For revolusjonær feminisme

I disse dager snakkes det om kulturkamp i Morgenbladet; 1968-generasjonens kulturelle hegemoni skal bekjempes med biologiske og essensialistiske argumenter. Dessverre er den offentlige debatt på ingen måte utrustet til denne kampen. ”Ismenes død” har skapt et intellektuelt vakuum i den norske offentlighet, og den offentlige debatt har fullstendig koagulert. Dette medfører at sentrale spørsmål ikke blir reist.

Et av disse spørsmål er knyttet til vår forståelse av kjønnsbegrepet, men dette kan generaliseres til hvorvidt vi ønsker å tillate essensialismen i vår verdensanskuelse: Skal et menneske bli sett på som et produkt av de rent kulturelle betingelser, eller har individet en kjerne som er mer grunnleggende enn kultur, enten denne er biologisk eller åndelig fundert? Er mennesket en løk eller en nøtt?

Her ønsker jeg å dra frem disse spørsmåls betydning for formuleringen av et feministisk prosjekt. Det er nemlig klart at ethvert prosjekt av en slik art, må ha klart hvorledes man ønsker å definere kjønnsbegrepet: Er kjønn kun en rolle, utelukkende styrt av de rådende samfunnsforhold, der gjennom årene har lagt for mye vekt på hvorvidt et menneske har et Y-kromosom eller ikke? Eller er kjønn mer grunnleggende enn som så, så grunnleggende at det snarere er kulturen som er kjønnslig fundert, enn det er kjønnet som er kulturelt definert?

For feminismens del blir dette sentralt i den videre diskusjonen om hvordan kvinnens emansipasjon skal gjennomføres. Er det androgyne samfunn den eneste garantisten for kvinnefrigjøringen, og er et slikt samfunn i det hele tatt ønskelig? Eller bør vi akseptere eksistensen av to – eller flere – kjønn, og heller forsøke å rette opp den skjeve maktfordelingen der hersker mellom dem?

I dag ser det ut til at man tar de herskende maktstrukturer for gitt, slik at feminismen prosjekt reduseres til å be kvinnen tilpasse seg systemet, og ikke systemet kvinnen. Uten videre protester proklameres det at kvinnefrigjøringen består i at kvinner skal inkorporeres i et system som i aller høyeste grad er basert på mannlige idealer, i den grad der finnes slike.

Her kommer altså forståelsen av kjønnsbegrepet inn. Om man forfekter eksistensen av det ”kvinnelige” og det ”mannlige”, vil det androgyne samfunn bli en umulighet. Det androgyne samfunn innebærer nemlig at vi har definert bort kjønnet, noe som i en kjønnet virkelighet kun kan gjennomføres ved å definere det ene kjønnet som normen, og det andre som unntaket. Valget av norm og unntak vil sannsynligvis være fundert i de allerede etablerte maktstrukturer, og vi får et samfunn der den kjønnlige undertrykkingen går så langt at det ene kjønnet bukker under.

Om vi derimot velger å hevde at kjønnet aldri har eksistert, får vi ikke det samme problemet. Her blir kjønnet kun en kulturelt betinget rolle, som muligens kan føles meget reell, men som man ikke trenger å ta spesielle hensyn til ved kulturelle omlegginger. En endring i samfunnets syn på kjønn vil da føre til en endring i kjønnet selv, slik at disse størrelser til enhver tid bekrefter hverandre. Dermed spiller det ingen rolle om kvinnen tar på seg en rolle som tidligere har vært definert som en mannsrolle, idet hun bytter ut kjolen med dress og hårspennen med slips. Tross alt finnes heller ikke mannsrollen lenger, og vi har utviklet et mer inkluderende samfunn, i den grad samfunnets verdier interneres i samfunnets befolkning.

Problemet med en slik relativisme, er at den umuliggjør argumentasjon for hvorfor den kvinnelige emansipasjon er nødvendig, noe som følgelig undergraver hele det feministiske prosjekt. Nå kan det hende der finnes argumentasjonsrekker som fjerner denne problemstillingen, og nettopp derfor vil en debatt rundt disse spørsmål være interessant. Videre i teksten vil vi imidlertid ikke ta hensyn til slike mulige innvendinger.

Dagens godtkjøpsfeminisme kan derfor utelukkende forsvares idet man postulerer systemets uunnværlighet. Da argumenterer de også for at det er foretrukket å forkaste kvinneligheten fremfor å forkaste, eller i det minste endre, systemet. Dette er i beste fall en veldig forkrøplet form for feminisme.

Problemet oppstår idet man hindres i å løfte blikket høyere enn de nåværende maktstrukturer. Dermed kan man lett lures til å tro at urettferdigheten ligger i at en annen gruppe mennesker hersker innen den gjeldende maktstruktur, og at frigjøringen ligger i å tilegne seg selv like mye makt. Dette målet blir så sentralt at man tillater seg å gjøre store innrømmelser for å oppnå det, også når dette innebærer å kle seg i de herskendes garderobe. Parallellen med grisene fra Animal Farm er slående. Resultatet blir at den gruppen som skulle frigjøres slutter å eksitere, uten at urettferdigheten i maktstrukturene har blitt bekjempet.

Dette bør vi ha i tankene før vi lister opp målet om at minst 40% av norske lederstillinger skal innehas av kvinner som et eksplisitt feministisk mål. I tillegg er det betenkelig at tidligere tiders symboler for det kvinnelige i dag regnes som et produkt av mannsverdenes undertrykkelse av kvinnen. Idet vi hevder at kvinnen ikke er kvinnelig, støtter vi et samfunn skapt av menn på mannlige verdier, stikk i strid med hva som burde være feminismen målsetning.

Vi må være ærlige om det systemet vi faktisk lever i: Idet man sier at ”En kvinne er like mye i stand til å fungere innenfor en lederrolle som noen mann kan være”, sier vi egentlig bare ”en kvinne er i stand til å være like kald og kynisk som noen mann”, for vi lever i et system basert på iskald kynisme. Markedet er basert på konkurranse, det vil si viljen til å tråkke andre mennesker ned. Her reises et nytt spørsmål: Ønsker vi virkelig dette av og for kvinnen? Ønsker vi å regne verdier som mykhet og varme for mindreverdige i møtet med mannsverdenens effektivitetsideal? Ønsker vi å frarøve kvinnen hennes kvinnelighet, som er hennes helt unike bidrag til samfunnet?

Sann feminisme er en forkjemper for kvinnelighet. I steden for å kjempe for at kvinnen lettere skal tilpasses mannssamfunnet, kjemper den for at mannssamfunnet skal tilpasses kvinnen. Vi lever under maktstrukturer som er grunnleggende urettferdige i sine ensidige idealer. Feminismen må søke å endre disse maktstrukturer. Følgelig er den eneste sanne feminisme den revolusjonære feminisme.