syn på kjønn vil da føre til en endring i kjønnet selv, slik at disse størrelser til enhver tid bekrefter hverandre. Dermed spiller det ingen rolle om kvinnen tar på seg en rolle som tidligere har vært definert som en mannsrolle, idet hun bytter ut kjolen med dress og hårspennen med slips. Tross alt finnes heller ikke mannsrollen lenger, og vi har utviklet et mer inkluderende samfunn, i den grad samfunnets verdier interneres i samfunnets befolkning.

Problemet med en slik relativisme, er at den umuliggjør argumentasjon for hvorfor den kvinnelige emansipasjon er nødvendig, noe som følgelig undergraver hele det feministiske prosjekt. Nå kan det hende der finnes argumentasjonsrekker som fjerner denne problemstillingen, og nettopp derfor vil en debatt rundt disse spørsmål være interessant. Videre i teksten vil vi imidlertid ikke ta hensyn til slike mulige innvendinger.

Dagens godtkjøpsfeminisme kan derfor utelukkende forsvares idet man postulerer systemets uunnværlighet. Da argumenterer de også for at det er foretrukket å forkaste kvinneligheten fremfor å forkaste, eller i det minste endre, systemet. Dette er i beste fall en veldig forkrøplet form for feminisme.

Problemet oppstår idet man hindres i å løfte blikket høyere enn de nåværende maktstrukturer. Dermed kan man lett lures til å tro at urettferdigheten ligger i at en annen gruppe mennesker hersker innen den gjeldende maktstruktur, og at frigjøringen ligger i å tilegne seg selv like mye makt. Dette målet blir så sentralt at man tillater seg å gjøre store innrømmelser for å oppnå det, også når dette innebærer å kle seg i de herskendes garderobe. Parallellen med grisene fra Animal Farm er slående. Resultatet blir at den gruppen som skulle frigjøres slutter å eksitere, uten at urettferdigheten i maktstrukturene har blitt bekjempet.

Dette bør vi ha i tankene før vi lister opp målet om at minst 40% av norske lederstillinger skal innehas av kvinner som et eksplisitt feministisk mål. I tillegg er det betenkelig at tidligere tiders symboler for det kvinnelige i dag regnes som et produkt av mannsverdenes undertrykkelse av kvinnen. Idet vi hevder at kvinnen ikke er kvinnelig, støtter vi et samfunn skapt av menn på mannlige verdier, stikk i strid med hva som burde være feminismen målsetning.

Vi må være ærlige om det systemet vi faktisk lever i: Idet man sier at ”En kvinne er like mye i stand til å fungere innenfor en lederrolle som noen mann kan være”, sier vi egentlig bare ”en kvinne er i stand til å være like kald og kynisk som noen mann”, for vi lever i et system basert på iskald kynisme. Markedet er basert på konkurranse, det vil si viljen til å tråkke andre mennesker ned. Her reises et nytt spørsmål: Ønsker vi virkelig dette av og for kvinnen? Ønsker vi å regne verdier som mykhet og varme for mindreverdige i møtet med mannsverdenens effektivitetsideal? Ønsker vi å frarøve kvinnen hennes kvinnelighet, som er hennes helt unike bidrag til samfunnet?

Sann feminisme er en forkjemper for kvinnelighet. I steden for å kjempe for at kvinnen lettere skal tilpasses mannssamfunnet, kjemper den for at mannssamfunnet skal tilpasses kvinnen. Vi lever under maktstrukturer som er grunnleggende urettferdige i sine ensidige idealer. Feminismen må søke å endre disse maktstrukturer. Følgelig er den eneste sanne feminisme den revolusjonære feminisme.

Effektivitet, normalitet og diagnoser

Jeg ønsker med denne teksten å forsvare journalist Skrettings budskap i kommentaren ”Diagnosesamfunnet” mot en del av angrepene fra professor Tor K. Larsen. Jeg føler vel at Skretting har klart å løsrive seg fra samfunnets sykdomsforståelse, og er følgelig i stand til å se ”diagnosen” i en større sammenheng enn professor Larsen.

Med sin utdannelse innen faget, har nok Larsen et temmelig klart bilde av hva en sykdom er. Faktum er imidlertid at en god definisjon av begrepet ”sykdom” er umulig å finne, om ordet skal kunne favne så bredt slik at alt som i dag regnes som sykdommer faller under denne paraplyen. Det beste er muligens: ”En sykdom er en tilstand ved mennesket som setter det ute av stand til å fungere (normalt) i samfunnet”. Jeg har her satt ”normalt” i parentes, idet å fungere normalt i dagens samfunn nærmest er ensbetydende med i det hele tatt å fungere. Dette er en av årsakene til at det Skretting omtaler som ”Diagnosesamfunnet” har blitt til.

