Norge ut av NATO og Afghanistan!

Slik lød Fredsinitiativets parole, som også var trykket på plakater for å varsle om demonstrasjonen som skulle holdes på Aghanistankrigens 9-årsdag. Oppmøtet var anstendig, men en stor variasjon av grupper – selv om de fleste nok plasserte seg trygt på den venstre fløy – som kom sammen for å fronte en felles sak: Freden.

Det er stadig mer som tyder på at krigføringen i Afghanistan har vært mislykket. I år har rundt 600 utenlandske soldater blitt drept som følge av krigshandlingene, av i alt 2170 siden krigen brøt ut i 2001. I tillegg estimeres antall sivile tap mellom rundt 15. 000 og 35.000. Det er lite statistikk på antall drepte Talibansoldater, men vi kan anslå at det ligger et sted mellom antall drepte utenlandske soldater, og antall drepte sivile. Et forsiktig anslag vil da være at 35.000 mennesker har mistet livet for hva som viser seg å være en komplett meningsløs krig.

Da USA gikk inn i Afghanistan, ble dette forsvart med at terroraksjonen mot Twin Towers, som kostet rundt 3000 menneskeliv, kunne regnes som en krigshandling mot USA, og USAs plassering av tropper i Afghanistan var å regne som en selvforsvarshandling. Vi kan her merke oss at krigen i Afghanistan snart har kostet like mange “vestlige” soldaters liv, og langt flere sivile, som den opprinnelige terroraksjonen ellevte september, 2001. Ved å strekke begrepet om «selvforsvar» tilstrekkelig, kunne USA forespørre støtte fra NATO-landene med grunnlag i NATO-traktatens grunnbestemmelse om at «et angrep på en part var å regne som et angrep på alle».

Politikerne har imidlertid gått tilbake fra å snakke om USAs rett til å gå til krig – kanskje fordi absurditeten i dag er såpass åpenbar at selv ikke den beste diplomat er i stand til å snakke seg fra det – og velger snarere å argumentere utifra det faktum at vi for tiden er i krig, eller “fredsbevarende operasjoner”, som toppolitikerne kaller det. Om vi legger til grunn at disse “fredsbevarende operasjoner” er et faktum, er det politikerens jobb å argumentere for hvorfor opprettholdelsen av disse er å foretrekke fremfor en fullstendig tilbaketrekning. I hovedsak er det tre punkter som går igjen: Operasjonenes nødvendighet for å sikre vestlige sikkerhetsinteresser, demokratisering av Afghanistan, samt kvinnefrigjøring og bygging av kvinneskoler.

Det første poenget er at å tillate Taliban å ta tilbake makten, vil føre til at vi har et land som styres av en terrororganisasjon, som vil kunne benytte sin makt til å foreta terroraksjoner mot Europa og USA. Innvendingen her er at krigsføringene har ført til mer, ikke mindre ekstremisme, og stadig tettere bånd mellom Taliban og terrororganisasjoner.

Her er det viktig å ha det klart at Taliban ikke selv er, eller i det minste var, en terrororganisasjon. Taliban var først og fremst en islamistisk, nasjonalistisk bevegelse, mest interessert i sitt eget lands anliggender, selv om de også var av den overbevisning at et godt samfunn bør følge den rettessnor de mener Koranen utgjør. Deres sympati for terrororganisasjonen Al-Qaida kan best forklares som en forakt for det de selv regner som vestlig imperialisme, en forakt som har fulgt med dem siden de jaget ut Sovjetunionen fra Afghanistan med amerikansk hjelp. Det er grunn til å anta at denne forakten i dag har økt, idet de ser klare paralleller mellom Sovjetunionens inngripen i Afghanistan under den kalde krigen, og amerikanernes inngripen i dag.

Terroren selv kan ikke stoppes ved å gå til angrep mot enkeltland – terrorvirksomhet vil finne sted hvorhen vi har samlet en gruppe mennesker som er villige til å dø for en sak de tror på. En idé kan ikke ødelegges med våpen, men ved å systematisk fjerne de faktorer som gjør at en sådan idé kan vinne oppslutning. Dette er da særlig følelsen av maktesløshet, samt følelsen av at man har intet å tape, men alt å vinne, på å gjennomføre en sådan (u)dåd. USA hadde ingen problemer med å forstå hvordan økonomiske problemer kunne føre til utbredelsen av kommunisme i Europa, men ser ikke ut til å begripe at de samme faktorer kan spille inn i rekrutteringen til terrororganisasjoner. Det ser videre ut til å være økt enighet om at krigen i Afghanistan fører til mer terror, ikke mindre.

Deretter over til demokratiseringen: For det første er en sådan «eksport av styresformer» svært suspekt, og kan i mange sammenhenger minne om hvordan kolonimaktene rev ned de gamle maktstrukturer i koloniene, og etablerte sine egne, med de resultater historien har vist oss: Uten hensyn til de gamle stammeordningene, delte kolonimaktene opp Afrika i et sjakkbrettmønster, og enda i dag finner man det problematisk å få disse tradisjonelle samfunnstrukturen til å gå opp i den moderne.

For det andre ser det ut til å være mislykket: Korrupsjonen øker i takt med økt opiumshandel, som Taliban tidligere var i stand til å slå ned på; den jevne afghaner har intet forhold politikerne vestlige land har gått god for, og på landsbygden vil man ha større loyalitet til en lokal krigsherre – som kan sikre trygghet for befolkningen i området – enn til en sentralmakt som har vist seg impotent.

Kvinnefrigjøringen har derfor lenge stått som kronargumentet for den norske toppolitiker, for her kan de nemlig vise til resultater: Det har blitt bygd «kvinneskoler» med hjelp fra vestlige styrker! Spørsmålet blir imidlertid hvem det er som får anledning til å gå på disse kvinneskolene. Er det husmoren på landsbygden med en stor familie å sørge for, samt en mann som ikke er særlig vel bevandret i europeisk feminisme? Eller er det den velhavende kvinne i byene, med en mann som har studert ved Harvard eller tilsvarende vestlig universitet?

