En ung manns tale

Det eneste man virkelig burde lære på en skole, kunne samles i ett eneste ord som elevene kunne ta med seg: Gå ut og sett hele verden på hodet. 

Jens Bjørneboe lar her sitt alter ego uttrykke en sannhet som idag burde vært brent inn i treverket på hver eneste skolepult.

Anarkososialisten Bjørneboe hørte egentlig ikke femtitallet til – hans vesen og hans ånd tilhører sektiåttergenerasjonen, og ganske riktig var det i de radikale syttiårene han hadde sin blomstringstid – dessverre avblomstret han så altfor tidlig. Denne teksten handler imidlertid ikke om Bjørneboe, men snarere hans livsanskuelse, og mangelen på lignende tendenser i dag.

Sekstiåttergenerasjonen står i dag som et intermezzo mellom et liv i soppskyens skygge, og et liv i postmodernismens anti-intellektuelle resignasjon; sekstiåttergenerasjonen var progressiv og optimistisk – dens forutsetning var en sterk tro på at forandring var mulig, og at man gjennom felles innsats kunne påvirke hvilken vei utviklingen skulle ta.

Om sektiåtterne i det hele tatt klarte å forandre samfunnet, er heller usikkert; høyrebølgen og postmodernismen skulle snart vise seg å utslette sekstiåtternes tankegods, eller i hvert fall undertrykke det. Det som imidlertid ikke ble utslettet var sekstiåtterne selv, og de sikret seg stillinger innen akademia som etterhvert skulle gi dem et hegemoni.

Det er dette hegemoniet som utfordres i dag, da sekstiåttergenerasjonen etter hvert avløses av jappismens barn. Men slik må det nå engang være. Det som imidlertid er bekymringsfullt, er den manglende motkulturen blandt dagens unge; det er ikke en ny sekstiåttergenerasjon som trer inn i studentenes rekker, på vei mot Parnasset. Tvert imot: Mens jappegenerasjonen sikrer seg hegemoniet, viderefører dagens unge en livsstil som ikke utgjør annet enn en modifikasjon av jappismens verdensanskuelse.

Vi mangler kort og godt et ungdomsopprør – et opprør som ikke bare markerer ungdommens forakt for foreldregenerasjonen, men som også markerer et klart brudd med foreldregenerasjonens tenkemåte. Når jeg selv engang tilhører denne kaffe- og kakegenerasjon av bortskjemte snørrunger, så fortviler jeg allikevel over situasjonen, og spør meg selv hvorfor det har blitt slik.

Sålangt er min beste forklaring at vi omtrent ikke får lov til å være ungdommer lenger; vi taes allerede i femtenårsalderen opp i de voksnes rekker, idet vi møter på voksenhetens to fremste representanter – jobben og skatten. Årsaken til at vi en gang hadde en sekstiåttergenerasjon, var blandt annet at samfunnet opplevde en eksplosjon av mennesker som på alle måter falt inn under kategorien «student» - mennesker med mye fritid og lite ansvar, som på universitetene fikk anledning til å komme i sammen og utveksle tanker, uten at tankenes innhold kunne risikere å få dem utstøtt som avvikere.

Når kapitalmaktene nå engang har gjort ungdommen til en forbrukergruppe på lik linje med voksne, blir det stadig vanskeligere å være en student i ordets rette forstand – for å kunne etterleve stadig økt forbrukspress, tvinges vi ungdommer til å gå inn i arbeidernes rekker, og således oppgi vår ungdom. Vi lærer å tjene et system vi – i kraft av vår ungdom – burde tatt avstand fra. Motkulturen kveles.

Videre kan hevde at postmodernismens intellektuelle dominans tjener dette systemet ved å effektivt dekonstruere alle progressive tanker til et sett av kulturelle innflytelser, der enhver tro på disse tanker nødvendigvis uttrykker en form for etnosentrisme. Det er vanskelig å kjempe for rett og galt i en verden der rett og galt er relative – gjerne kulturelt betingede – størrelser. Det postmoderne samfunn markerer kulturens endelikt, slik postmodernismen markerer filosofiens.

Nå skal det sies at ungdommen nok ikke bygger sin levemåte på slike refleksjoner, men det er likevel hjemmel for å hevde at disse tanker virker på oss rent indirekte, gjennom det vi leser, ser eller hører. Spesielt integreringsdebatten fylles av denne problematikken, og ungdom leser aviser. Å kunngjøre ens tiltro til bestemte idealer, er i hvert fall en utrygg affære.

Dertil har vi janteloven, som trass i sin sterke kontrast til postmodernismen, fortsetter å virke i store deler av samfunnet. Den virker som et særdeles godt hinder for plagsomme, opprørske røster. Selv om den ikke selv bidrar til å skape de normer jeg selv finner fordervelige, hindrer den meg og mine i å uttrykke oss så skarpt og så direkte som vi engang skulle ønsket. Trusselen om å falle utenfor samfunnet er alltid overhengende.

Voksne lesere av denne tekst vil muligens undres over hvorfor det nå skal være så viktig at de erketypiske ungdomsidealer blir fremhevet som verdt å kjempe for. Er det ikke like greit om ungdommen venter til de får mer kjøtt på benene – såkalt livserfaring – før de begynner å uttale seg om stort? Dessverre er det en uheldig bivirkning ved å vokse opp: Man blir tilpasset; man lærer å finne situasjonen komfortabel. De progressive kreftene vi finner blant ungdommen, blir vannet med økt ”livserfaring”. Men det er ikke dermed sagt at samfunnet ikke kan ha godt av forandring.

Problemet må sies å være evig – allerede Alexander Kielland skriver om det i novellen «En middag»: På tross av alle lovprisninger av ungdommen, er studentens far ytterst konservativ og reaksjonær. Og på tross av alle sine løfter om et liv i sannhet, ender studenten opp som sin far. Men selv om dette enda gjelder, så er dagens situasjon ny – studenten vil få anledning til å være student mye lenger, og ungdommen utgjør selv en ressurssterk og anseelig gruppe blandt befolkningen. Derfor er det også viktig at vi får utnytte dette, ved å tillate oss selv å være ungdom.

Når vi dag vandrer mellom byen og universitetet, og speider utover dagens ungdomsflokk, tar vi oss selv i å spørre: Hvor tok opprøret veien? Jeg oppfordrer samfunnet til å se til ungdommen, og la dem vite at de er vårt eneste håp i en tid preget av kriser og stagnasjon.