Effektivitetsidealet står sterkt i det moderne samfunn, og det samme gjør idealet ”vinning”. Om vi trekker inn langsiktighet vil disse to idealer måtte avpasse hverandre, idet overdreven effektivitet kan medføre tap på lengre sikt. Men allikevel er det vedtatt at en handling skal medføre avkastning, og denne avkastningen skal være størst mulig i forhold til handlingen. Verdiene i samfunnet måles videre opp mot dette, og her er det altså de materielle, økonomiske verdier det er snakk om. I et slikt samfunn er det tvingende nødvendig også å fremholde normaliteten som et ideal, ettersom størst mulig effektivitet kun kan oppnåes om færrest mulig handlinger er nødvendige for å gi samme resultat. Jo bredere et incentiv favner, jo mer effektivt er det.

Normalitetsidealet i dagens samfunn er nettopp et ideal; det utgår ikke lenger av den matematiske termen ”normal”, det vil si gjennomsnittelig, men er den mennesketypen som er mest mulig i tråd med samfunnets øvrige struktur. Følgelig kan man med rette si at ingen mennesker er født normale, det er noe de gjøres til. Samfunnet gjør sitt beste for å tilpasse menneskene strukturen.

Problemene oppstår idet noen mennesker er vanskeligere å tilpasse enn andre; deres særpreg er så markante at de ikke kan tilpasses strukturen på vanlig måte. Disse menneskene får vite at de har en ”diagnose”, som altså betegner en ”sykdom” som setter dem ute av stand til å samvirke med samfunnet på ”normal” måte. Heldigvis finnes der medisiner som kan ”kurere” eller i det minste motvirke ”sykdommen”, og sådan gjøre en til en effektiv drone – unnskyld – samfunnsborger. Jo mer effektivt et samfunn er, jo mer normale må vi være, jo flere faller utenfor og jo flere diagnoser må vi stille. Det er denne trenden Skretting konstaterer med samfunnsdiagnosen ”Diagnosesamfunnet”, og den må regnes som et produkt av samfunnsutviklingen så vel som utviklingen innen legevitenskapen.

Hva professor Larsen betegner som behandling, og som han bruker som et argument for nødvendigheten av diagnoser, kan – sett i et større perspektiv – være å forsøke å tvinge en rund kloss ned i et firkantet hull. Det er gitt på forhånd at det er mennesket det er noe galt med, ettersom det jo er det som ikke er i stand til å tilpasse seg. Dette er utvilsomt vondt i et samfunn der ens verdi måles mot normalitetsidealet, og en ”behandling” kan følgelig gjøre at man føler seg friskere og sunnere. Dette blir imidlertid som å forsake tenkeevnen fordi det gjør vondt å tenke på døden.

I ”Diagnosesamfunnet” er de fleste nyttige idioter, og de som ikke er det, må enten behandles eller sperres inne, alt ettersom. Nå slipper vi imidlertid å sperre inne så mange av denne typen anderledestenkende, idet samfunnet har utviklet gode teknikker for å tie dem i hjel. Eller dope dem ned – alt etter hva som gjør dem til fungerende borgere.

Etter denne ramsen med Huxleyske og Bjørneboeske poenger, burde jeg kanskje foreta litt av denne sosialprostitusjonen som jo er ufattelig populær for tiden, både for å nyansere, og gi teksten litt tyngde: Selv har jeg blitt gitt diagnosen Aspergers syndrom, noe jeg også er meget stolt av, med tanke på hvilket celebert selskap det setter meg i. Dette brakte med seg en rekke goder; jeg fikk datamaskin fem år før bruk av PC ble vanlig praksis på norske skoler, samt en hjelpelærer som ikke hadde noe imot å bruke tid på å høre meg fabulere om tidsreiser, Nobelpriser og professorater. I ettertid stiller jeg meg imidlertid spørsmålet: Var diagnosen nødvendig for å etterfølge mine behov? Ville det ikke holdt å vurdere hvilke behov dette var, og deretter forsøkt å følge meg opp så godt som mulig? Det siste krever imidlertid mer av samfunnet, og hvilke forventninger samfunnet stiller dets innbyggere. Og Gud vet at det absolutt siste vi vil ha er forandring.