Særlig professor Matlary ved institutt for statsvitenskap ser ut til å trekke frem kvinnefrigjøringen som et sentralt argument for Vestens tilstedeværelse i Afghanistan; en uttrekning av styrkene vil lede tilbake til et barbari der unge kvinner blir brent med syre om de utfordrer styrets syn på kravene til kvinnens anstendighet. I vestlige øyne – da også inkludert undertegnedes – er en sådan praksis grusom og horribel, men undertegnende er også av den oppfatning at å meie ned mennesker med et maskingevær, utslette dem med en rakett, eller slakte dem med ubannede dronefly, er vel så grotesk, og det siste nesten mer grusomt. Vesten mistet enhver form for moralsk overlegenhet de måtte ha overfor Taliban idet de valgte å bruke militære midler for å fremme sitt budskap.

Krigen i Afghanistan skiller seg fra krigene før andre verdenskrig, idet partene nekter å anerkjenne hverandre som likeverdige mennesker. Det kan hende det skyldes opplevelsen av krigens absurditet krever at soldatene dyrker krigføringen på hedonistisk grunnlag som et surrogat for mening: Idet den patriotiske følelsen av å forsvare ens lands interesser uteblir, er soldaten tvunget til å søke innhold i krigens kameratskap, i spenningen eller i pengene. Han kjemper da ikke for noen sak større enn ham selv, og drapet av medmennesker er vanskeligere å forsvare. For å akseptere realiteten må man anta at motstanderen ikke er medmennesker.

I kortfortellingen «Fienden» av Erich Maria Remarque beskrives en episode fra skyttergravene i første verdenskrig, der franske og tyske soldater trosset sine offiserer for å sende gaveleveranser til hverandre. Soldatene så hverandre som mennesker, der tilfeldigvis hadde havnet på motsatte sider i en konflikt rundt saker som egentlig ikke angikk dem. De kunne følgelig identifisere seg med hverandre som offere i et delt jævelskap.

Krigføringen i Afghanistan er et tegn på en vestlig sivilisasjon som har mistet siste rest av uskyldighet. Retorikken som benyttes vitner om en instrumentalisering av «våre» såvel som «deres» soldater; der snakkes om å skape en «profesjonell» soldatkultur, som om drap i en nasjons tjeneste kun var nok et ledd for å drive samfunnsmaskineriet fremover. Krigen i Afghanistan, og de manglende reaksjoner på den, vitner om en dehumanisert og passivisert vestlig befolkning, og uten en brå oppvåkning, vil vi fortsette på veien mot barbariet.

Først publisert i Husbjørnen, 1. utgave

Ekteskapet

Monsens kritikk av den nye ekteskapsloven er velberettighet, men konklusjonene strander på hennes egen småborgerlighet.

I bunn og grunn er den nye ekteskapsloven et forsøk på å overføre et såkalt ”normalt”, heterofilt kjønnsrollemønster over på homofile par, og loven strander følgelig på sin egen urimelighet. Isteden for å innse at ekteskapet i dag er overflødiggjort av prevensjonsmiddel og velferdsstat, prøver vi i vår kristen-konservative småborgerlighet å tilpasse ekteskapet samtidens krav. Vi antar at parekteskapet som rammen rundt familielivet er naturgitt, til tross for at dagens samlivsformer, med eneforsørgere og samboerskap, sier noe annet.

Og nå skal altså homofile presses inn i den samme rammen; jeg tolker dette som at ekteskapet har utspilt sin religiøse funksjon. Og nei, kristendommen åpner ikke opp for homofilt ekteskap – da fariseerne spurte Jesus om en mann skal ha rett til å skille seg fra sin kone, svarte Jesus: «...fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille»For tiden er det svært så populært å tolke ting ut av virkeligheten.

Dette er imidlertid bare det endelige bruddet; man kan allerede merke ekteskapets svekkede bånd til kristendommen ved stiftelsen av det borgerlige ekteskap. Spørsmålet er hvorfor ikke ekteskapet ble skrinlagt allerede da, og svaret må bli at det hadde tre forskjellige funksjoner: 1. den religiøse, som jeg allerede har vist ugyldig i dag; 2. som ramme rundt barneproduksjon og barneoppdragelse; 3. den arverettsmessige. I tillegg antok man at ekteskapet var den ”naturlige” samlivsform, ettersom det sto så sterkt i den kristne tradisjon.

Jeg skal behandle de to videre punkter mer utførlig i senere avsnitt, men først vil jeg avkrefte myten om ekteskapet som naturgitt. Om vi studerer ursamfunn, vil vi nemlig se at omtrent alle tenkelige samlivsformer har vært brukt: Paring i fleng, gruppe-ekteskap, eneforsørgerskap og parekteskap er bare noen av de mange konstellasjonene som kan finnes. Med «paring i fleng» menes her en samlivsform der både sodomittiske og incestuelle innslag er mulige, mens gruppe-ekteskapet er mer restriktivt.

I boken «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» viser Friedrich Engels hvorledes utviklingen av samlivsformer i hovedsak skyldes enten biologi – som når man forbyr incestuelle forhold – eller endring i samfunnsstrukturen. Eksempelvis innebærer en overgang fra gruppe-ekteskap til parekteskap at morsretten blir erstattet med farsrett – matriarkat med patriarkat. Årsaken er at parekteskapet gir en kontroll av barneproduksjonen, slik at man kan spore slekten langs farslinjen. Før parekteskapet ville farsskapet være så usikkert, at man snarere sporet slekten langs morslinjen. Overgangen ble nødvendiggjort av mannens økte forsørgerrolle som følge av forbedret økonomi.

Innføringen av parekteskapet innebar dermed at kvinnenes stilling ble svakere til fordel for mennenes. Imidlertid skulle kvinnen i mellomfasen mellom gruppe-ekteskapet og parekteskapet, paringsekteskapet, nyte en større frihet. Derfor kunne kvinnen snakke fritt om barn født utenfor ekteskapet, som Agassiz beretter i «A Journey in Brazil» fra 1886: “Barna ... kjenner ofte sin egen mor, for all omsorg og alt ansvar hviler på henne. Om faren vet de ingen ting. Det synes heller aldri å falle kvinnen inn at hun eller hennes barn skal ha noe som helst krav på ham”. Så mye for Monsens snakk om ungenes naturgitte rett til en far, og det heterofile parekteskap som den ”naturlige” samlivsform.

