Radikal pasifisme

Pasifismens grunnlag kan formuleres på følgende måte: Lykkelige mennesker går ikke til krig. Denne sannhet rommer hele pasifismens vesen og utgjør dens eksistensbetingelse. Formuleringen betegner de sider ved menneskenaturen som gjør freden oppnåelig, selv bare i korte perioder, og åpner for håpet om den langvarige fred. Krigens offer kan kun forsvares ved å henvise til freden, men fredens grunnlag er en setning som fornekter krigen. Dette er pasifismens grunnlag.

Fra pasifismen, som altså beror på denne fundamentale sannhet, kan vi videre utlede følgende teser:

• Fred kan aldri sikres med våpen i hånd

• Krigens eneste forsvar er motpartens totale tilintetgjørelse.

Det siste punkt utgår fra det faktum at man ikke kan føre krig alene: Krigens offer medfører ytterligere lidelse, og gjør som sådan freden enda fjernere, men idet den ene part ikke lenger er i stand til å krige, vil krigens eksistensvilkår være borte. Men som et menneske gjerne kjemper enda hardere etter å ha brukket armen, vil krigen øke i intensitet inntil den ene part ikke har krefter til å kjempe mer.

Kritikere av den radikale pasifisme vil først henvise til historien: Der, mener de, finnes det eksempler på at krigen har brakt med seg fred. Til disse vil jeg påpeke at der for hvert slikt eksempel, finnes ti der krigen ikke har brakt annet enn mer krig. Idet vi inntar pasifismens grunnholdning om at lykkelige mennesker ikke går til krig, er det heller ikke så rart at fred kan følge krig: Etter galskapen har herjet fritt går man ganske enkelt tilbake til naturtilstanden. Det beste eksempel på hvorledes krigens offer leder til enda større offer, er sammenhengen mellom første og andre verdenskrig. Ukjent med pasifismens hovedteser, satte ikke vestmaktene inn nådestøtet mot Tyskland, men lot det sakte forblø på slagmarken, før det fra blodet reiste seg, villere og galere enn noensinne.

I dagens samfunn er denne kunnskap sentral: Kriger føres ikke lenger på slagmarken og i skyttergravene, men i byer og huler. Dagens kriger føres alle på geriljavis. Soldatene rekrutteres direkte fra en alltid økende befolkning, og der finnes intet sentralt organ. Følgelig er fiendens totale tilintetgjørelse en umulighet, og ”forsvarskrigens” tid er forbi. Moderne kriger er kun en utveksling av menneskeliv, der den pengemessig overlegne parts soldater står høyere i kurs. Det som man i fortiden misforsto som en vunnet krig, er i dag en umulighet. I soppskyens og internasjonaliseringens skygge vil en ”krig mellom likemenn” aldri finne sted. I en slik situasjon er pasifismen desto mer nødvendig.

Til slutt er den historiske ramme rundt krigen endret. Verdensborgerskapet er et faktum, og for verdensborgeren fortoner krigen seg fjernt og upersonlig, kanskje det skumleste trekk ved vår moderne eksistens. Den nasjonale enhet er visket ut, og det nasjonale eller ideologiske bakgrunnsteppe som forhistoriens masseslakt utspilte seg på, er revet bort. I sin nakenhet er den moderne krig intet annet enn et makabert lystspill for sosiopater og verdensfjerne politikere. Idet selv illusjonene forhistoriens kriger var pyntet med fjernes, er alt som blir igjen dødstall og tomme ord.

Allikevel er ikke pasifismens kritiker fornøyd: Han trekker frem menneskenaturen som pasifismens ankepunkt. Pasifisten trekker imidlertid frem den samme menneskenatur til inntekt for sin sak. Pasifismens kritiker snakker egoisme og gruppementalitet, men er ikke disse to størrelser til sist motstridende? La gå at mennesket er egoistisk, men vil ikke mennesket i sin egoisme unngå å hate? Hat er en krevende følelse – det innebærer å kanalisere like mye av sine krefter i destruktiv retning som nestekjærligheten gjør i konstruktiv. Det egoistiske mennesket hater ikke, men forholder seg likeglad til fiende som venn. Og når det gjelder gruppementalitet: Krever det ikke mer av mennesket å forholde seg til de nasjonale og ideologiske fraterniteter enn til de nære relasjoner til familie og venner? Idet den nasjonale enhet smuldrer bort, blir det desto vanskeligere, til vi igjen står igjen med det nærmeste og det fjerneste: Det individuelle, her også inkludert de aller nærmeste relasjoner, og det menneskelige og verdensomspennende. Hvilken plass har vel krigen og hatet for dette mennesket?