Jeg er ikke blind for at diagnoser i visse tilfeller er nødvendige, og kan føre til behandling som forbedrer ens generelle livskvalitet som menneske. Men i ”Diagnosesamfunnet” er ikke alle diagnoser av det gode: Vi diagnostiserer sykdommer som burde blitt regnet som en frisk manns symptomer på et sykt samfunn.

Protestpolitikkens død

Høyre-folket har rett: 1. mai har utspilt sin rolle. Selvsagt skyldes ikke dette at dagen selv ikke er viktig; at velstanden og utviklingen innenfor den vestlige verden har etterlatt arbeiderbevegelsen uten felles kampsaker. Snarere skyldes det at dagen – i likhet med venstresiden for øvrig – har degenerert. Fra å være kampdagen for samfunnets radikale motkrefter, har dagen blitt gjort til en mulighet for selvtilfreds navlebeskuelse for en venstreside som har henfalt til konservativisme og bakstreveri.

Vi lever i en tid der den ekstreme høyreside har tatt monopol på radikalismen; vi lever i en tid der den ekstreme høyreside i fullt alvor kan fremstille seg selv som motkulturen. Faktum er selvsagt at høyresiden i så høyeste grad er en representant for den rådende tendens i samfunnet – pengemakt og forbrukerkultur – men likevel ter den seg som den klassiske ”underdog”, som enhver har sympati for. Tilsvarende finner vi ikke på venstresiden – protestpolitikken er her lagt død.

Spørsmålet er hva der er årsaken til denne altfor tidlige bortgang. Hvorfor har venstresiden valgt å vise sin fortid ryggen, når det jo er så åpenbart at folket søker protest-bevegelser som kan gi det en identitet og en hensikt? Svaret synes å ligge i de store ideenes død – de ideer som transcenderte praktiske formål, men ordnet tilværelsen i et system som for den berørte virket så selvinnlysende at der nærmest var ens moralske plikt å slåss for dem. I ungdommelighetens rus vek all pragmatisme for ideenes budskap og moralske imperativ, og samlet kunne disse ideer virke som en motkultur, idet man innenfor disse hadde et språk som åpnet for gyldig kritikk av det rådende system.

I dag regnes slike ideer for juvenile og tåpelige – historien har vist at det eneste som slår gjennom er det pragmatiske forhold til et samfunn som uansett følger den naturlige evolusjon. Her ligger også nøkkelen til å forstå hvorfor høyre-siden er i stand til å profilere seg som protest-bevegelser – deres resonnementer føres til enhver tid innenfor det gjeldende system, så disse slipper å skape transcenderende idealer for å formulere en gyldig kritikk – deres kritikk ligger alt i systemet selv. Venstresiden er derimot forvist til å regjere det system de en gang kjempet mot, uten de ideer som før inspirerte deres innsats, og følgelig uten egentlig mening i sin tilværelse. Henfallet er uvilkårlig.

Der finnes følgelig ingen egentlig høyrebølge. Høyresidens vekst på bekostning av reformsosialistiske og sosialdemokratiske partier, skyldes ingen faktisk høyredrening i folks tankegods, men den samme postmoderne desillusjonisme som forpester vår kultur forøvrig, og gjør kunsten til kulturens støttespiller snarere enn dens verste fiende. Venstresidens talsmenn tror ikke lenger på hva de selv sier, og deres budskap blir følgelig hult og tomt, på samme måte som en kunst i kulturens tjeneste blir innholdsløs. Høyresiden er imidlertid i stand til å identifisere seg med kulturen, og fyller sine ord med innhold og liv. Derfor vinner de også tiltro blant befolkningen; det handler om å tro.

I Dostojevskijs «De Besatte» forteller Sjatov hvorledes intet folk har en større oppgave enn å søke sin gud, og ethvert folk som fornekter eller nedgraderer sin gud imøte med andre folks guddommer, vil oppløses og bli borte. På samme måte svinner dagens venstreside hen idet de fornekter sine guddommer. Folket, i sin evige søken etter en gud, fornekter så venstresiden, og kjøpes av en «radikal» høyreside, som gir dem de enkle svar venstresiden har tatt avstand fra. Den radikale høyreside tror på Systemet, altså det faktisk bestående, og er derfor i stand til å presentere slike enkle svar. Venstresiden har aldri trodd på Systemet, men har i det postmoderne samfunn heller intet annet å tro på.