Om vi overfører Engels teori på dagens forhold, kan vi se at idet parekteskapet mister sine tre hovedfunksjoner, så er det også på tide å forkaste ekteskapet som en institusjon. Vi har allerede vist at den religiøse funksjon er borte, og kan derfor gå over til å snakke om ekteskapets funksjon som rammen rundt barneproduksjon og barneoppdragelse.

Det er et ubestridelig faktum at utviklingen av prevensjonsmidler har overflødiggjort ekteskapet som eneste kontroll over barneproduksjonen. I det rike vesten er det nesten et større problem at det er for mye kontroll, idet det blir uforholdsmessig flere eldre enn unge i et land. I et isolert samfunn (dvs. ingen innvandring eller utvandring) kan vi regne to barn per familie for at innbyggertallet skal holdes stabilt, en fødselsrate som ligger langt over den vi ser i europeiske land.

For barneoppdragelses del er ekteskapets funksjon mere viktig, men om vi kun tar for oss Norge, viser det seg at også denne dimensjonen er overflødiggjort. Både kvinner og menn har stort sett økonomi til å fungere som eneforsørgere, og velferdsstaten bidrar med viktige institusjoner som barnehage og skole, som sikrer at omsorgsbyrden ikke kun hviler på den enkelte familie. Det institusjonaliserte ekteskap trengs altså heller ikke som en ramme rundt familielivet.

Når det gjelder ekteskapets juridiske og arverettsmessige funksjon, er det egentlig ikke stort å innvende. Det eneste måtte være å uttrykke det absurde i at ekteskapet skulle være redusert til en pengesak. Idet vi legger til at ekteskapets rettslige funksjon kunne omgåes ved å endre arveretten og annet lovverk tilknyttet eiendom, ser vi at også ekteskapets juridiske funksjon faller fra.

Det institusjonaliserte parekteskap har utspilt sin rolle i dagens samfunn. Det blir derfor absurd å forsøke å endre det for å presse de homofile innenfor disse småborgerlige rammer. Det eneste gledelige ved den nye ekteskapsloven er at den peker mot en framtid der ekteskapet som sådan er oppløst. Vi behøver ikke å frykte en slik oppløsning, slik Monsen gjør; den er en naturlig følge av samfunnets og kulturens utvikling.

Åpent brev til forsvarsministeren

Fru forsvarsminister

Jag är förbannat trött på all er propaganda,

om truppens goda anda; den får mig att se rött

Det får mig att se blod, att höra hur ni skryter,

när blod och tarmar flyter, om era pojkars mod

Jeg skriver dette brev for å minne Dem på Deres egen menneskelighet i en verden der en sådan ikke er verdt stort. En sjel er jo tross alt ikke verdt mer enn en stilling eller fremtiden til den rød-grønne regjering. Allikevel finner jeg at det er på sin plass å minne Dem om at det kun er enkeltindividet som kan stå til ansvar for sine egne handlinger – ingen kontrakt kan frarøve individets ansvarlighet, og dermed dets frihet.

Frihet og ansvarlighet er to av de mest grunnleggende menneskelige egenskaper, og følgelig er fornektelsen av disse også fornektelsen av Selvet. Sett i et slikt eksistensialistisk perspektiv, finner man at uttrykket “selge sin sjel” gir mening utenfor en åndelig kontekst: Å selge sin egen sjel er å forsøke å unndra seg skyld, gjennom rasjonalisering eller bortsnakkelse, der man retter ansvaret mot andre personer eller instanser.

Fru forsvarsminister har solgt sin sjel idet De nekter å innse det store personlige ansvar De har for norske soldater, sivile og Taliban-soldater i Afghanistan. De har valgt å forsvare soldatenes handlinger – det vil si det massemord disse uvitende slakterne deltar i – og er, både moralsk og etter sivil rett, en medløper til mord.

I motsetning til hva Deres rådgivere kanskje kan ha innbilt Dem, er ingen krig oppfyllelsen av multilaterale forpliktelser; krig er blod, innvoller og materie. Dette blod er også på Deres hender, fru forsvarsminister. Deres forsvar av krigshandlingene har gitt Dem en andel av våre medmenneskers interne organer, og De besudler deres papirer med dette.

Dette blod kan De ikke vaske av Dem ved bortsnakkelser og beklagelser; det vil følge Dem til Deres dødsdag. Intet menneske kan sone Deres synder for dem, fru forsvarsminister, og De skader på Deres menneskelighet som sådanne kan medføre, er fullt ut selvpåskyldte. Dette forblir et faktum også i en tid der kontraktmoralen er så altoverskyggende at den fortrenger vissheten om de moralske forpliktelser vi har ovenfor hverandre i kraft av vår individualitet og frihet.

Deres største fiende er her Dem selv; verdsetter De Deres menneskelighet så lite at den kan ofres for stabiliteten til den rød-grønne regjering? Jeg håper at De er i stand til å innse Deres skyld i de drap som frarøver foreldre deres barn, barn deres foreldre og ungdom deres kamerater. For hver liter blod som utgytes, for hver skalle som skytes inn, for hver meter tarmer som rives av, havner en brøkdel på Deres egne, vaskede, stellede hender. Jeg frykter mest for at De ikke er i stand til å se dette selv.

Deres ærbødige tjener

Jørn Kløvfjell Mjelva

Karl Popper og kjønnsdebatten

Er vi arv eller miljø? Har vår adferd utviklet seg på grunnlag av en evolusjonær prosess med målet om overlevelse for øyet, eller har vår adferd bakgrunn i de sosiale omstendigheter som virket inn på vår oppvekst? Poppers teorier viser at slike spørsmål er meningsløse, og det på et langt dypere plan at man bytter ut ”eller” med ”og”.