Denne diskusjonen tjener bare til å understreke det forhold som burde vært åpenbart for ethvert statsoverhode: I den moderne tidsalder er intet fjernere for mennesket enn krigen; vi hater våre fiender like lite som vi elsker våre soldater. Vi regner dem som lite annet enn brikker i et storpolitisk spill, der statsmenn skal prøve ut hverandres lederegenskaper og handlekraft. Denne situasjon belyser krigens usmykkede absurditet, og burde tjene som det fellende bevis mot krigføringen som sådan. Allikevel aksepterer vi det når våre politikere reduserer mennesker til oppfylling av multilaterale forpliktelser. Imens forteller vi hverandre de samme gamle, utvaskede løgner, som vi ikke en gang tror på selv. Pasifismen burde vært den naturlige reaksjon på vår situasjon, men vi våger ikke å ta spranget. Den temming av pasjoner som burde åpnet for det pasifistiske verdenssamfunn, har isteden frarøvet oss vår vilje til å handle.

I dette lys er ikke pasifismen en idealists ønskedrøm, men et produkt av de realiteter som preger det moderne samfunn. Pasifismen har alltid vært en nødvendighet, men i dag er dette faktum åpenbart for enhver som velger å åpne sine øyne.

Ikke helt fornøyd med denne analyse av moderne krigføringen, velger pasifismens kritiker å angripe pasifismens evige karakter: Hvordan kan en pasifistisk nasjon forsvare seg mot en ikke-pasifistisk okkupasjonsmakt? Svaret er: Ved å være uregjerlig. Der den krigførende nasjon baserer seg på en fullkommen autoritær tankegang, vil den pasifistiske basere seg på en fullkommen anti-autoritær tankegang. En okkupasjonsmakt forventer disiplin så vel fra sine fiender som sine soldater, og spiller følgelig fallitt i møte med den pasifistiske nasjon. Det ikke-voldelige, udisiplinerte opprør trenger ingen ledelse, og kan følgelig ikke knuses. I møte med fredens armé – mennesker villige til å dø for freden ved sin uregjerlighet – har en disiplinbasert hær intet å stille opp med. Det anti-autoritære tankegods vil uvilkårlig spres gjennom okkupasjonsmaktens rekker, og slik decimere den.

Fra den teoretiske begrunnelse for pasifismens nødvendighet, går vi videre til å fremme de praktiske konsekvenser av denne. Det oppsummeres i følgende to punkter:

1. All våpenproduksjon innenfor den politiske enhets jurisdiksjon må opphøre. Kjøp og salg av våpen fra/til andre politiske enheter bør regnes som illegal virksomhet, og motvirkes.

2. Landets forsvarsvesen må bygges ned. Uniformer og våpen må brennes. Militær eksersis og andre autoritetsfremmende aktiviteter må opphøre. Isteden kan man legge opp til at ungdommer frivillig kan melde seg til human tjeneste, og slik tilegne seg ferdigheter som i dag oppøves under militærtjeneste. Her inngår livredning, selvstendighet, orientering samt en del sosial erfaring som kan hjelpe en i ens omgang med mennesker og samfunnet senere. For den teoretisk orienterte kan den humane tjeneste tilby gratis opplæring i språk, kultur og historie, og slik fremme diplomatisk virksomhet.

   
   

Om det er snakk om multilaterale forsvarsavtaler, kan en slik omlegging forsvares innenfor avtalen ved å henvise til en ny forståelse av ”forsvar”, basert på de pasifistiske prinsipper skissert ovenfor. Dermed finnes det ikke juridisk hjemmel til å rette økonomiske sanksjoner mot den avvikende, pasifistiske stat, selv om denne stat velger, mot bedre vitende, å opprettholde forsvarsavtalene.