For en venstreside uten idealer, finnes der intet mål utover regjeringsmakten. En innbiller seg at endringer i samfunnet i beste fall kan skje gjennom reformer innenfor systemets egne premisser, og benekter følgelig noe mål høyere enn regjeringsmakten. Med dette benekter man også det historiske faktum at de store endringer i samfunnet har vært nedenfra-og-opp og ikke ovenfra-og-ned, altså i kamp mot myndighetene snarere enn i samarbeid med dem.

Når nå venstresiden står igjen uten idealer, finnes der intet grunnlag for å protestere mot egen regjering, mens for en sann venstrebevegelse, burde det faktum at regjeringen er en øvrighet vært årsak nok til å protestere og kritisere. Uten aktive konflikter størkner politikken, folkets engasjement svinner, og det er dette nyliberalistene profiterer på.

En slik ubalanse innenfor det politiske og kulturelle liv kan ikke fortsette; uten sterke meningsbrytninger spilles debatten i kun en retning, noe som er den sikreste vei mot totalitære regimer. Demokratiet kan kun opprettholdes ved at den radikale venstreside vekkes fra de døde for å stagge den radikale høyreside, og styrke folkets engasjement. Konflikt må ikke nødvendigvis vike for dialog der uenigheten er et faktum – folk må bli frekkere, slemmere og mer uhøflige. Kun slik kan vi dyrke det mangfold av motstridende idealer og utopier som er nødvendig for et godt demokrati. Slagordet må være: Radikalisme for radikalismens skyld.

Væpnet med en ny tiltro til de store ideer, kan venstresiden bringe 1. mai tilbake fra graven. Den kan stå som uttrykket for all kritikk mot både myndigheter og kultur, uansett hvor mangeartet denne kritikken er. Grunnlaget for et godt demokrati er tross alt ikke enigheten, men uenigheten, og når forandring nå engang er livets lodd, bør venstresiden sørge for at denne forandringen er til det bedre.

Det viktigste blir imidlertid å fjerne oss fra vår «vitenskaplige», realistiske, pragmatiske og snusfornuftige livsholdning, og åpne opp for drømmene, idealene og utopiene. Mulig er det naivt å tro på en utopi, men selv har jeg ingen interesse av å tro på noe mindre.

En ung manns tale

Det eneste man virkelig burde lære på en skole, kunne samles i ett eneste ord som elevene kunne ta med seg: Gå ut og sett hele verden på hodet. 

Jens Bjørneboe lar her sitt alter ego uttrykke en sannhet som idag burde vært brent inn i treverket på hver eneste skolepult.

Anarkososialisten Bjørneboe hørte egentlig ikke femtitallet til – hans vesen og hans ånd tilhører sektiåttergenerasjonen, og ganske riktig var det i de radikale syttiårene han hadde sin blomstringstid – dessverre avblomstret han så altfor tidlig. Denne teksten handler imidlertid ikke om Bjørneboe, men snarere hans livsanskuelse, og mangelen på lignende tendenser i dag.

Sekstiåttergenerasjonen står i dag som et intermezzo mellom et liv i soppskyens skygge, og et liv i postmodernismens anti-intellektuelle resignasjon; sekstiåttergenerasjonen var progressiv og optimistisk – dens forutsetning var en sterk tro på at forandring var mulig, og at man gjennom felles innsats kunne påvirke hvilken vei utviklingen skulle ta.

Om sektiåtterne i det hele tatt klarte å forandre samfunnet, er heller usikkert; høyrebølgen og postmodernismen skulle snart vise seg å utslette sekstiåtternes tankegods, eller i hvert fall undertrykke det. Det som imidlertid ikke ble utslettet var sekstiåtterne selv, og de sikret seg stillinger innen akademia som etterhvert skulle gi dem et hegemoni.

Det er dette hegemoniet som utfordres i dag, da sekstiåttergenerasjonen etter hvert avløses av jappismens barn. Men slik må det nå engang være. Det som imidlertid er bekymringsfullt, er den manglende motkulturen blandt dagens unge; det er ikke en ny sekstiåttergenerasjon som trer inn i studentenes rekker, på vei mot Parnasset. Tvert imot: Mens jappegenerasjonen sikrer seg hegemoniet, viderefører dagens unge en livsstil som ikke utgjør annet enn en modifikasjon av jappismens verdensanskuelse.