Karl Popper er for de fleste kjent som den moderne naturvitenskaplige metodes far, men et overfladisk studie vil avsløre at han utvidet falsifikasjonen til langt mer enn et krav for at teorier skulle kunne omtales som vitenskaplige; falsifikasjonen ble et grunnlag for en poppersk kunnskapsteori, og i neste omgang – som er det vi skal behandle i denne teksten – en poppersk evolusjonsteori.

Poppers hovedinnvending mot den klassiske evolusjonslære var at den var tautologisk; dens hovedtese om ”survival of the fittest” var et sirkelargument: Hvem overlever? De best tilpassede. Hvem er de best tilpassede? Det er de som overlever. For å rette opp i dette, forsøkte Popper å tolke evolusjon som en falsifikasjonsprosess: Dyr responderer på miljøendringer ved å fremme tentative løsninger, for eksempel fremveksten av nye lemmer. Gale, eller lite tjenelige løsninger blir deretter eliminert, på samme måte som man i naturvitenskapene først kommer frem til en rekke hypoteser, for så å eliminere gale hypoteser i konfrontasjon med empiri. Som han skriver i ”All life is problem solving”: ”Forskjellen mellom amøben og Einstein er at Einstein kan la sine hypoteser elimineres fremfor seg selv”.

Denne innføring i Popper og evolusjon har to hovedpoenger: For det første at evolusjonen kan beskrives med samme språk som samfunnsmessig, teknologisk og teoretisk utvikling, uten at det av den grunn favoriserer evolusjonen, og for det andre at enkeltindividets hypoteser og tentative løsninger kommer før testingen av disse.

Vi starter med vårt første hovedpoeng: Hvilken betydning har dette for kjønnsdebatten, som vi jo skulle diskutere? Jo, det betyr at det ikke er et spørsmål om arv eller miljø, ikke engang arv og miljø, men at arv og miljø dypest sett er to sider av samme sak: Begge har bakgrunn i den samme evolusjonsprosess/utvikling menneskeheten har gjennomgått fra tidenes morgen, bare som to forskjellige stadier av denne evolusjonsprosess. Selv om den naturlige seleksjon biologisk sett har blitt bremset ned ved fremveksten av samfunn, så foregår evolusjon enda, men istedenfor å endre vår biologi, ser vi fremgang innenfor teknologien og innenfor samfunnslivet. Endringer her må regnes som vel så reelle som de endringer som ble foretatt i vår biologiske struktur i evolusjonens første stadium.

Det andre hovedpoenget er at det enkelte individ ikke må regnes som en passiv aktør for samfunnsmessig og biologisk påvirkning; evolusjonen/utviklingen begynner ikke som en kollektiv prosess, men som enkeltindividets testing av selvutviklede løsninger/hypoteser. Videre følger det at enkeltindividet ikke står helt passiv i dannelsen av en egen identitet: Istedenfor at identiteten påtvinges individet fra omgivelser eller arvematerialet, skapes identiteten i en prosess der individet aktivt prøver ut sin identitet mot omgivelser og også de biologiske forutsetninger. Avhengig av omgivelsenes og forutsetningenes respons, endres identiteten, men uten at den er fullstendig determinert av disse. Det viktige er først og fremst individets eget unike bidrag.

Utviklingen av kjønnsroller må også sees i lys av dette: Ikke som arv, ikke som miljø, men som et samspill mellom enkeltindividet og dets situasjon, som videre får konsekvenser på det samfunnsmessige plan. Videre er ikke arv og miljø distinkte størrelser, men ledd i den samme evolusjonsprosess der individet inngår som en hovedaktør.

Radikal pasifisme

Pasifismens grunnlag kan formuleres på følgende måte: Lykkelige mennesker går ikke til krig. Denne sannhet rommer hele pasifismens vesen og utgjør dens eksistensbetingelse. Formuleringen betegner de sider ved menneskenaturen som gjør freden oppnåelig, selv bare i korte perioder, og åpner for håpet om den langvarige fred. Krigens offer kan kun forsvares ved å henvise til freden, men fredens grunnlag er en setning som fornekter krigen. Dette er pasifismens grunnlag.

Fra pasifismen, som altså beror på denne fundamentale sannhet, kan vi videre utlede følgende teser:

• Fred kan aldri sikres med våpen i hånd

• Krigens eneste forsvar er motpartens totale tilintetgjørelse.

Det siste punkt utgår fra det faktum at man ikke kan føre krig alene: Krigens offer medfører ytterligere lidelse, og gjør som sådan freden enda fjernere, men idet den ene part ikke lenger er i stand til å krige, vil krigens eksistensvilkår være borte. Men som et menneske gjerne kjemper enda hardere etter å ha brukket armen, vil krigen øke i intensitet inntil den ene part ikke har krefter til å kjempe mer.

Kritikere av den radikale pasifisme vil først henvise til historien: Der, mener de, finnes det eksempler på at krigen har brakt med seg fred. Til disse vil jeg påpeke at der for hvert slikt eksempel, finnes ti der krigen ikke har brakt annet enn mer krig. Idet vi inntar pasifismens grunnholdning om at lykkelige mennesker ikke går til krig, er det heller ikke så rart at fred kan følge krig: Etter galskapen har herjet fritt går man ganske enkelt tilbake til naturtilstanden. Det beste eksempel på hvorledes krigens offer leder til enda større offer, er sammenhengen mellom første og andre verdenskrig. Ukjent med pasifismens hovedteser, satte ikke vestmaktene inn nådestøtet mot Tyskland, men lot det sakte forblø på slagmarken, før det fra blodet reiste seg, villere og galere enn noensinne.

I dagens samfunn er denne kunnskap sentral: Kriger føres ikke lenger på slagmarken og i skyttergravene, men i byer og huler. Dagens kriger føres alle på geriljavis. Soldatene rekrutteres direkte fra en alltid økende befolkning, og der finnes intet sentralt organ. Følgelig er fiendens totale tilintetgjørelse en umulighet, og ”forsvarskrigens” tid er forbi. Moderne kriger er kun en utveksling av menneskeliv, der den pengemessig overlegne parts soldater står høyere i kurs. Det som man i fortiden misforsto som en vunnet krig, er i dag en umulighet. I soppskyens og internasjonaliseringens skygge vil en ”krig mellom likemenn” aldri finne sted. I en slik situasjon er pasifismen desto mer nødvendig.

