Protestpolitikkens død

Høyre-folket har rett: 1. mai har utspilt sin rolle. Selvsagt skyldes ikke dette at dagen selv ikke er viktig; at velstanden og utviklingen innenfor den vestlige verden har etterlatt arbeiderbevegelsen uten felles kampsaker. Snarere skyldes det at dagen – i likhet med venstresiden for øvrig – har degenerert. Fra å være kampdagen for samfunnets radikale motkrefter, har dagen blitt gjort til en mulighet for selvtilfreds navlebeskuelse for en venstreside som har henfalt til konservativisme og bakstreveri.

Vi lever i en tid der den ekstreme høyreside har tatt monopol på radikalismen; vi lever i en tid der den ekstreme høyreside i fullt alvor kan fremstille seg selv som motkulturen. Faktum er selvsagt at høyresiden i så høyeste grad er en representant for den rådende tendens i samfunnet – pengemakt og forbrukerkultur – men likevel ter den seg som den klassiske ”underdog”, som enhver har sympati for. Tilsvarende finner vi ikke på venstresiden – protestpolitikken er her lagt død.

Spørsmålet er hva der er årsaken til denne altfor tidlige bortgang. Hvorfor har venstresiden valgt å vise sin fortid ryggen, når det jo er så åpenbart at folket søker protest-bevegelser som kan gi det en identitet og en hensikt? Svaret synes å ligge i de store ideenes død – de ideer som transcenderte praktiske formål, men ordnet tilværelsen i et system som for den berørte virket så selvinnlysende at der nærmest var ens moralske plikt å slåss for dem. I ungdommelighetens rus vek all pragmatisme for ideenes budskap og moralske imperativ, og samlet kunne disse ideer virke som en motkultur, idet man innenfor disse hadde et språk som åpnet for gyldig kritikk av det rådende system.

I dag regnes slike ideer for juvenile og tåpelige – historien har vist at det eneste som slår gjennom er det pragmatiske forhold til et samfunn som uansett følger den naturlige evolusjon. Her ligger også nøkkelen til å forstå hvorfor høyre-siden er i stand til å profilere seg som protest-bevegelser – deres resonnementer føres til enhver tid innenfor det gjeldende system, så disse slipper å skape transcenderende idealer for å formulere en gyldig kritikk – deres kritikk ligger alt i systemet selv. Venstresiden er derimot forvist til å regjere det system de en gang kjempet mot, uten de ideer som før inspirerte deres innsats, og følgelig uten egentlig mening i sin tilværelse. Henfallet er uvilkårlig.

Der finnes følgelig ingen egentlig høyrebølge. Høyresidens vekst på bekostning av reformsosialistiske og sosialdemokratiske partier, skyldes ingen faktisk høyredrening i folks tankegods, men den samme postmoderne desillusjonisme som forpester vår kultur forøvrig, og gjør kunsten til kulturens støttespiller snarere enn dens verste fiende. Venstresidens talsmenn tror ikke lenger på hva de selv sier, og deres budskap blir følgelig hult og tomt, på samme måte som en kunst i kulturens tjeneste blir innholdsløs. Høyresiden er imidlertid i stand til å identifisere seg med kulturen, og fyller sine ord med innhold og liv. Derfor vinner de også tiltro blant befolkningen; det handler om å tro.

I Dostojevskijs «De Besatte» forteller Sjatov hvorledes intet folk har en større oppgave enn å søke sin gud, og ethvert folk som fornekter eller nedgraderer sin gud imøte med andre folks guddommer, vil oppløses og bli borte. På samme måte svinner dagens venstreside hen idet de fornekter sine guddommer. Folket, i sin evige søken etter en gud, fornekter så venstresiden, og kjøpes av en «radikal» høyreside, som gir dem de enkle svar venstresiden har tatt avstand fra. Den radikale høyreside tror på Systemet, altså det faktisk bestående, og er derfor i stand til å presentere slike enkle svar. Venstresiden har aldri trodd på Systemet, men har i det postmoderne samfunn heller intet annet å tro på.

For en venstreside uten idealer, finnes der intet mål utover regjeringsmakten. En innbiller seg at endringer i samfunnet i beste fall kan skje gjennom reformer innenfor systemets egne premisser, og benekter følgelig noe mål høyere enn regjeringsmakten. Med dette benekter man også det historiske faktum at de store endringer i samfunnet har vært nedenfra-og-opp og ikke ovenfra-og-ned, altså i kamp mot myndighetene snarere enn i samarbeid med dem.

Når nå venstresiden står igjen uten idealer, finnes der intet grunnlag for å protestere mot egen regjering, mens for en sann venstrebevegelse, burde det faktum at regjeringen er en øvrighet vært årsak nok til å protestere og kritisere. Uten aktive konflikter størkner politikken, folkets engasjement svinner, og det er dette nyliberalistene profiterer på.

En slik ubalanse innenfor det politiske og kulturelle liv kan ikke fortsette; uten sterke meningsbrytninger spilles debatten i kun en retning, noe som er den sikreste vei mot totalitære regimer. Demokratiet kan kun opprettholdes ved at den radikale venstreside vekkes fra de døde for å stagge den radikale høyreside, og styrke folkets engasjement. Konflikt må ikke nødvendigvis vike for dialog der uenigheten er et faktum – folk må bli frekkere, slemmere og mer uhøflige. Kun slik kan vi dyrke det mangfold av motstridende idealer og utopier som er nødvendig for et godt demokrati. Slagordet må være: Radikalisme for radikalismens skyld.

Væpnet med en ny tiltro til de store ideer, kan venstresiden bringe 1. mai tilbake fra graven. Den kan stå som uttrykket for all kritikk mot både myndigheter og kultur, uansett hvor mangeartet denne kritikken er. Grunnlaget for et godt demokrati er tross alt ikke enigheten, men uenigheten, og når forandring nå engang er livets lodd, bør venstresiden sørge for at denne forandringen er til det bedre.

Det viktigste blir imidlertid å fjerne oss fra vår «vitenskaplige», realistiske, pragmatiske og snusfornuftige livsholdning, og åpne opp for drømmene, idealene og utopiene. Mulig er det naivt å tro på en utopi, men selv har jeg ingen interesse av å tro på noe mindre.