Effektivitet, normalitet og diagnoser

Jeg ønsker med denne teksten å forsvare journalist Skrettings budskap i kommentaren ”Diagnosesamfunnet” mot en del av angrepene fra professor Tor K. Larsen. Jeg føler vel at Skretting har klart å løsrive seg fra samfunnets sykdomsforståelse, og er følgelig i stand til å se ”diagnosen” i en større sammenheng enn professor Larsen.

Med sin utdannelse innen faget, har nok Larsen et temmelig klart bilde av hva en sykdom er. Faktum er imidlertid at en god definisjon av begrepet ”sykdom” er umulig å finne, om ordet skal kunne favne så bredt slik at alt som i dag regnes som sykdommer faller under denne paraplyen. Det beste er muligens: ”En sykdom er en tilstand ved mennesket som setter det ute av stand til å fungere (normalt) i samfunnet”. Jeg har her satt ”normalt” i parentes, idet å fungere normalt i dagens samfunn nærmest er ensbetydende med i det hele tatt å fungere. Dette er en av årsakene til at det Skretting omtaler som ”Diagnosesamfunnet” har blitt til.

Effektivitetsidealet står sterkt i det moderne samfunn, og det samme gjør idealet ”vinning”. Om vi trekker inn langsiktighet vil disse to idealer måtte avpasse hverandre, idet overdreven effektivitet kan medføre tap på lengre sikt. Men allikevel er det vedtatt at en handling skal medføre avkastning, og denne avkastningen skal være størst mulig i forhold til handlingen. Verdiene i samfunnet måles videre opp mot dette, og her er det altså de materielle, økonomiske verdier det er snakk om. I et slikt samfunn er det tvingende nødvendig også å fremholde normaliteten som et ideal, ettersom størst mulig effektivitet kun kan oppnåes om færrest mulig handlinger er nødvendige for å gi samme resultat. Jo bredere et incentiv favner, jo mer effektivt er det.

Normalitetsidealet i dagens samfunn er nettopp et ideal; det utgår ikke lenger av den matematiske termen ”normal”, det vil si gjennomsnittelig, men er den mennesketypen som er mest mulig i tråd med samfunnets øvrige struktur. Følgelig kan man med rette si at ingen mennesker er født normale, det er noe de gjøres til. Samfunnet gjør sitt beste for å tilpasse menneskene strukturen.

Problemene oppstår idet noen mennesker er vanskeligere å tilpasse enn andre; deres særpreg er så markante at de ikke kan tilpasses strukturen på vanlig måte. Disse menneskene får vite at de har en ”diagnose”, som altså betegner en ”sykdom” som setter dem ute av stand til å samvirke med samfunnet på ”normal” måte. Heldigvis finnes der medisiner som kan ”kurere” eller i det minste motvirke ”sykdommen”, og sådan gjøre en til en effektiv drone – unnskyld – samfunnsborger. Jo mer effektivt et samfunn er, jo mer normale må vi være, jo flere faller utenfor og jo flere diagnoser må vi stille. Det er denne trenden Skretting konstaterer med samfunnsdiagnosen ”Diagnosesamfunnet”, og den må regnes som et produkt av samfunnsutviklingen så vel som utviklingen innen legevitenskapen.

Hva professor Larsen betegner som behandling, og som han bruker som et argument for nødvendigheten av diagnoser, kan – sett i et større perspektiv – være å forsøke å tvinge en rund kloss ned i et firkantet hull. Det er gitt på forhånd at det er mennesket det er noe galt med, ettersom det jo er det som ikke er i stand til å tilpasse seg. Dette er utvilsomt vondt i et samfunn der ens verdi måles mot normalitetsidealet, og en ”behandling” kan følgelig gjøre at man føler seg friskere og sunnere. Dette blir imidlertid som å forsake tenkeevnen fordi det gjør vondt å tenke på døden.

I ”Diagnosesamfunnet” er de fleste nyttige idioter, og de som ikke er det, må enten behandles eller sperres inne, alt ettersom. Nå slipper vi imidlertid å sperre inne så mange av denne typen anderledestenkende, idet samfunnet har utviklet gode teknikker for å tie dem i hjel. Eller dope dem ned – alt etter hva som gjør dem til fungerende borgere.

Etter denne ramsen med Huxleyske og Bjørneboeske poenger, burde jeg kanskje foreta litt av denne sosialprostitusjonen som jo er ufattelig populær for tiden, både for å nyansere, og gi teksten litt tyngde: Selv har jeg blitt gitt diagnosen Aspergers syndrom, noe jeg også er meget stolt av, med tanke på hvilket celebert selskap det setter meg i. Dette brakte med seg en rekke goder; jeg fikk datamaskin fem år før bruk av PC ble vanlig praksis på norske skoler, samt en hjelpelærer som ikke hadde noe imot å bruke tid på å høre meg fabulere om tidsreiser, Nobelpriser og professorater. I ettertid stiller jeg meg imidlertid spørsmålet: Var diagnosen nødvendig for å etterfølge mine behov? Ville det ikke holdt å vurdere hvilke behov dette var, og deretter forsøkt å følge meg opp så godt som mulig? Det siste krever imidlertid mer av samfunnet, og hvilke forventninger samfunnet stiller dets innbyggere. Og Gud vet at det absolutt siste vi vil ha er forandring.

Jeg er ikke blind for at diagnoser i visse tilfeller er nødvendige, og kan føre til behandling som forbedrer ens generelle livskvalitet som menneske. Men i ”Diagnosesamfunnet” er ikke alle diagnoser av det gode: Vi diagnostiserer sykdommer som burde blitt regnet som en frisk manns symptomer på et sykt samfunn.