Til slutt er den historiske ramme rundt krigen endret. Verdensborgerskapet er et faktum, og for verdensborgeren fortoner krigen seg fjernt og upersonlig, kanskje det skumleste trekk ved vår moderne eksistens. Den nasjonale enhet er visket ut, og det nasjonale eller ideologiske bakgrunnsteppe som forhistoriens masseslakt utspilte seg på, er revet bort. I sin nakenhet er den moderne krig intet annet enn et makabert lystspill for sosiopater og verdensfjerne politikere. Idet selv illusjonene forhistoriens kriger var pyntet med fjernes, er alt som blir igjen dødstall og tomme ord.

Allikevel er ikke pasifismens kritiker fornøyd: Han trekker frem menneskenaturen som pasifismens ankepunkt. Pasifisten trekker imidlertid frem den samme menneskenatur til inntekt for sin sak. Pasifismens kritiker snakker egoisme og gruppementalitet, men er ikke disse to størrelser til sist motstridende? La gå at mennesket er egoistisk, men vil ikke mennesket i sin egoisme unngå å hate? Hat er en krevende følelse – det innebærer å kanalisere like mye av sine krefter i destruktiv retning som nestekjærligheten gjør i konstruktiv. Det egoistiske mennesket hater ikke, men forholder seg likeglad til fiende som venn. Og når det gjelder gruppementalitet: Krever det ikke mer av mennesket å forholde seg til de nasjonale og ideologiske fraterniteter enn til de nære relasjoner til familie og venner? Idet den nasjonale enhet smuldrer bort, blir det desto vanskeligere, til vi igjen står igjen med det nærmeste og det fjerneste: Det individuelle, her også inkludert de aller nærmeste relasjoner, og det menneskelige og verdensomspennende. Hvilken plass har vel krigen og hatet for dette mennesket?

Denne diskusjonen tjener bare til å understreke det forhold som burde vært åpenbart for ethvert statsoverhode: I den moderne tidsalder er intet fjernere for mennesket enn krigen; vi hater våre fiender like lite som vi elsker våre soldater. Vi regner dem som lite annet enn brikker i et storpolitisk spill, der statsmenn skal prøve ut hverandres lederegenskaper og handlekraft. Denne situasjon belyser krigens usmykkede absurditet, og burde tjene som det fellende bevis mot krigføringen som sådan. Allikevel aksepterer vi det når våre politikere reduserer mennesker til oppfylling av multilaterale forpliktelser. Imens forteller vi hverandre de samme gamle, utvaskede løgner, som vi ikke en gang tror på selv. Pasifismen burde vært den naturlige reaksjon på vår situasjon, men vi våger ikke å ta spranget. Den temming av pasjoner som burde åpnet for det pasifistiske verdenssamfunn, har isteden frarøvet oss vår vilje til å handle.

I dette lys er ikke pasifismen en idealists ønskedrøm, men et produkt av de realiteter som preger det moderne samfunn. Pasifismen har alltid vært en nødvendighet, men i dag er dette faktum åpenbart for enhver som velger å åpne sine øyne.

Ikke helt fornøyd med denne analyse av moderne krigføringen, velger pasifismens kritiker å angripe pasifismens evige karakter: Hvordan kan en pasifistisk nasjon forsvare seg mot en ikke-pasifistisk okkupasjonsmakt? Svaret er: Ved å være uregjerlig. Der den krigførende nasjon baserer seg på en fullkommen autoritær tankegang, vil den pasifistiske basere seg på en fullkommen anti-autoritær tankegang. En okkupasjonsmakt forventer disiplin så vel fra sine fiender som sine soldater, og spiller følgelig fallitt i møte med den pasifistiske nasjon. Det ikke-voldelige, udisiplinerte opprør trenger ingen ledelse, og kan følgelig ikke knuses. I møte med fredens armé – mennesker villige til å dø for freden ved sin uregjerlighet – har en disiplinbasert hær intet å stille opp med. Det anti-autoritære tankegods vil uvilkårlig spres gjennom okkupasjonsmaktens rekker, og slik decimere den.

Fra den teoretiske begrunnelse for pasifismens nødvendighet, går vi videre til å fremme de praktiske konsekvenser av denne. Det oppsummeres i følgende to punkter:

1. All våpenproduksjon innenfor den politiske enhets jurisdiksjon må opphøre. Kjøp og salg av våpen fra/til andre politiske enheter bør regnes som illegal virksomhet, og motvirkes.

2. Landets forsvarsvesen må bygges ned. Uniformer og våpen må brennes. Militær eksersis og andre autoritetsfremmende aktiviteter må opphøre. Isteden kan man legge opp til at ungdommer frivillig kan melde seg til human tjeneste, og slik tilegne seg ferdigheter som i dag oppøves under militærtjeneste. Her inngår livredning, selvstendighet, orientering samt en del sosial erfaring som kan hjelpe en i ens omgang med mennesker og samfunnet senere. For den teoretisk orienterte kan den humane tjeneste tilby gratis opplæring i språk, kultur og historie, og slik fremme diplomatisk virksomhet.

   
   

Om det er snakk om multilaterale forsvarsavtaler, kan en slik omlegging forsvares innenfor avtalen ved å henvise til en ny forståelse av ”forsvar”, basert på de pasifistiske prinsipper skissert ovenfor. Dermed finnes det ikke juridisk hjemmel til å rette økonomiske sanksjoner mot den avvikende, pasifistiske stat, selv om denne stat velger, mot bedre vitende, å opprettholde forsvarsavtalene.

For revolusjonær feminisme

I disse dager snakkes det om kulturkamp i Morgenbladet; 1968-generasjonens kulturelle hegemoni skal bekjempes med biologiske og essensialistiske argumenter. Dessverre er den offentlige debatt på ingen måte utrustet til denne kampen. ”Ismenes død” har skapt et intellektuelt vakuum i den norske offentlighet, og den offentlige debatt har fullstendig koagulert. Dette medfører at sentrale spørsmål ikke blir reist.

