Karl Popper og kjønnsdebatten

Er vi arv eller miljø? Har vår adferd utviklet seg på grunnlag av en evolusjonær prosess med målet om overlevelse for øyet, eller har vår adferd bakgrunn i de sosiale omstendigheter som virket inn på vår oppvekst? Poppers teorier viser at slike spørsmål er meningsløse, og det på et langt dypere plan at man bytter ut ”eller” med ”og”.

Karl Popper er for de fleste kjent som den moderne naturvitenskaplige metodes far, men et overfladisk studie vil avsløre at han utvidet falsifikasjonen til langt mer enn et krav for at teorier skulle kunne omtales som vitenskaplige; falsifikasjonen ble et grunnlag for en poppersk kunnskapsteori, og i neste omgang – som er det vi skal behandle i denne teksten – en poppersk evolusjonsteori.

Poppers hovedinnvending mot den klassiske evolusjonslære var at den var tautologisk; dens hovedtese om ”survival of the fittest” var et sirkelargument: Hvem overlever? De best tilpassede. Hvem er de best tilpassede? Det er de som overlever. For å rette opp i dette, forsøkte Popper å tolke evolusjon som en falsifikasjonsprosess: Dyr responderer på miljøendringer ved å fremme tentative løsninger, for eksempel fremveksten av nye lemmer. Gale, eller lite tjenelige løsninger blir deretter eliminert, på samme måte som man i naturvitenskapene først kommer frem til en rekke hypoteser, for så å eliminere gale hypoteser i konfrontasjon med empiri. Som han skriver i ”All life is problem solving”: ”Forskjellen mellom amøben og Einstein er at Einstein kan la sine hypoteser elimineres fremfor seg selv”.

Denne innføring i Popper og evolusjon har to hovedpoenger: For det første at evolusjonen kan beskrives med samme språk som samfunnsmessig, teknologisk og teoretisk utvikling, uten at det av den grunn favoriserer evolusjonen, og for det andre at enkeltindividets hypoteser og tentative løsninger kommer før testingen av disse.

Vi starter med vårt første hovedpoeng: Hvilken betydning har dette for kjønnsdebatten, som vi jo skulle diskutere? Jo, det betyr at det ikke er et spørsmål om arv eller miljø, ikke engang arv og miljø, men at arv og miljø dypest sett er to sider av samme sak: Begge har bakgrunn i den samme evolusjonsprosess/utvikling menneskeheten har gjennomgått fra tidenes morgen, bare som to forskjellige stadier av denne evolusjonsprosess. Selv om den naturlige seleksjon biologisk sett har blitt bremset ned ved fremveksten av samfunn, så foregår evolusjon enda, men istedenfor å endre vår biologi, ser vi fremgang innenfor teknologien og innenfor samfunnslivet. Endringer her må regnes som vel så reelle som de endringer som ble foretatt i vår biologiske struktur i evolusjonens første stadium.

Det andre hovedpoenget er at det enkelte individ ikke må regnes som en passiv aktør for samfunnsmessig og biologisk påvirkning; evolusjonen/utviklingen begynner ikke som en kollektiv prosess, men som enkeltindividets testing av selvutviklede løsninger/hypoteser. Videre følger det at enkeltindividet ikke står helt passiv i dannelsen av en egen identitet: Istedenfor at identiteten påtvinges individet fra omgivelser eller arvematerialet, skapes identiteten i en prosess der individet aktivt prøver ut sin identitet mot omgivelser og også de biologiske forutsetninger. Avhengig av omgivelsenes og forutsetningenes respons, endres identiteten, men uten at den er fullstendig determinert av disse. Det viktige er først og fremst individets eget unike bidrag.

Utviklingen av kjønnsroller må også sees i lys av dette: Ikke som arv, ikke som miljø, men som et samspill mellom enkeltindividet og dets situasjon, som videre får konsekvenser på det samfunnsmessige plan. Videre er ikke arv og miljø distinkte størrelser, men ledd i den samme evolusjonsprosess der individet inngår som en hovedaktør.