Vi mangler kort og godt et ungdomsopprør – et opprør som ikke bare markerer ungdommens forakt for foreldregenerasjonen, men som også markerer et klart brudd med foreldregenerasjonens tenkemåte. Når jeg selv engang tilhører denne kaffe- og kakegenerasjon av bortskjemte snørrunger, så fortviler jeg allikevel over situasjonen, og spør meg selv hvorfor det har blitt slik.

Sålangt er min beste forklaring at vi omtrent ikke får lov til å være ungdommer lenger; vi taes allerede i femtenårsalderen opp i de voksnes rekker, idet vi møter på voksenhetens to fremste representanter – jobben og skatten. Årsaken til at vi en gang hadde en sekstiåttergenerasjon, var blandt annet at samfunnet opplevde en eksplosjon av mennesker som på alle måter falt inn under kategorien «student» - mennesker med mye fritid og lite ansvar, som på universitetene fikk anledning til å komme i sammen og utveksle tanker, uten at tankenes innhold kunne risikere å få dem utstøtt som avvikere.

Når kapitalmaktene nå engang har gjort ungdommen til en forbrukergruppe på lik linje med voksne, blir det stadig vanskeligere å være en student i ordets rette forstand – for å kunne etterleve stadig økt forbrukspress, tvinges vi ungdommer til å gå inn i arbeidernes rekker, og således oppgi vår ungdom. Vi lærer å tjene et system vi – i kraft av vår ungdom – burde tatt avstand fra. Motkulturen kveles.

Videre kan hevde at postmodernismens intellektuelle dominans tjener dette systemet ved å effektivt dekonstruere alle progressive tanker til et sett av kulturelle innflytelser, der enhver tro på disse tanker nødvendigvis uttrykker en form for etnosentrisme. Det er vanskelig å kjempe for rett og galt i en verden der rett og galt er relative – gjerne kulturelt betingede – størrelser. Det postmoderne samfunn markerer kulturens endelikt, slik postmodernismen markerer filosofiens.

Nå skal det sies at ungdommen nok ikke bygger sin levemåte på slike refleksjoner, men det er likevel hjemmel for å hevde at disse tanker virker på oss rent indirekte, gjennom det vi leser, ser eller hører. Spesielt integreringsdebatten fylles av denne problematikken, og ungdom leser aviser. Å kunngjøre ens tiltro til bestemte idealer, er i hvert fall en utrygg affære.

Dertil har vi janteloven, som trass i sin sterke kontrast til postmodernismen, fortsetter å virke i store deler av samfunnet. Den virker som et særdeles godt hinder for plagsomme, opprørske røster. Selv om den ikke selv bidrar til å skape de normer jeg selv finner fordervelige, hindrer den meg og mine i å uttrykke oss så skarpt og så direkte som vi engang skulle ønsket. Trusselen om å falle utenfor samfunnet er alltid overhengende.

Voksne lesere av denne tekst vil muligens undres over hvorfor det nå skal være så viktig at de erketypiske ungdomsidealer blir fremhevet som verdt å kjempe for. Er det ikke like greit om ungdommen venter til de får mer kjøtt på benene – såkalt livserfaring – før de begynner å uttale seg om stort? Dessverre er det en uheldig bivirkning ved å vokse opp: Man blir tilpasset; man lærer å finne situasjonen komfortabel. De progressive kreftene vi finner blant ungdommen, blir vannet med økt ”livserfaring”. Men det er ikke dermed sagt at samfunnet ikke kan ha godt av forandring.

Problemet må sies å være evig – allerede Alexander Kielland skriver om det i novellen «En middag»: På tross av alle lovprisninger av ungdommen, er studentens far ytterst konservativ og reaksjonær. Og på tross av alle sine løfter om et liv i sannhet, ender studenten opp som sin far. Men selv om dette enda gjelder, så er dagens situasjon ny – studenten vil få anledning til å være student mye lenger, og ungdommen utgjør selv en ressurssterk og anseelig gruppe blandt befolkningen. Derfor er det også viktig at vi får utnytte dette, ved å tillate oss selv å være ungdom.

Når vi dag vandrer mellom byen og universitetet, og speider utover dagens ungdomsflokk, tar vi oss selv i å spørre: Hvor tok opprøret veien? Jeg oppfordrer samfunnet til å se til ungdommen, og la dem vite at de er vårt eneste håp i en tid preget av kriser og stagnasjon.