Et av disse spørsmål er knyttet til vår forståelse av kjønnsbegrepet, men dette kan generaliseres til hvorvidt vi ønsker å tillate essensialismen i vår verdensanskuelse: Skal et menneske bli sett på som et produkt av de rent kulturelle betingelser, eller har individet en kjerne som er mer grunnleggende enn kultur, enten denne er biologisk eller åndelig fundert? Er mennesket en løk eller en nøtt?

Her ønsker jeg å dra frem disse spørsmåls betydning for formuleringen av et feministisk prosjekt. Det er nemlig klart at ethvert prosjekt av en slik art, må ha klart hvorledes man ønsker å definere kjønnsbegrepet: Er kjønn kun en rolle, utelukkende styrt av de rådende samfunnsforhold, der gjennom årene har lagt for mye vekt på hvorvidt et menneske har et Y-kromosom eller ikke? Eller er kjønn mer grunnleggende enn som så, så grunnleggende at det snarere er kulturen som er kjønnslig fundert, enn det er kjønnet som er kulturelt definert?

For feminismens del blir dette sentralt i den videre diskusjonen om hvordan kvinnens emansipasjon skal gjennomføres. Er det androgyne samfunn den eneste garantisten for kvinnefrigjøringen, og er et slikt samfunn i det hele tatt ønskelig? Eller bør vi akseptere eksistensen av to – eller flere – kjønn, og heller forsøke å rette opp den skjeve maktfordelingen der hersker mellom dem?

I dag ser det ut til at man tar de herskende maktstrukturer for gitt, slik at feminismen prosjekt reduseres til å be kvinnen tilpasse seg systemet, og ikke systemet kvinnen. Uten videre protester proklameres det at kvinnefrigjøringen består i at kvinner skal inkorporeres i et system som i aller høyeste grad er basert på mannlige idealer, i den grad der finnes slike.

Her kommer altså forståelsen av kjønnsbegrepet inn. Om man forfekter eksistensen av det ”kvinnelige” og det ”mannlige”, vil det androgyne samfunn bli en umulighet. Det androgyne samfunn innebærer nemlig at vi har definert bort kjønnet, noe som i en kjønnet virkelighet kun kan gjennomføres ved å definere det ene kjønnet som normen, og det andre som unntaket. Valget av norm og unntak vil sannsynligvis være fundert i de allerede etablerte maktstrukturer, og vi får et samfunn der den kjønnlige undertrykkingen går så langt at det ene kjønnet bukker under.

Om vi derimot velger å hevde at kjønnet aldri har eksistert, får vi ikke det samme problemet. Her blir kjønnet kun en kulturelt betinget rolle, som muligens kan føles meget reell, men som man ikke trenger å ta spesielle hensyn til ved kulturelle omlegginger. En endring i samfunnets syn på kjønn vil da føre til en endring i kjønnet selv, slik at disse størrelser til enhver tid bekrefter hverandre. Dermed spiller det ingen rolle om kvinnen tar på seg en rolle som tidligere har vært definert som en mannsrolle, idet hun bytter ut kjolen med dress og hårspennen med slips. Tross alt finnes heller ikke mannsrollen lenger, og vi har utviklet et mer inkluderende samfunn, i den grad samfunnets verdier interneres i samfunnets befolkning.

Problemet med en slik relativisme, er at den umuliggjør argumentasjon for hvorfor den kvinnelige emansipasjon er nødvendig, noe som følgelig undergraver hele det feministiske prosjekt. Nå kan det hende der finnes argumentasjonsrekker som fjerner denne problemstillingen, og nettopp derfor vil en debatt rundt disse spørsmål være interessant. Videre i teksten vil vi imidlertid ikke ta hensyn til slike mulige innvendinger.

Dagens godtkjøpsfeminisme kan derfor utelukkende forsvares idet man postulerer systemets uunnværlighet. Da argumenterer de også for at det er foretrukket å forkaste kvinneligheten fremfor å forkaste, eller i det minste endre, systemet. Dette er i beste fall en veldig forkrøplet form for feminisme.

Problemet oppstår idet man hindres i å løfte blikket høyere enn de nåværende maktstrukturer. Dermed kan man lett lures til å tro at urettferdigheten ligger i at en annen gruppe mennesker hersker innen den gjeldende maktstruktur, og at frigjøringen ligger i å tilegne seg selv like mye makt. Dette målet blir så sentralt at man tillater seg å gjøre store innrømmelser for å oppnå det, også når dette innebærer å kle seg i de herskendes garderobe. Parallellen med grisene fra Animal Farm er slående. Resultatet blir at den gruppen som skulle frigjøres slutter å eksitere, uten at urettferdigheten i maktstrukturene har blitt bekjempet.

Dette bør vi ha i tankene før vi lister opp målet om at minst 40% av norske lederstillinger skal innehas av kvinner som et eksplisitt feministisk mål. I tillegg er det betenkelig at tidligere tiders symboler for det kvinnelige i dag regnes som et produkt av mannsverdenes undertrykkelse av kvinnen. Idet vi hevder at kvinnen ikke er kvinnelig, støtter vi et samfunn skapt av menn på mannlige verdier, stikk i strid med hva som burde være feminismen målsetning.

Vi må være ærlige om det systemet vi faktisk lever i: Idet man sier at ”En kvinne er like mye i stand til å fungere innenfor en lederrolle som noen mann kan være”, sier vi egentlig bare ”en kvinne er i stand til å være like kald og kynisk som noen mann”, for vi lever i et system basert på iskald kynisme. Markedet er basert på konkurranse, det vil si viljen til å tråkke andre mennesker ned. Her reises et nytt spørsmål: Ønsker vi virkelig dette av og for kvinnen? Ønsker vi å regne verdier som mykhet og varme for mindreverdige i møtet med mannsverdenens effektivitetsideal? Ønsker vi å frarøve kvinnen hennes kvinnelighet, som er hennes helt unike bidrag til samfunnet?

Sann feminisme er en forkjemper for kvinnelighet. I steden for å kjempe for at kvinnen lettere skal tilpasses mannssamfunnet, kjemper den for at mannssamfunnet skal tilpasses kvinnen. Vi lever under maktstrukturer som er grunnleggende urettferdige i sine ensidige idealer. Feminismen må søke å endre disse maktstrukturer. Følgelig er den eneste sanne feminisme den revolusjonære feminisme.

Effektivitet, normalitet og diagnoser

Jeg ønsker med denne teksten å forsvare journalist Skrettings budskap i kommentaren ”Diagnosesamfunnet” mot en del av angrepene fra professor Tor K. Larsen. Jeg føler vel at Skretting har klart å løsrive seg fra samfunnets sykdomsforståelse, og er følgelig i stand til å se ”diagnosen” i en større sammenheng enn professor Larsen.

Med sin utdannelse innen faget, har nok Larsen et temmelig klart bilde av hva en sykdom er. Faktum er imidlertid at en god definisjon av begrepet ”sykdom” er umulig å finne, om ordet skal kunne favne så bredt slik at alt som i dag regnes som sykdommer faller under denne paraplyen. Det beste er muligens: ”En sykdom er en tilstand ved mennesket som setter det ute av stand til å fungere (normalt) i samfunnet”. Jeg har her satt ”normalt” i parentes, idet å fungere normalt i dagens samfunn nærmest er ensbetydende med i det hele tatt å fungere. Dette er en av årsakene til at det Skretting omtaler som ”Diagnosesamfunnet” har blitt til.

Effektivitetsidealet står sterkt i det moderne samfunn, og det samme gjør idealet ”vinning”. Om vi trekker inn langsiktighet vil disse to idealer måtte avpasse hverandre, idet overdreven effektivitet kan medføre tap på lengre sikt. Men allikevel er det vedtatt at en handling skal medføre avkastning, og denne avkastningen skal være størst mulig i forhold til handlingen. Verdiene i samfunnet måles videre opp mot dette, og her er det altså de materielle, økonomiske verdier det er snakk om. I et slikt samfunn er det tvingende nødvendig også å fremholde normaliteten som et ideal, ettersom størst mulig effektivitet kun kan oppnåes om færrest mulig handlinger er nødvendige for å gi samme resultat. Jo bredere et incentiv favner, jo mer effektivt er det.

Normalitetsidealet i dagens samfunn er nettopp et ideal; det utgår ikke lenger av den matematiske termen ”normal”, det vil si gjennomsnittelig, men er den mennesketypen som er mest mulig i tråd med samfunnets øvrige struktur. Følgelig kan man med rette si at ingen mennesker er født normale, det er noe de gjøres til. Samfunnet gjør sitt beste for å tilpasse menneskene strukturen.

Problemene oppstår idet noen mennesker er vanskeligere å tilpasse enn andre; deres særpreg er så markante at de ikke kan tilpasses strukturen på vanlig måte. Disse menneskene får vite at de har en ”diagnose”, som altså betegner en ”sykdom” som setter dem ute av stand til å samvirke med samfunnet på ”normal” måte. Heldigvis finnes der medisiner som kan ”kurere” eller i det minste motvirke ”sykdommen”, og sådan gjøre en til en effektiv drone – unnskyld – samfunnsborger. Jo mer effektivt et samfunn er, jo mer normale må vi være, jo flere faller utenfor og jo flere diagnoser må vi stille. Det er denne trenden Skretting konstaterer med samfunnsdiagnosen ”Diagnosesamfunnet”, og den må regnes som et produkt av samfunnsutviklingen så vel som utviklingen innen legevitenskapen.

Hva professor Larsen betegner som behandling, og som han bruker som et argument for nødvendigheten av diagnoser, kan – sett i et større perspektiv – være å forsøke å tvinge en rund kloss ned i et firkantet hull. Det er gitt på forhånd at det er mennesket det er noe galt med, ettersom det jo er det som ikke er i stand til å tilpasse seg. Dette er utvilsomt vondt i et samfunn der ens verdi måles mot normalitetsidealet, og en ”behandling” kan følgelig gjøre at man føler seg friskere og sunnere. Dette blir imidlertid som å forsake tenkeevnen fordi det gjør vondt å tenke på døden.

I ”Diagnosesamfunnet” er de fleste nyttige idioter, og de som ikke er det, må enten behandles eller sperres inne, alt ettersom. Nå slipper vi imidlertid å sperre inne så mange av denne typen anderledestenkende, idet samfunnet har utviklet gode teknikker for å tie dem i hjel. Eller dope dem ned – alt etter hva som gjør dem til fungerende borgere.

Etter denne ramsen med Huxleyske og Bjørneboeske poenger, burde jeg kanskje foreta litt av denne sosialprostitusjonen som jo er ufattelig populær for tiden, både for å nyansere, og gi teksten litt tyngde: Selv har jeg blitt gitt diagnosen Aspergers syndrom, noe jeg også er meget stolt av, med tanke på hvilket celebert selskap det setter meg i. Dette brakte med seg en rekke goder; jeg fikk datamaskin fem år før bruk av PC ble vanlig praksis på norske skoler, samt en hjelpelærer som ikke hadde noe imot å bruke tid på å høre meg fabulere om tidsreiser, Nobelpriser og professorater. I ettertid stiller jeg meg imidlertid spørsmålet: Var diagnosen nødvendig for å etterfølge mine behov? Ville det ikke holdt å vurdere hvilke behov dette var, og deretter forsøkt å følge meg opp så godt som mulig? Det siste krever imidlertid mer av samfunnet, og hvilke forventninger samfunnet stiller dets innbyggere. Og Gud vet at det absolutt siste vi vil ha er forandring.

Jeg er ikke blind for at diagnoser i visse tilfeller er nødvendige, og kan føre til behandling som forbedrer ens generelle livskvalitet som menneske. Men i ”Diagnosesamfunnet” er ikke alle diagnoser av det gode: Vi diagnostiserer sykdommer som burde blitt regnet som en frisk manns symptomer på et sykt samfunn.

Protestpolitikkens død

Høyre-folket har rett: 1. mai har utspilt sin rolle. Selvsagt skyldes ikke dette at dagen selv ikke er viktig; at velstanden og utviklingen innenfor den vestlige verden har etterlatt arbeiderbevegelsen uten felles kampsaker. Snarere skyldes det at dagen – i likhet med venstresiden for øvrig – har degenerert. Fra å være kampdagen for samfunnets radikale motkrefter, har dagen blitt gjort til en mulighet for selvtilfreds navlebeskuelse for en venstreside som har henfalt til konservativisme og bakstreveri.

Vi lever i en tid der den ekstreme høyreside har tatt monopol på radikalismen; vi lever i en tid der den ekstreme høyreside i fullt alvor kan fremstille seg selv som motkulturen. Faktum er selvsagt at høyresiden i så høyeste grad er en representant for den rådende tendens i samfunnet – pengemakt og forbrukerkultur – men likevel ter den seg som den klassiske ”underdog”, som enhver har sympati for. Tilsvarende finner vi ikke på venstresiden – protestpolitikken er her lagt død.

Spørsmålet er hva der er årsaken til denne altfor tidlige bortgang. Hvorfor har venstresiden valgt å vise sin fortid ryggen, når det jo er så åpenbart at folket søker protest-bevegelser som kan gi det en identitet og en hensikt? Svaret synes å ligge i de store ideenes død – de ideer som transcenderte praktiske formål, men ordnet tilværelsen i et system som for den berørte virket så selvinnlysende at der nærmest var ens moralske plikt å slåss for dem. I ungdommelighetens rus vek all pragmatisme for ideenes budskap og moralske imperativ, og samlet kunne disse ideer virke som en motkultur, idet man innenfor disse hadde et språk som åpnet for gyldig kritikk av det rådende system.

I dag regnes slike ideer for juvenile og tåpelige – historien har vist at det eneste som slår gjennom er det pragmatiske forhold til et samfunn som uansett følger den naturlige evolusjon. Her ligger også nøkkelen til å forstå hvorfor høyre-siden er i stand til å profilere seg som protest-bevegelser – deres resonnementer føres til enhver tid innenfor det gjeldende system, så disse slipper å skape transcenderende idealer for å formulere en gyldig kritikk – deres kritikk ligger alt i systemet selv. Venstresiden er derimot forvist til å regjere det system de en gang kjempet mot, uten de ideer som før inspirerte deres innsats, og følgelig uten egentlig mening i sin tilværelse. Henfallet er uvilkårlig.

Der finnes følgelig ingen egentlig høyrebølge. Høyresidens vekst på bekostning av reformsosialistiske og sosialdemokratiske partier, skyldes ingen faktisk høyredrening i folks tankegods, men den samme postmoderne desillusjonisme som forpester vår kultur forøvrig, og gjør kunsten til kulturens støttespiller snarere enn dens verste fiende. Venstresidens talsmenn tror ikke lenger på hva de selv sier, og deres budskap blir følgelig hult og tomt, på samme måte som en kunst i kulturens tjeneste blir innholdsløs. Høyresiden er imidlertid i stand til å identifisere seg med kulturen, og fyller sine ord med innhold og liv. Derfor vinner de også tiltro blant befolkningen; det handler om å tro.

I Dostojevskijs «De Besatte» forteller Sjatov hvorledes intet folk har en større oppgave enn å søke sin gud, og ethvert folk som fornekter eller nedgraderer sin gud imøte med andre folks guddommer, vil oppløses og bli borte. På samme måte svinner dagens venstreside hen idet de fornekter sine guddommer. Folket, i sin evige søken etter en gud, fornekter så venstresiden, og kjøpes av en «radikal» høyreside, som gir dem de enkle svar venstresiden har tatt avstand fra. Den radikale høyreside tror på Systemet, altså det faktisk bestående, og er derfor i stand til å presentere slike enkle svar. Venstresiden har aldri trodd på Systemet, men har i det postmoderne samfunn heller intet annet å tro på.

For en venstreside uten idealer, finnes der intet mål utover regjeringsmakten. En innbiller seg at endringer i samfunnet i beste fall kan skje gjennom reformer innenfor systemets egne premisser, og benekter følgelig noe mål høyere enn regjeringsmakten. Med dette benekter man også det historiske faktum at de store endringer i samfunnet har vært nedenfra-og-opp og ikke ovenfra-og-ned, altså i kamp mot myndighetene snarere enn i samarbeid med dem.

Når nå venstresiden står igjen uten idealer, finnes der intet grunnlag for å protestere mot egen regjering, mens for en sann venstrebevegelse, burde det faktum at regjeringen er en øvrighet vært årsak nok til å protestere og kritisere. Uten aktive konflikter størkner politikken, folkets engasjement svinner, og det er dette nyliberalistene profiterer på.

En slik ubalanse innenfor det politiske og kulturelle liv kan ikke fortsette; uten sterke meningsbrytninger spilles debatten i kun en retning, noe som er den sikreste vei mot totalitære regimer. Demokratiet kan kun opprettholdes ved at den radikale venstreside vekkes fra de døde for å stagge den radikale høyreside, og styrke folkets engasjement. Konflikt må ikke nødvendigvis vike for dialog der uenigheten er et faktum – folk må bli frekkere, slemmere og mer uhøflige. Kun slik kan vi dyrke det mangfold av motstridende idealer og utopier som er nødvendig for et godt demokrati. Slagordet må være: Radikalisme for radikalismens skyld.

Væpnet med en ny tiltro til de store ideer, kan venstresiden bringe 1. mai tilbake fra graven. Den kan stå som uttrykket for all kritikk mot både myndigheter og kultur, uansett hvor mangeartet denne kritikken er. Grunnlaget for et godt demokrati er tross alt ikke enigheten, men uenigheten, og når forandring nå engang er livets lodd, bør venstresiden sørge for at denne forandringen er til det bedre.

Det viktigste blir imidlertid å fjerne oss fra vår «vitenskaplige», realistiske, pragmatiske og snusfornuftige livsholdning, og åpne opp for drømmene, idealene og utopiene. Mulig er det naivt å tro på en utopi, men selv har jeg ingen interesse av å tro på noe mindre.